Når gode mennesker handler ondt (9788245041378)

NÅR GODE MENNESKER HANDLER ONDT

FORRÅELSE SOM

MESTRINGSSTRATEGI

NÅR GODE MENNESKER HANDLER ONDT

FORRÅELSE SOM

MESTRINGSSTRATEGI

Originalens tittel: Når gode mennesker handler ondt

Copyright © originalutgave Dorthe Birkmose og Syddansk Universitetsforlag 2013, 2023

Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2024

All Rights Reserved

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-4137-8

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Forfatterbilde: Robert Attermann

Oversatt fra dansk av Ane Sjøbu

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51 5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til dere som er blitt eller blir krenket av profesjonelle hjelpere

Forord til den norske utgaven

Boken du nå holder i hendene, er en viktig bok – den er provoserende, brutal og samtidig velmenende. Bare smak på bokens tittel – Når gode mennesker handler ondt. Forfatteren Dorthe Birkmose viser gjennom mange og ulike eksempler at mennesker som deg og meg, som liker å tenke at vi er gode, kan vise oss som mennesker som handler ondt. Dette forordet skrives i en tid hvor Israel har drept mange tusen palestinere i Gaza. Den brutale krigen føres av en nasjon som selv ble forfulgt og forsøkt utslettet under andre verdenskrig. Uansett hva man måtte mene om konflikten i Palestina, er krigen et onde og fylt av onde handlinger på begge sider.

Dorthe Birkmose har skrevet en bok om deg og meg – og om de andre. Hovedbudskapet er at vi alle kan handle ondt i gitte situasjoner. Forfatteren viser til mange eksempler fra helse-, sosial- og velferdssektoren hvor vi som fagpersoner bidrar til, og gjennomfører, onde handlinger mot de vi skal forsøke å hjelpe. Bokens eksempler kan både forstås som kollektive handlinger og som handlinger fra oss som enkeltpersoner. Jeg tror dessverre ikke at boken kommer til å forandre grunnleggende på forståelse av at vi alle kan handle og gjøre andre mennesker ondt. Nettopp derfor er boken viktig. Den minner oss på, opplyser oss om og inviterer oss inn i det vi ikke liker å lese, se eller høre: Onde handlinger er et menneskelig fenomen. Det er en del av det å være et menneske i denne verden. Alle kan vi handle ondt – alle kan vi inngå i arbeidsfellesskap og kulturer hvor det utøves ondskap.

Boken viser mange eksempler på hvordan ulike arbeidsfellesskap og kulturer hvor vi som fagpersoner fremstår som forrående og handler ondt. I vår tid innen helse-, sosial- og velferdssektoren har mange gode handlinger og praksiser blitt stoppet av ulike regelverk, kontrollinstanser og tilsyn knyttet til nye styringssystemer som New Public Management (NPM). Som fagpersoner kan vi miste jobben om vi går utenfor rammene og bedriver «god og ulovlig praksis».

Slike praksiser kan være å bruke lengre tid sammen med en borger, gå på fotballkamp sammen og gjøre noe utenfor rammene. NPM kan legge til rette for og «tvinge» fagpersoner og arbeidsfellesskap til å handle ondt. Kravene i styrings- og kontrollsystemet rommer ikke fleksibilitet og tøyelige bevegelser som går utenfor rammene. Går du utenfor rammene, og det oppdages, kan du få sparken fordi du er ansvarlig for handlinger som ikke er godkjente, påkrevde eller evidensbaserte. Slik blir, paradoksalt nok, NPM et forrående system basert på kontroll, frykt og ensretting.

Den norske moralfilosofen Harald Ofstad diskuterer i sin bok Vår forakt for svakhet (1962) hvordan nazismen var en ekstrem variant av en allmennmenneskelig forakt for svakhet. Det handler om en selvoppfyllende ideologi hvor den sterke faktisk viser sin overlegenhet ved å undertrykke og fysisk eliminere andre. Når den svake lar seg kue av makt og undertrykkelse, fortjener hen ikke bedre. Samtidig skaper det å vise svakhet ytterligere forakt hos den sterke. Ofstad fremholder at denne ideologien og tankegangen ikke forsvant med nazismen. Den lever vel videre også i vår tid knyttet til enkeltes syn på skeive, flyktninger, kvinner, innvandrere, romfolket og personer som lever med psykisk helse- og/eller rusutfordringer.

Birkmoses mange eksempler viser at forakten og forråelsen kommer til uttrykk både i gamle og nye former – og overfor nye og gamle, utsatte grupper. Denne boken er helt nødvendig å lese – gjerne mange ganger – for oss som arbeider med mennesker som har behov for hjelp, omsorg og støtte. Onde handlinger og forrående arbeidsfellesskap og kulturer er gjentagende og levende i vår tid. De blir dessverre ikke borte. Å lese boken og ta den med inn i våre egne praksiser kan bidra til å tydeliggjøre vår egen svakhet gjennom forakten for andres svakhet. Boken kan gi oss en mulighet til å gripe vår egen forakt på et dypere, refleksivt og handlende plan, enten den viser seg i møter med mennesker i helse-, sosial- og velferdssektoren eller i samfunnet ellers.

Bengt Karlsson, professor i psykisk helsearbeid

Forfatterens forord

Som nyutdannet psykolog møtte jeg medarbeidere og ledere som mente at det var greit å skjelle ut barn, avvise brukere og latterliggjøre pårørende. Det var jeg ikke forberedt på. På studiet hadde jeg lest én enkelt artikkel om Stanley Milgrams lydighetseksperiment, og jeg hadde en svak erindring av å ha hørt om det hvite snitt og de store sentralinstitusjonene. Jeg hadde bare forstått det slik at krenkelser og svikt i regi av profesjonelle hjelpere var noe som hørte fortiden til. Jeg var overhodet ikke forberedt på at det fortsatt kunne forekomme at profesjonelle hjelpere krenker og svikter barn, brukere og pårørende. Jeg skriver denne boka for at studenter og nyutdannede skal være mye bedre forberedt enn det jeg var. Forhåpentligvis kan boka også gi erfarne fagfolk en forklaring på hva det er som gjør at de kan ta del i – eller være tause vitner til – krenkelser og ydmykelser. Jeg er dypt bekymret for de barna, brukerne og pårørende som er blitt og fortsatt blir krenket av sine profesjonelle hjelpere. Jeg ville så gjerne ha formidlet at de har fortjent bedre, og at det ikke er deres skyld.

Denne boka er mitt forsøk på å forstå hvorfor vi som profesjonelle hjelpere kan krenke mennesker som trenger vår hjelp, og hvorfor gode intensjoner ikke er nok til å sikre andre mot våre krenkelser. Boktittelen Når gode mennesker handler ondt rommer paradokset ved at mennesker som hjelper andre og ønsker å gjøre vel, kan ende med å gjøre andre vondt. I løpet av boka vil du oppdage at boktittelen er noe misvisende, da jeg ikke tror på at et menneske kan være enten godt eller ondt. Vi mennesker er mer nyanserte og kompliserte enn som så.

Syddansk Universitetsforlag gikk heldigvis for ti år siden med på å gi ut en bok om et problem som jeg ikke kunne dokumentere verken eksistensen eller omfanget av. Jeg kunne ikke annet enn å forsikre forlaget om at mediesakene var toppen av isfjellet, og at jeg visste det fordi jeg selv hadde vært et taust vitne til kulturer preget av forråelse, fordi jeg selv hadde reagert med forråelse, og fordi jeg hver uke fikk høre fortellinger om forråelse blant profesjonelle hjelpere.

Denne boka er altså en øyenvitneskildring fra mine tjue år som psykolog, veileder og underviser. Kanskje har jeg møtt forråelse oftere enn andre psykologer, i og med at min største faglige interesse alltid har vært den atferden som regnes som problemskapende. Derfor har jeg undervist og veiledet personalgrupper som har opplevd utagerende atferd, seksualiserende atferd, selvskadende atferd, skadelig overforbruk av rusmidler, kriminalitet, avvisende og isolerende atferd, selvmordsforsøk og så videre. Jeg har møtt utslitte personalgrupper som altfor ofte har stått alene med et altfor stort ansvar for å håndtere komplekse problemstillinger, uten å få den hjelpen og oppbakkingen de har hatt behov for. Derfor innså jeg hvordan man kan reagere på høye følelsesmessige krav ved å distansere seg for mye fra andre og ved å underinvolvere seg i arbeidet. Slik ble forråelsen min spesialitet. Det var ikke meningen, men slik ble det.

Da Fagbokforlaget tilbød seg å gi ut Når gode mennesker handler ondt på norsk, leste jeg gjennom boka på nytt. Jeg innså at det har skjedd for mye i årenes løp til at boka bare kunne oversettes, og at den innimellom var for dansk til å være relevant for norske lesere. Jeg har derfor brukt et år på å oppdatere boka med ny forskning og flere innenfraperspektiver og på å gjøre boka mer nordisk. Dermed er hele boka skrevet om.

For ti år siden var det noen som spurte meg om forråelse ikke bare er noe som hører fortiden til, og om vi ikke er for opplyst og velutdannet til at det kan skje krenkelser i dag. Derfor brukte jeg i førsteutgaven et omfattende kildemateriale for å dokumentere at det fortsatt er fare for forråelse. Dessverre var de mange henvisningene til faglitteratur og avisartikler til irritasjon for leserne. De hadde ikke behov for bevis for forråelsen. De ville heller vite hvordan de kunne unngå at forråelse ble en del av kulturen på deres arbeidsplass. Det er selvfølgelig klokere å lete etter løsninger enn å prøve å bevise at fenomenet eksisterer. Derfor har jeg slettet mange kildehenvisninger, og det har forhåpentligvis gjort boka lettere å lese. Og derfor handler boka ikke bare om å forstå forråelse, men også om å finne løsninger.

Forråelsens funksjon er å tenke og føle mindre enn man ellers ville gjort, for på den måten å beskytte seg selv mot å bli overveldet av ubehagelige tanker og følelser. Forråelse er altså et forsøk på å holde ut både seg selv og situasjonen når man er maksimalt presset. Konsekvensen av denne mestringsstrategien er dessverre at man gjør andre vondt. Derfor er forråelse et problem, og jeg vil bruke boka på å argumentere for at forråede kulturer er et gjenstridig problem. Et gjenstridig problem består av mange sammenvevde problemstillinger som kan være

nesten uløselige nettopp fordi de er så sammenfiltret. Før man søker løsninger, er det avgjørende å sette seg inn i kompleksiteten som utgjør det gjenstridige problemet, slik at man vet hva det er som skal løses. Hvis ikke risikerer man å ty til optimistiske lettvintløsninger som i beste fall er symptombehandling og i verste fall utmattende sløsing med tiden. Jeg har slettet det opprinnelige, avsluttende kapittel 5 for å skrive et nytt, løsningsrettet kapittel om mulige løsninger som kan gjøre forråelse unødvendig som mestringsstrategi.

Da jeg skrev første utgave av Når gode mennesker handler ondt, jobbet jeg mest innenfor områdene funksjonsnedsettelser, psykiatri og demens. Siden den gangen har jeg vært innom de andre velferdsområdene og erfart at faren for forråelse er den samme uansett faggruppe, målgruppe eller spesialisering. Uansett om det er sykehus, skoler, pensjonater, hjemmetjenester, jobbsentre,1 barnehager, offentlige etater, boliger, sykehjem, skolefritidsordninger, tannpleie, vernede bedrifter, kriminalomsorgen, familierettede behandlingstilbud, akuttmottak, fosterfamilier, rehabiliteringssentra, akutte døgnovernattingsplasser, hjemmeveiledning, aktivitetstilbud, sosialforvaltning eller spesialskoler, ser jeg de samme forsøkene på å håndtere slitasjen ved å prøve å tenke og føle mindre enn man egentlig gjør. I denne reviderte utgaven har jeg derfor tatt med fortellinger fra flere velferdsområder.

Siden første utgivelse har jeg kjent på forråelsen hos meg selv enda flere ganger. Jeg har møtt andres forråelse – dessverre også noen ganger i mer ekstreme varianter enn for ti år siden. Jeg har fått høre hjerteskjærende fortellinger fra barn, brukere og pårørende om hvordan de er blitt krenket av sine profesjonelle hjelpere, og jeg har hørt enda flere fortellinger fra fagfolk som har vært og er en del av forråede kulturer. Jeg har derfor tatt med flere eksempler fra praksis. Også fordi jeg gjennom foredragene mine har lært at praksisnære fortellinger kan gjøre det lettere å identifisere seg og gi mer rom for ettertanke enn beskrivelser av forskningsresultater og teoretiske begreper kan. Jeg har funnet plass til disse fortellingene ved å fjerne noen av de omstendelige teoretiske forklaringene som var med i forrige utgave.

I denne reviderte utgaven av Når gode mennesker handler ondt trer jeg mer tydelig fram med mine feil og min forråelse. Det gjør jeg fordi jeg ikke kan be

1 Jobcenter er i Danmark betegnelsen på arbeidsformidlingskontorene. I Norge er det først og fremst NAV som ivaretar arbeidsformidling for innbyggerne. Både jobbsenter og NAV-kontor brukes videre i denne boken.

andre profesjonelle hjelpere om å stå fram, uten også å gjøre det selv. Mitt ønske om å bidra til å skape tilstrekkelig psykologisk trygghet til at feil, mangler og problemer kommer opp i dagen, forblir et hult og uredelig ønske hvis jeg ikke selv står fram med mine feil og mangler.

Det viktigste gjennombruddet som har skjedd på forråelsesområdet, er at medarbeidere og ledere har begynt å fortelle om egne erfaringer med forråelse (Hansen, 2020; Hauge, 2020; Sosialpædagogerne podkast, 14.6.2021; Socialt Indblik, 27.5., 16.6. og 23.6.2022). Fortellingene er ikke lenger bare fortellinger om forråelse «i gamle dager» eller om andres forråelse, men fortellinger om egne erfaringer i vår tid. Det er oppløftende å legge merke til at fagpersoner er stadig mer innstilt på å ta tak i forråelse – tross faren for fordømmelser.

Dorthe Birkmose psykolog og foredragsholder

Det ondes eksistens i det gode arbeidet

Om forråelse, medieoppslag, forskning og håp

Det finnes så mange gode intensjoner. Det er formulert bærekraftsmål og menneskerettighetskonvensjoner om at alle skal ha like rettigheter når det gjelder utdanning og lønnet arbeid, helsetjenester, boforhold og så videre. Det understrekes igjen og igjen at ingen skal utsettes for vold, overgrep, trusler, isolasjon, medisinske forsøk eller andre onder. På arbeidsplassene er det utarbeidet verdigrunnlag og formålserklæringer spekket med formuleringer om verdighet, likeverd og anerkjennelse. Det er ingen tvil om at medarbeidere og ledelse vil vel, men likevel finnes det barn, brukere og pårørende som blir krenket av sine profesjonelle hjelpere. Hvordan kan det skje at mennesker som har gode intensjoner og er ansatt for å gjøre vel, likevel gjør andre vondt? Dette er gåten som denne boka gjerne vil gi noen svar på.

Allerede nå – etter forordene – undrer du deg kanskje som leser over at jeg velger å skrive en bok om forråelse, krenkelser og ondskap, når jeg kunne valgt å skrive en bok om det gode, ordentlige og faglig forsvarlige arbeidet som utføres hver eneste dag. Det er fordi man ikke får has på krenkelsene ved å la være å snakke om dem, og problemer kan bli til gjenstridige problemer hvis man ikke gjør noe med dem i tide. Derfor handler dette første kapittelet om at det er fare for forråelse – selv om man er aldri så faglig dyktig og har forståelse for andre og ønsker å hjelpe dem. Etter en fortelling om hvordan forråelse ble en del av kulturen på min arbeidsplass, vil jeg definere bokas sentrale begreper – forråelse, ondskap og krenkelser. Tabuet om forråelse er brutt, men det er fortsatt en lang vei å gå. Forråede kulturer er fortsatt et gjenstridig og uløst problem. Kapittelet handler om at det til tross for all medieoppmerksomhet og mye forskning fortsatt er liten interesse for forhistorien og årsakssammenhengene når mediesakene dukker opp, og det forskes fortsatt for lite på forråelse

blant profesjonelle hjelpere. Likevel er jeg håpefull. Mitt håp er at tiden nå er moden for å få løst problemene.

Som nevnt i forordet, møtte jeg allerede som nyutdannet fagpersoner som snakket hardt om andre, jeg møtte ledere som var mest opptatt av å komme seg gjennom arbeidsdagen uten problemer, jeg møtte medarbeidere som brukte arbeidstiden på dataspill bak lukkede kontordører, jeg møtte profesjonelle hjelpere som sa at de ikke brydde seg om barna og brukerne, og jeg møtte ledere som fortalte meg at det var viktig å kunne gi kjeft. Den gangen tenkte jeg at de nok alltid hadde vært slik, og så undret jeg meg litt over at de hadde kommet seg gjennom en utdanning og til og med blitt ansatt til å jobbe med mennesker. Jeg gjorde ingenting med det. Én enkelt gang nevnte jeg for en leder at flere av medarbeiderne hans virket harde og brutale. Jeg forsto på ham at det ikke var noe jeg skulle bekymre meg for. Og så sa jeg ikke mer. Først da jeg selv ble en del av en sunn kultur som gradvis gled over i forråelse, begynte jeg å reflektere over faren for forråelse. Det skal vi se nærmere på i neste avsnitt.

Da en kollega slo en beboer

Jeg jobbet på en bolig som besto av flere små hus, med ett hus for unge beboere, et annet for dem med størst pleiebehov, et tredje for dem som trengte kortere rehabiliteringsopphold, og et fjerde for de mest utagerende beboerne. Vi hadde en idé om at det ville være bra for både beboere og medarbeidere at beboerne bodde sammen med noen som var som dem. Det viste seg å være en dårlig idé i det huset hvor de med mest utagerende atferd skulle bo sammen. Beboerne både stresset og skremte hverandre. Flere ble mer utagerende fordi de døgnet rundt måtte være sammen med andre som også var forpinte, stressede og kaotiske. Også medarbeiderne ble påvirket av den utagerende atferden, og kulturen utviklet seg raskt i en annen retning i dette huset enn i de andre. Det oppsto en egen humor der man lo av ting som ikke egentlig var morsomme. Beboerne ble parodiert, uten at noen av oss var i stand til å kritisere hånlatteren. Det var også flere konflikter blant medarbeiderne i dette huset enn i de andre. For eksempel oppsto det en merkelig konflikt om hvilke tallerkener som skulle anskaffes til felleskjøkkenet. Noen av de ansatte følte sterkt for én type tallerkener, andre følte tilsvarende sterkt for en annen type. Konflikten eskalerte, diskusjonene ble uforsonlige – uten at noen av oss var i stand til å spørre om man virkelig kan ha så sterke følelser for dekketøy. Vi reagerte altså ikke på alvorlige faresignaler som hånlig humor og uforsonlige konflikter over småtterier.

En av beboerne led av kroniske smerter. Vår rehabiliteringsinnsats dreide seg derfor om avspenning av denne smerteridde kroppen, og det ville vi gjøre samtidig som han uansett skulle forflyttes fra senga til rullestolen og fra rullestolen til badet. Vi hadde de beste intensjoner og solide faglige argumenter. Han var bare ikke klar over det. På grunn av en hjerneskade hadde han ikke språkforståelse til at vi kunne forklare ham hvordan vi tenkte. Han kunne bare kjenne at forflytningene gjorde vondt. Han forsvarte seg mot smertene, forvirringen og angsten ved å rope og klore. Medarbeiderne forsto hvorfor han var nødt til å utagere, men det gjorde dem ikke mindre avmektige. Beboerens pinsler og kaos påvirket dem følelsesmessig. De kjente på en avmakt over å måtte forårsake at han fikk mer vondt. De ble avmektige over å bli skreket til og klort opp på armene og i fjeset. De ville jo bare hjelpe ham, og det var så frustrerende at han ikke kunne ta imot hjelpen.

Avmaktsfølelsene tærte på alle. Etter noen måneder kom den første sykmeldingen fra en medarbeider som sa at det var for tøft å jobbe på et hus med så mye utagerende atferd. Vi kunne ha lyttet til ham, men i stedet oppsto det en historie om at han «visstnok hadde mye på hjemmebane», så det var nok derfor han ikke greide å gape over jobb i tillegg. Og så tenkte vi ikke mer over det. De neste månedene kom det et par sykmeldinger til som kunne fått oss til å tenke over om arbeidsforholdene var for tøffe. I stedet bredte det seg en historie om at dette arbeidet var så spesielt at det nok bare var slik at noen taklet det, andre ikke. Det vil si at vi individualiserte problemene, selv om slitasjen åpenbart var kollektiv, og selv om de sykmeldte sa at de ikke orket å bli slått, skreket til, sparket og klort dag etter dag og kveld etter kveld. Vi gjorde det til et spørsmål om å være robust nok, i stedet for å ta inn over oss den psykiske belastningen som dette arbeidet innebar.

På et personalmøte ble det bestemt at det var opp til hver enkelt medarbeider å si fra hvis man kjente at man ikke hadde mentalt overskudd til å takle bestemte beboere. Denne beslutningen førte raskt til at noen ba om å bli fristilt fra alt samarbeid med den beboeren som klorte når han var som reddest og mest smerteplaget. Dermed ble det færre til å hjelpe ham, slik at det nå var noen få medarbeidere som oftere havnet i den samme avmaktssituasjonen igjen og igjen. Det gjaldt særlig beboerens kontaktperson, som aldri sa fra. Det kunne ikke falt henne inn. Hun avlastet kollegaene sine ved å jobbe ekstra hardt, og hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe beboeren. Hun var dyktig, rolig og hadde en dyp innsikt i årsakene til den utagerende atferden.

Men hun jobbet for hardt, og ble etter hvert nødt til å mobilisere krefter og overskudd som hun ikke hadde. Hun ble mer og mer sliten av å overprestere hver eneste dag. Vi kunne ha sett hvor sliten hun var, men det gjorde vi ikke. Vi ga henne ros og anerkjennelse for at hun var så arbeidsom og dyktig, men vi hjalp henne ikke.

En dag var kontaktpersonen opptatt med å hjelpe to beboere med frokost, da den omtalte beboeren ropte. Hun forlot straks frokostbordet for å svare ham så raskt som mulig. Hun visste nemlig hvor vanskelig det var for ham å vente. Hun registrerte at de to andre ble urolige fordi hun gikk, og derfor skyndte hun seg enda mer. Det gikk litt for fort, og hun kom til å stå så tett på ham at han ble forskrekket og kjørte neglene inn i et sår hun hadde på armen. Det gjorde så vondt at hun slo ham! Det var umulig å si hvem av dem som ble mest redd. Han ble så redd at han ikke sa et ord resten av dagen. Hun ble så redd at hun stivnet.

Jeg tror ikke du har vanskelig for å sette deg inn i hvorfor hun ble så fortvilet og sint at hun slo ham. Den forståelsen er viktig. Selvfølgelig er det galt å slå, men det var det ikke nødvendig å nevne med ett ord for vår kollega. Det var hun smertelig klar over. Det var ingen grunn til å ydmyke henne med den slags irettesettelser. Hun var dypt rystet over seg selv. Hun ville hjelpe ham, og så hadde hun gjort ham vondt. Hun forsto ikke at dette kunne skje for henne. Hun hadde aldri slått noen før, og nå hadde hun slått et menneske som åpenbart var forpint og hadde behov for hennes hjelp. Jeg kunne tilby henne min forståelse, men jeg kunne ikke svare fullgodt på spørsmålet hennes om hvorfor det ikke var nok å være dyktig, tålmodig, rolig og hjelpelysten. Etter å ha opplevd min kollega slå en beboer innser jeg at når det kunne skje for henne, kan det skje for oss alle. Kanskje er det bare et spørsmål om å bli sliten og avmektig nok. Denne boka er mitt forsøk på å gi henne – og andre profesjonelle hjelpere som har stått i liknende situasjoner – svar på hvorfor krenkelser kan forekomme selv om man vet bedre, ønsker å gjøre det bedre, og gang på gang viser at man evner å gjøre vel.

Dessverre er det de sykeste, de mest isolerte, dem uten pårørende, de mest utagerende, dem med størst pleiebehov og de mest hjelpeavhengige som oftest blir krenket og sviktet av sine profesjonelle hjelpere (Andfossen et al., 2021; Lichtwarck & Myhre, 2022; Malmedal, 1999). Allerede hos barn ser vi et klart mønster, i og med at det er de såkalte uregjerlige barna, ulydige barna og klynkende og klamrende barna som får mest kjeft eller nærmest konstant

står i fare for å få kjeft (Klinge et al., 2021; Sigsgaard & Abildgaard, 2019). Det er altså de barna og voksne som i utgangspunktet har det vanskeligst og har mest behov for profesjonell hjelp, som er mest utsatt for å bli krenket av fagfolk. Beboeren i min fortelling er et eksempel på et slikt menneske som er svært utsatt for å bli krenket. Jeg kan ikke å la være å tenke på hvor mange slitne medarbeidere han må ha møtt. Gadd vite hvor mange krenkelser han ble utsatt for? Han var omgitt av profesjonelle hjelpere døgnet rundt i tolv år før han døde. Han rakk å klore hundrevis av dem, og skrike til enda flere. Han må derfor ha opplevd litt av hvert fra avmektige og utmattede medarbeidere. Jeg håper at han ikke ble slått mer enn den ene gangen, men jeg vet at han ble overlatt til seg selv, skreket til, ignorert, snakket hardt til, latterliggjort og kjeftet på. Jeg tror at det verste for ham var når personalet gikk fra ham når han var utagerende, fordi de dermed overlot ham til å forsøke å trøste og berolige seg selv, noe han ikke var i stand til.

Vi fortalte aldri noen om vår kollega som hadde slått beboeren. Vi burde ha innrapportert det og fortalt det til ledelsen, men vi trodde at tilsynsførerne og våre ledere ville individualisere problemene og dermed gjøre kollegaen vår til problemet. Bare tanken om at min kloke og omsorgsfulle kollega skulle kalles inn til samtaler, irettesettes og ydmykes, gjør meg kvalm den dag i dag. På grunn av faren for at forråelse blir møtt med forråelse, slo vi ring om oss selv og sa ikke noe til noen. Det er ingen løsning, men tvert imot en del av problemet når man tier stille og ikke ber om hjelp. Vi var dessverre ikke trygge nok på verken ledelsen eller tilsynsførerne.

Jeg håper du har gjennomskuet at denne kollegaen min havnet så langt ut i forråelsen fordi vi andre sviktet henne. Jeg sviktet henne, kollegaene sviktet henne, den nærmeste ledelsen sviktet henne, og konsulentene sviktet henne. Vi burde ha reagert på faresignalene. Vi burde ha sett utmattelsen og de små tegnene på irritasjon og oppgitthet i månedene før. Toppledelsen sviktet også, for de burde vite at et hus med utagerende mennesker stiller altfor høye følelsesmessige krav til både medarbeidere og beboere. Hvis man skal finne løsninger, må man forstå at forråelse ikke er et individuelt problem – det er et kollektivt problem. Vi har alle ansvar for å hjelpe dem som står tettest på mennesker som trenger profesjonell hjelp. Det er ingen løsning å la dem slite seg ut – for så å fordømme dem når de reagerer med forråelse.

Forråelse er å bli rå

Forråelse kommer av ordet rå og betyr «å bli rå», «å være rå» og «å reagere med råhet».2 Forråelse er altså et begrep for en utviklingsprosess der man blir mer og mer kynisk, grov og brutal (Den Danske Ordbog, 2022). Når min første fortelling om forråelse ender med fysisk vold, er det bare et uttrykk for hvor ekstremt det måtte bli før jeg var i stand til å se forråelsen. Det må ikke tolkes som et uttrykk for at forråelse nødvendigvis må føre til fysiske krenkelser, eller at fysiske krenkelser er verre eller viktigere enn psykiske krenkelser. Noen krenkelser er bare lettere å få øye på. Jeg var i mange år mest opptatt av den synlige forråelsen: de negative fortellingene om andre, tvangen, mistroen til andres intensjoner, truslene, irritasjonen, sinnet, kjeftingen, de hardhendte forflytningene, straffesystemene, fiendtligheten, den fysiske maktbruken, skammekrokene, manipulasjonen, motviljen mot å gi omsorg, devalueringene, latterliggjøringene og legemidlene som ble lurt inn i maten. Jeg er stadig bekymret over disse fenomenene, men med årene blir jeg mer og mer bekymret over den stillferdige forråelsen: likegyldigheten, den passive resignasjonen, ignoreringen, bagatelliseringen av andres problemer, selvsensuren, handlingslammelsen, utestengingen, følelseskulden, underinvolveringen, den unnvikende atferden og ansvarsfraskrivelsene. Jeg prøver også å være oppmerksom på den kamuflerte forråelsen som skjuler seg bak positive omformuleringer, humor, tomme klisjeer, tilsynelatende ufeilbarlighet og omnipotens. Forråelsen har mange uttrykk, og jeg vil bruke denne boka til å beskrive flest mulig av dem.

I neste kapittel vil jeg beskrive forråelse som en mestringsstrategi som går ut på at man prøver å tenke, føle og bekymre seg mindre enn man egentlig gjør. Man er ikke tankeløs, følelseskald eller uten bekymringer, men man unngår å tenke tankene sine, kjenne på følelsene sine og legge merke til bekymringene sine, fordi de er for smertelige og uhåndterlige. Hensikten er å beskytte seg selv, men konsekvensen av forråelse er at man gjør andre vondt. Derfor kan jeg ikke være involvert i forråelse uten å være involvert i ondskap, som er et mer følelsesladet begrep enn forråelse, som jo også er et alvorlig begrep.

2 Ordet må ikke forveksles med «å forråde», som har en annen mening og handler om «forræderi». En sjelden gang iblant opplever jeg fortsatt at det skrives og snakkes om «forråtnelse». Forråelse har ingenting med forræderi eller råttenskap å gjøre. Forråelse handler utelukkende om råhet.

Ondskap er å gjøre andre vondt

Ondskap er et begrep som umiddelbart er lett å definere: Ondskap er å gjøre andre vondt. Så langt, så godt. Deretter melder det seg straks to stridspunkter: Er man et ondt menneske når man gjør andre vondt, eller er man bare et menneske som kan gjøre både godt og vondt? Er onde handlinger per definisjon tilsiktet, eller kan man gjøre andre vondt uten å ville det? De to stridspunktene kan utløse heftige diskusjoner, så jeg bør skrive noe om dem.

Når det gjelder stridspunktet om hvorvidt det gir mening å snakke om onde mennesker, hender det at andre fagfolk oppfatter det slik at jeg hevder at de er onde. Da blir de selvfølgelig både sinte og lei seg – men jeg mener ikke at noen av oss er onde bare fordi vi gjør andre vondt. Jeg er klar over at ondskap helt fram til slutten av andre verdenskrig ble forklart med at det bare var onde mennesker som handlet ondt, og at de kunne diagnostiseres som enten psykopater uten empatiske evner, eller sadister, som opplever lystfølelse ved å skade andre (Kuschel, 2004). Som jeg skal komme nærmere inn på i kapittel 3, er det innen ondskapens psykologi forsket grundig på grusomhetene under andre verdenskrig. Personlighetsundersøkelser av framtredende nazister, leger i konsentrasjonsleirene og tyske soldater viste at de fleste av dem ikke hadde personlighetsforstyrrelser. Det ble raskt klart at det ikke fantes nok mennesker med dyssosiale og sadistiske personlighetstrekk til å kunne forklare konsentrasjonsleirene, gasskamrene og massevoldtektene. Grusomhetene var mulige ganske enkelt fordi vanlige mennesker medvirket eller forholdt seg passive (Bauman, 1989; Lifton, 2000; Waller, 2007). Så selv om man finner avvikende personlighetsstrukturer hos noen krenkere, utelukker det ikke at mennesker med en normal personlighetsstruktur kan krenke andre minst like brutalt. I tråd med forskningen på ondskapens psykologi handler denne boka om hvordan det kan gå så langt at vanlige mennesker kan gjøre andre vondt. Jeg antar at antallet profesjonelle hjelpere med dyssosiale eller sadistiske personlighetstrekk ikke kan forklare alle krenkelser som barn, brukere og pårørende utsettes for. Det finnes ganske enkelt ikke nok personlighetsforstyrrede fagfolk til at de kan forårsake de mange krenkelsene som finner sted. Denne antakelsen bør du selvfølgelig forholde deg kritisk til. Jeg kan foreløpig ikke dokumentere den, ettersom det ikke er forsket på omfanget av medarbeidere og ledere med personlighetsforstyrrelser. Jeg har bare mine egne erfaringer fra praksis, der jeg stadig møter dyktige og empatiske fagfolk som (i likhet med kollegaen min som slo en beboer) krenker andre.

Innenfor ondskapens psykologi ses ikke mennesket som enten godt eller ondt. Mennesket ses som et sosialt vesen som kan gjøre både gode og onde handlinger, avhengig av omstendighetene (Dutton, 2007; Kuschel & Zand, 2004; Miller, 2004a). Med ideen om at det bare er onde mennesker som gjør andre vondt, risikerer man å miste nyansene av syne og demonisere alle mennesker som krenker andre. Forskning på ondskapens psykologi peker i en annen retning, nærmere bestemt humanisering. Vi trenger humanisering for å kunne tenke ut løsninger som tar høyde for at det er mennesker som gjør andre mennesker vondt.

Det andre stridspunktet handler om hvorvidt en ond handling er tilsiktet eller ikke. I Gads Psykologileksikon defineres onde handlinger som «tilsiktede ekstreme og utspekulerte handlinger som skader andre», og selvfølgelig har intensjonene noe å si. I alt 16 mennesker med utviklingshemming med dom om tvungen omsorg forteller om intensjonenes betydning. De er blitt utsatt for mange tilfeller av fysisk maktbruk og enda flere tilfeller av psykisk maktbruk, og skiller selv skarpt mellom de som er nødvendige, og de som er urettferdige. Nadia oppsummerer det slik: «Det er maktbruk hvor personalet vil passe på folk, og så er det maktbruk hvor personalet er maktsyke» (Jensen & Kragh, 2020, s. 112). Nadia peker altså på at det er avgjørende at man kan merke at personalet prøver å passe på alle – og ikke bruker makten sin fordi de selv har behov for å kjenne på makt.

Intensjonene har altså noe å si for hvor alvorlige og ødeleggende krenkelsene er. Hvis jeg for eksempel får et slag i ansiktet fordi en annen snur seg raskere rundt enn vedkommende har motorisk kompetanse til, gjør det ikke på langt nær så vondt som hvis vedkommende hadde gitt meg en lusing i raseri. Den fysiske kraften kan være nøyaktig den samme, men hvis slaget er tilsiktet, vil jeg føle meg krenket. Spørsmålet er bare hvem som avgjør hva intensjonen er. Hvis den andre sier at det ikke var med vilje, men jeg likevel tenker at lusingen var tilsiktet, vil slaget fortsatt være en krenkelse. Man burde ikke kunne krenke et annet menneske og deretter frifinnes i moralsk forstand bare ved å si at det ikke var meningen. For det første kan det være løgn – man kan hevde å ha gode intensjoner selv om det var meningen å ydmyke. For det andre kan det være et uttrykk for anger – man kan ha en intensjon om å gjøre vondt i øyeblikket da krenkelsen finner sted, men få dårlig samvittighet i sekundet etter. For det tredje kan det være snakk om selvbedrag – man innbiller seg at man er et godt menneske og derfor ikke kunne finne på å handle ondt, samtidig som man utøver den tilsiktede onde handlingen. Jeg er imidlertid mer opptatt av konsekvensene enn intensjonene, for handlinger kan gjøre andre vondt selv om krenkelsene skjer i affekt, ikke er planlagt og kanskje

mest av alt er uttrykk for tankeløshet (Boysen, 2012; Falster et al., 2022). Å definere ondskap som tilsiktet er for snevert til å kunne romme de mange forskjellige formene for krenkelser og ydmykelser som barn, brukere og pårørende opplever.

Den norske filosofen Lars F.H. Svendsen (2010) bryter med den snevre definisjonen når han i boka Ondskapens filosofi påpeker at man kan gjøre andre vondt på grunn av idealisme, egoisme og tankeløshet. Dette er tema for neste avsnitt.

Idealistisk, egoistisk og tankeløs ondskap

Det er idealistisk ondskap når man gjør andre vondt fordi man tror at man vet hva som er best for dem. Man kan mene at målet helliger middelet. I fortellingen om kollegaen min som slo en beboer, dreide det seg om idealistisk ondskap fordi vi var sikre på at beboeren måtte hjelpes gjennom avspenningsøvelsene i forbindelse med forflytningene. Vi ønsket det gode – smertelindring på lengre sikt – og derfor tillot vi oss å øke smerten og angsten hos beboeren her og nå. Vi hadde også et ideal om at det var bra at slitne medarbeidere kunne be om å bli fritatt fra samarbeid med beboerne. Fordi vi var sikre på at det var bra å kunne fritas, oppdaget vi ikke at de medarbeiderne som ikke ba om fritak, ble enda mer slitne. Idealer og positive fortellinger om omsorg og hjelp kan kamuflere svikt og krenkelser så mye at man ikke oppdager at man gjør andre vondt.

Det er egoistisk ondskap når man gjør andre vondt fordi man tar mest hensyn til seg selv, eller fordi man tar mer hensyn til oss enn til de andre. Det kan oppleves viktigere å være flink, rekke tidsfrister, være som de andre eller unngå konflikt med andre fagpersoner enn å behandle barn, brukere og pårørende godt. Som i eksempelet med beboeren som ble slått, kan det også handle om at man lar være å registrere faresignaler og tegn på psykisk slitasje hos andre fordi man ikke vet hvordan man skal takle denne kunnskapen. Vi tok ikke den forråede humoren, de absurde konfliktene eller sykmeldingene på alvor. Vi så ikke utmattelsen og den askegrå ansiktsfargen hos kollegaen vår. Vi overså tegnene, sannsynligvis fordi vi var for redde til å ta problemene inn over oss. Dermed tok vi mer hensyn til oss selv enn til henne – og ham.

Det er tankeløs ondskap når man ikke tenker over hva man gjør mot andre, og hvordan de må oppleve det man gjør. Man kan gjøre andre vondt fordi man gjør det man får beskjed om, det man pleier å gjøre, eller det samme som de andre – uten å tenke seg om. Nettopp tankeløsheten karakteriserer eksempelet med min kollega som endte med å slå. Fordi vi ikke tenkte – og kanskje ubevisst sørget for ikke å tenke – kunne det gå så galt. Vi tenkte ikke over at hun jobbet

hardere enn noe menneske kan tåle. Vi tenkte ikke over ansvaret vi alle hadde for å gripe inn. Vi hørte ikke engang etter når andre klarte å sette ord på at de følelsesmessige belastningene var for voldsomme.

Det å skjelne mellom tre typer ondskap er bare et teoretisk forsøk på å forstå kompleksiteten. I praksis vil det som regel være snakk om en sammenblanding av alle tre når mennesker krenkes. Sondringen kan forhåpentligvis brukes til å forstå at krenkelser kan være tilsiktet, i den forstand at man ønsker å gjøre vel (idealistisk ondskap), eller at man har en intensjon om å passe på seg selv (egoistisk ondskap), men at krenkelser også kan være uintenderte (tankeløs ondskap). Det betyr ikke at man ikke er ansvarlig for egne handlinger. Vi kan fortsatt holde hverandre ansvarlig for idealisme, egoisme og tankeløshet, men ikke i den forstand at vi bør straffe hverandre for slik ondskap. Ansvarligheten ligger snarere i at vi stiller krav til hverandre om at hver enkelt må gjøre det vi kan for ikke å medvirke til idealistisk, egoistisk eller tankeløs ondskap. Svendsens sondring kan kanskje bidra til å nyansere debattene om hvorfor vi som fagpersoner stilltiende kan akseptere ulovligheter og krenkelser, og hvorfor vi kan delta aktivt i krenkelser av barn, brukere og pårørende, selv om vi vet bedre.

Drøftelsene om ondskap kan vekke så sterke følelser at det kan være vanskelig å tenke klart. Når jeg holder foredrag, bruker jeg derfor begrepet ondskap minst mulig og begrepet forråelse mest mulig, for å rette søkelyset mot spørsmålet om hvorfor gode mennesker kan handle ondt, og hvorfor slitne mennesker kan krenke andre i et forsøk på å mestre en umulig situasjon. Jeg prøver som regel også å styre utenom det vanskelige spørsmålet om hvem det er som kan avgjøre om en handling er en krenkelse, men det kan det være verd å tenke litt på.

Hvem avgjør om en handling er en krenkelse?

I den danske #MeToo-debatten dukker iblant begrepet krænkelsesparat opp – på norsk brukes ordet lettkrenket. Når man anklager andre for å være lettkrenket, betyr det at de er nærtakende og sarte og derfor ikke kan tas på alvor. Med begrepet lettkrenket gjør man altså i en håndvending det kunststykke å ignorere andres krenkelser, krenke dem ytterligere ved å bagatellisere opplevelsen de har, i tillegg til å be dem ti stille. Pussig nok framstår de som anklager andre for å være lettkrenket, selv temmelig krenket over at andre insisterer på å få krenkelsene fram i lyset. Den danske organisasjonspsykologen Sarah Ambs-Thomsen (2023) ser beskyldningene om lettkrenkethet i sammenheng med manipulasjonsstrategien DARVO. Forkortelsen DARVO står for deny, attack, reverse, victim og offender og betyr at den som

krenker, kan reagere på kritikk ved å fornekte krenkelsen og gå til angrep på den krenkede ved å bytte rundt på rollene. Kanskje er det derfor jeg blir litt fortumlet av krenkelsesdebatten når noen krenkes av at andre føler seg krenket. Jeg blir spesielt fortumlet når personer som ikke selv var til stede eller har noe med saken å gjøre, føler seg krenket på krenkerens vegne og latterliggjør dem som er blitt krenket. Jeg har en mistanke om at krenkelsesdebatten først og fremst er en debatt som foregår i mediene og på sosiale medier. I praksis er det for mange som finner seg i for mye, og de kan til og med finne på å bebreide seg selv når andre krenker dem. På arbeidsplassene kan håndteringen av krenkelsene være nesten ikke-eksisterende (Ambs-Thomsen, 2023). Jeg vil derfor hevde at det at krenkelser ikke blir diskutert, fortsatt er et langt større problem enn det at noen er lettkrenket.

En krenkelse er en moralsk uforsvarlig behandling av et menneske eller en gruppe mennesker. En krenkelse innebærer ofte at én eller flere av de krenkedes rettigheter uten god grunn ignoreres eller tilsidesettes. Mange krenkelser er ikke bare smertelige, men også fornedrende og ydmykende for de krenkede, som opplever at det går på stolthet, ære og verdighet løs. Ofte føler de krenkede seg devaluert og motvillig tvunget inn i en situasjon preget av håpløshet og hjelpeløshet (Honneth, 1994; Lindner, 2006). Det burde være en selvfølge at krenkelser skal tas på alvor – og ikke bagatelliseres.

Diskusjonen om hvorvidt en handling er krenkende, kan henge sammen med at krenkelser tolkes vidt forskjellig av dem som krenker, og dem som krenkes. Når man krenker andre, vil man sjelden beskrive egne handlinger som krenkende –og aldri som onde (Bandura, 2016; Vetlesen, 2005). Ut fra sin egen forståelse vil man som regel ha de beste hensikter, ikke ha noen alternativer og ikke mene at det var så galt. Krenkere gjengir typisk begivenhetene med en kort bortforklaring. De forteller utelukkende om selve episoden, og ingenting om det som skjedde i forkant eller etterpå. De synes det er lenge siden og nærmest umulig å huske. De krenkede husker derimot hendelsene som om de fant sted i går. De forteller gjerne en lengre historie som begynner med bakgrunnsinformasjon og opptakt, deretter en beskrivelse av selve episoden. Som regel reflekterer de også over uheldige konsekvenser av handlingen. Hvis krenkeren nevner konsekvensene av handlingene sine, er det som regel for å påpeke at dette hører fortiden til, og at det ikke var noe å bry seg med. De krenkede forstår ikke årsaken til krenkelsene, mens krenkerne legitimerer handlingene sine ved å forklare at de var nødt til å gjøre det de gjorde, og at det ofte var andres skyld. Krenkere gir sjelden uttrykk for skam, mens skamfølelser kan gjøre mye av seg hos dem som krenkes

(Baumeister & Vohs, 2004; Sætersdal, 1998, 2002; Vetlesen, 2001). Når krenkere og krenkede husker hendelsene så forskjellig, er det vanskelig å vite hvem som kan avgjøre om en handling er en krenkelse.

Noen mener at de som krenkes, er best rustet til å vurdere om de blir krenket

(Flor & Kennair, 2019; Lillestø, 2003). Det kan stemme i mange tilfeller, men jeg fikk for eksempel i en periode en del sinte e-postmeldinger og oppringninger fra en tidligere student som var krenket over at jeg la ut franske dikt til ham på internett. Jeg er sikker på at jeg ikke kan fransk og ikke har lastet opp slike dikt, og mener derfor at jeg ikke handlet ondt – selv om han hadde en klar opplevelse av at jeg gjorde ham vondt. Andre fagfolk har på samme vis blitt kritisert for ting de er helt overbevist om at de ikke har gjort eller sagt. Det motsatte problemet er at noen mennesker ikke oppdager at de blir krenket, fordi de enten er vant til å bli krenket, har opplevd verre krenkelser eller føler seg så mindreverdige at krenkelsene virker rimelige nok. Det kan også være så skremmende å skulle erkjenne at man er blitt krenket, at man bagatelliserer eller rasjonaliserer hendelsen vekk. For eksempel fortalte en medarbeider meg at han som barn gjentatte ganger var blitt trukket bortover langs gulvet og ut av klasserommet av lærerne sine fordi han ikke klarte å sitte stille. Han mente at det var godt ment fra lærernes side, og at det hadde hjulpet ham. Han syntes ikke at han var blitt krenket. Likevel vil jeg tillate meg å mene at disse lærerne krenket gutten.

Det vil si at verken den som krenker, eller den som krenkes, nødvendigvis kan avgjøre om det var snakk om en krenkelse. Derfor setter jeg min lit til dem som har vært vitne til krenkelsene, noe jeg kommer tilbake til i kapittel 5 der det dreier seg om løsninger. Det er som regel noen som ser, fornemmer eller vet hva som foregår. Disse vitnene burde være best rustet til å avgjøre om handlingene er krenkende eller ikke, da de har et utenfraperspektiv på hendelsene. Det er imidlertid ikke lett å være vitne, for det krever at man orker å forestille seg hvor vondt det må være for den krenkede. Man kan bli redd, avmektig og handlingslammet i situasjonen, og det er lettere sagt enn gjort å skulle erkjenne og sette ord på krenkelser. Tross disse følelsesmessige barrierene må vitnene være de beste til å avgjøre om en handling er en krenkelse.

Krenkelsesdebatten bør ikke hindre oss i å drøfte krenkelser, krenkelser bør ikke reduseres til en subjektiv opplevelse, og vi bør ikke gjøre det mer komplisert enn det er. I praksis er det som regel ikke så vanskelig å se når vi gjør hverandre vondt. Når et menneske avvises, ekskluderes, får kjeft, devalueres, latterliggjøres eller ignoreres, er vi utmerket klar over at det gjør vondt for den det gjelder.

Alle ansatte og ledere i velferdssektoren ønsker å gjøre det gode, men kan likevel krenke og svikte mennesker som trenger profesjonell hjelp. Det er et tabubelagt paradoks at gode mennesker kan handle ondt.

Vi må ikke svikte de profesjonelle som reagerer med forråelse. Derfor må vi forstå at svik er en mestringsstrategi som brukes når følelsen av maktesløshet, omsorgstretthet og moralsk stress blir uutholdelig og skamfull. Ved å tenke, føle og bekymre seg mindre enn man faktisk gjør, kan man beskytte seg selv og holde ut situasjonen. Konsekvensen av forråelse er at barn, borgere og pårørende krenkes.

Vi må ikke svikte dem som blir krenket av sine hjelpere. Forråelse er et gjenstridig og komplekst problem. Derfor finnes det ingen raske løsninger, men det finnes mulige løsninger.

Denne boken ble første gang utgitt i Danmark i 2013. Nå kommer den i en ny og gjennomgående revidert utgave, og den inneholder en rekke eksempler fra den norske virkeligheten. Boken er skrevet for helseog sosialpersonell, men den henvender seg til alle som er interessert i hvordan vi behandler mennesker som trenger profesjonell hjelp.

DORTHE BIRKMOSE

er psykolog, veileder og foredragsholder. I 20 år har hun vært øyenvitne til forråelse hos ansatte og ledere i velferdssektoren. Hun har bidratt til å bryte tabuet om forråelse, og nå er hun med på å finne mulige løsninger.