UTDRAG FRA:
113
Hilda
Humlevik og folka som forsvant
Irmelin
Persdatter Gustavsen
Cappelen Damm 2022
MYSTERIER
Hilda og moren bor i en helt vanlig blokk. Det er sommerferie, og Hilda gleder seg til den årlige mamma-og Hilda-turen. Men når mamma forteller at de skal flytte til mystiske Søderdal sammen med hennes nye kjæreste, Timian, får hun en dårlig følelse. I utdraget møter vi Hilda og mamma dagen før «ferien» begynner for alvor.
Tannkjøttruptur
Det er en blodflekk på asfalten. Den er brun og inntørka. Det ser mer ut som bæsj, egentlig, men det er blod. Det vet jeg, for det er mitt. Og den flekken har vært der i elleve dager.
Jeg hadde tenkt å bruke de to ukene med hjemmealene-ferie til å lære å stå på longboard.
Jeg kjenner på haka mi. Det er en ru, tykk skorpe der fremdeles. På nesa også. Det ser stilig ut. Du
114
kødder ikke med en som har skorper i ansiktet, liksom. Men jeg får ikke lov til å stå på longboard igjen. Mamma sier vi kan spare det til neste år. Eller at vi i hvert fall må kjøpe inn mer sikkerhetsutstyr. Jeg har hjelm, knebeskyttere, albuebeskyttere og hansker. Jeg vet ikke om det finnes mer sikkerhetsutstyr enn det. Ikke som kan forhindre at man slår seg hvis man tryner med ansiktet først, i alle fall.
I bunnen av bakken, bortenfor blodflekken, ligger en lekeplass. Den er full av småunger og mødre som smører dem med solkrem og trykker på telefonene sine. Armene mine er helt hvite mot den svarte t-skjorta. Mamma er veldig nøye med solkrem. Men når det er hjemme-aleneferie, står jeg opp etter at mamma har gått på jobb, og da får hun ikke smurt. Men det står på en gul lapp på kjøkkenskapet: Husk solkrem, og så en tegnet sol.
Det henger minst tjue gule lapper på kjøkkenet. Husk å slå av komfyren etter at du har brukt den, skift truse hver dag, lekser før kakao, husk ekstra
jakke i sekken, ikke glem gummistøvler når det er mørke skyer, ikke stå i badekaret uten antisklimatte, ikke løp på parkeringsplassen, gå ikke over veien før bussen har kjørt.
Det er mye mamma er redd for at skal skje med
115
meg, men de gule lappene har bare blitt en del av kjøkkenet vårt. Jeg leser dem nesten aldri.
En gang prøvde mamma å få de andre foreldrene i klassen interessert i SFO helt frem til ungdomsskolen, men ingen syntes det var en særlig god idé. Noen hadde visst ledd av henne og spurt om barnet hennes var laget av tynt porselen. Det hadde hun ikke likt. Ikke jeg heller.
De to første ukene av ferien kalte vi deretter hjemmealene-ferie. Og mamma prøvde å trøste meg, eller egentlig seg selv, med at det er god læring i livsmestring. Det er litt kjedelig, men jeg kan sove så lenge jeg vil og spise skiver med Nugatti til frokost. Selv om jeg egentlig ikke får lov i ukedagene.
Vi bor i en blokk med Tyttebærgrenda Borettslag i blanke bokstaver langs siden av blokka. Mamma har tannlegekontor i første etasje, og hun legger bestandig merke til når jeg går ut og når jeg kommer tilbake. Så hjemmealene-ferie er ikke akkurat farlig.
Nå hører jeg at noen ler. Det er noen gutter. Jeg ser dem ikke, for de er inne i ballbingen. Jeg tar på hodetelefonene så jeg ikke skal se så ensom ut. Folk synes det ser trist ut når noen går alene. Kanskje særlig når en går alene med digre sår i ansiktet. Det er sikkert
116
sånt folk ringer barnevernet for. Men om man i stedet tar på seg store hodetelefoner og solbriller, da ser man ganske kul ut, selv helt alene.
På den ene kortsiden av ballbingen er det en åpning. Jeg kan se fotballshortser og sommerbrune guttebein.
Så skjer det. Akkurat idet jeg trykker på play. Ballen kommer susende gjennom åpningen. Det er nok en eller annen der inne som er skikkelig god på straffe, for skuddet er hardt. Skikkelig hardt, og ballen suser i en perfekt bue. Så mye rekker jeg å tenke før ballen treffer meg midt i trynet.
Jeg vet ikke om jeg besvimer eller faktisk dør, eller om det bare gjør vondt. Jeg må kjenne etter ordentlig. Jo. Det gjør dritvondt. Det kjennes som om nesa er langt inne i bakhodet. Fjeset mitt må ha blitt helt flatt.
Jeg hører sko mot asfalten, og åpner øynene forsiktig. Verden er lysebrun. Joggeskoene kommer ut fra ballbingen på rekke.
«Shit. Går det bra eller?» spør en av guttene som eier skoene.
Det piper i ørene. Noe vått renner fra nesa. Jeg håper det ikke er snørr.
Jeg har fremdeles solbrillene på. Musikken spiller fra hodetelefonene som har falt av. Ty Segall synger
117
at alle er en vinner. Det er ren løgn.
Det er helt stille. Alle ser på meg. Jeg må se helt patetisk ut med solbriller, skorper og flatt fjes. Kanskje de tror jeg er narkoman.
«Eh. Ja da», svarer jeg. Stemmen er rar. Det høres ikke ut som meg. Kanskje stemmebåndene også har blitt klemt på en eller annen måte.
Plutselig høres et jamrende skrik som får alle på lekeplassen til å bli musestille. Døra til tannlegekontoret slår opp med et smell.
«Hilda! Hilda! Vennen min.» Mamma kommer løpende over plassen. Den hvite frakken blafrer bak henne som Supermanns kappe.
«Flytt dere!» Hun måker seg gjennom massen av gutter. Desperasjonen stiger i magen, men jeg får ikke gjort noe. Jeg er lam.
Mamma har den retteste bolleklippen i byen. I verden, sikkert. For det er ikke så mange som har bolleklipp. Og i tillegg har hun bollekinn. Så hun er lett å kjenne igjen.
«Hva er det som har skjedd her?» Hun ser på guttene, som ser på hverandre. Hun er rødflammete i ansiktet og på halsen. Ingen svarer.
Mamma bøyer seg over meg. Sola er rett bak hodet hennes, det ser ut som om hun har glorie. Men jeg tviler på at hun kommer til å redde meg. Hun
118
legger en hånd bak nakken min, løfter den forsiktig.
«Hilda, kjenner du dette?»
«Ja da! Det går helt fint med meg.»
«Slutt å tulle nå. Er dette vondt?» Hun klemmer litt hardere. Det er vondt, men jeg rister insisterende på hodet.
Hun tar opp et par lyseblå plasthansker fra lomma og trer dem på hendene. Hun tar tak i overleppa og underleppa mi og drar dem fra hverandre.
«Mamma!» hveser jeg, men det høres bare ut som UAUA. For mamma holder leppene mine som om fingrene hennes skulle vært klyper.
«Så så, Hilda. Vi må bare ta en kjapp sjekk.»
Hun presser fingrene mot fortennene. Jeg bare ligger der. Hva skal jeg gjøre? Jeg er sosialt død nå, uansett.
«Går det bra?» spør en av guttene. Han har lyst hår og regulering. Pen. Jeg tror han heter Peder. Jeg strekker tommelen i været. Mamma holder leppene mine fremdeles, så jeg får ikke sagt noe. Hun rugger konsentrert på tennene.
«Det er blod fra en ruptur i tannkjøttet, så det er vanskelig å si …» mumler hun.
Hun ser opp på guttene, som har samlet seg rundt oss. Øynene hennes blir to smale gliper. «Hvem skjøt den ballen?»
119
«Det går bra! Slutt!», glefser jeg.
Mamma slipper. Leppene føles like numne som resten av fjeset.
«Du får komme inn for å få en grundigere sjekk», sier hun.
«Nei. Jeg trenger ikke … Det går helt fint», sier jeg og samler klønete sammen hodetelefonene og mobilen. Baksiden er knust.
Gutten med det lyse håret strekker frem hånda. Jeg blir svimmel. Den er varm og svett akkurat som
min. Han drar meg opp. Jeg må ta et støtteskritt.
«Det var jeg som skjøt. Sorry. Mobilen din er ødelagt.» Han peker på den.
«Det går bra.»
«Peder … Hvordan går det med reguleringen?»
spør mamma, og gjør tegn til at Peder skal vise
tennene. Jeg får lyst til å legge meg ned igjen, lukke
øynene og forsvinne. En av de andre kveler et latterhikst. Men mamma står bredbeint og ser Peder rett i øynene, så han adlyder. Mamma lener seg litt frem.
«Akkurat. Det ser bra ut, det her. Men du må huske på at med regulering så må man være veldig nøye med tannhygienen.»
Peder nikker nervøst.
«Og så burde du få etterstrammet, Peder. Det er da det virkelig begynner å bli vondt.»
120
Ok. Så om jeg ikke døde sosialt liggende på bakken for noen minutter siden, så gjorde jeg det definitivt nå.
Mamma tar hånda mi og går mot kontoret. Jeg skulle ønske jeg kom på noe kult å si, men jeg er helt kald. Jeg bare henger etter henne med blod eller snørr eller begge deler rennende fra nesa, og fremdeles med solbrillene på.
121
Ikke gjør som mora di sier
Mens mamma senker ryggen på tannlegestolen ser jeg rett inn i mitt eget smilende fjes. Tredjeklassebildet av meg henger i en gullramme på veggen på mammas tannlegekontor. Jeg stirrer demonstrativt opp i taket i stedet. Teller hvite firkanter.
«Du. Lille venn», sier mamma mykt.
«Mamma! Du driter meg ut foran hele syvende trinn.»
«Det gjør jeg vel ikke, Hilda! Jeg blir bare bekymret for deg. Dette er andre gangen du er her på to uker. Du er så uforsiktig», sier hun og klemmer hånda mi. Jeg drar den til meg.
«Jeg gikk jo bare. Det var bare noe som skjedde.»
Mamma tar solbrillene av ansiktet mitt. Jeg kjenner fremdeles rester av tårer i øyekrokene.
Hvordan skal jeg kunne gå forbi den ballbingen igjen nå? Jeg må begynne å gå omveien hver gang jeg skal noe, tenker jeg. Jeg må begynne å holde meg inne om dagen og gå ut om kvelden. Og jeg må være inne senest klokka halv ni, så da får jeg ikke vært mye ute.
Men hva skal jeg ute uansett? Det er jo ikke sånn at jeg har et så kult liv og så mange som venter på meg
122
der. Jeg kjenner at baksiden av øyelokkene begynner å vibrere igjen.
«IKKE GJØR SOM MORA DI SIER, HILDA. IKKE GJØR SOM MORA DI SIER.»
Mamma har tredd en Karius og Baktus-hånddukke på den ene hånda. Hun snakker med Karius og Baktusstemme. Jeg hadde syntes det var hysterisk morsomt da jeg var liten, men nå er det bare grusomt.
Jeg tar solbrillene på meg igjen og legger armene i kors. Gidder ikke svare.
«Gleder du deg til etterpå da?» spør mamma. Jeg skjønner først ikke hva hun mener, men så husker jeg plutselig hvilken dag det er. Det er mammas siste arbeidsdag før ferien.
Jeg vurderer å fortsette å være sur en god stund til, men jeg orker ikke. Reisefeberen får det til å kile helt ned i tærne.
Og innen vi kommer tilbake fra Afrika, Papua NyGuinea eller Strømstad eller hvor det er vi skal i år, så er det ingen som husker dette uansett.
«Ja, jeg holder en knapp på Afrika», sier jeg med munnen full av fingre og en slags metallgreie jeg ikke husker hva heter.
123
«Afrika?», fniser mamma.
Jeg prøver å tyde ansiktet hennes. Hun er ikke særlig god til å lyve. Det ser ikke ut som jeg traff spikeren på hodet, akkurat.
Tenk om mamma har planlagt camping. Hun snakket om det for et par år siden. At det hadde vært så hyggelig om vi kunne dra og sove i telt. Men det var midt på vinteren, så vi kunne ikke det da. Men kanskje hun har holdt på den tanken. Jeg og mamma kommer aldri til å få opp noe telt. Det er masse plugger og stenger og greier. Sikkert kjempevanskelig hvis man ikke kan det. Det er elg og huggorm i skogen. Og mordere. Det er sjeldnere, men det finnes.
«Sånn. Det ser helt fint ut. Bare et lite sår i tannkjøttet.» Mamma tar munnbindet ned på haka og ser bekymret ut.
«Men den nesa di. Altså. Tenk om noe er brukket?» Hun bøyer seg for å se inn i neseborene mine. Det føles som om hun kan se helt inn i hjernen min.
«Det er bare neseblod», svarer jeg og spretter opp fra stolen.
«Kjekk gutt da?» Mamma gliser på en altfor voksendame-aktig måte.
«Hæ?»
«Peder Nikolai Sæther, vel.»
«Nei!» svarer jeg og kjenner varmen bre seg i
124
kinnene. Heter han alt det der? Jeg tenker på Peders ansikt da mamma sa det om tannhygienen. Hvor varm hånda hans var.
Jeg håper virkelig at vi skal reise langt og være borte lenge. Helst til et varmt sted. Da blir man brun. Og jeg leste et eller annet sted at saltvann og sol får hår og negler til å vokse fortere. Hvis håret mitt vokser skikkelig og huden blir brun i stedet for lysehvit, kommer kanskje ingen til å kjenne meg igjen når skolen begynner igjen.
Mamma ruller bort til meg på kontorstolen. Hun legger hånda mi i sine og ser på meg. Hun har på øyeskygge, ser jeg nå som sola skinner på øyelokkene. Grønnblå med glitter. Midt på dagen.
Sånn var det aldri før hun fikk kjæreste. Da brydde hun seg aldri om sånt. Men nå har hun begynt å bruke lang tid på badet om morgenen og nynne til fæl musikk.
«Nå må du begynne å være litt mer forsiktig, humlen min.»
«Jeg er forsiktig», stønner jeg.
«Gå opp så lenge, du. Så sees vi klokka fire.»
«For da er det ferie», sier jeg.
«Da er det ferie», sier mamma med Karius og Baktusstemmen.
125
Litt før klokka tre ringer det på døra. Mamma sier at det er viktig at man bestandig ser i kikkhullet i døra hvem det er før man åpner. Jeg liker det ikke. For den som står utenfor kan se at den som er innenfor kikker i hullet. Og det er jo ingen mordere som kommer klokka tre om ettermiddagen, og de ringer garantert ikke på først heller. Det er en gutt med fett hår i hestehale og dun på overleppa. Han har en rosebukett i den ene hånda. Jeg åpner døra. Han ser på meg med store øyne. Jeg stirrer tilbake. Plutselig
kommer jeg på at jeg ikke har tørket bort det størkna blodet under nesa. Jeg tar opp hånda og holder den foran som et skjold.
«Hei», sier jeg.
«Eeh?» sier han. «Anita Humlevik?»
«Nei. Jeg er Hilda. Anita Humlevik er moren min. Hun er veldig glad i blomster, men hun er dessverre ikke ledig på markedet», sier jeg vennlig, men bestemt. Jeg vil ikke såre mannens følelser, men han ser altfor ung ut for mamma.
«He-he», sier mannen. Han ler ikke. Han bare sier
he-he og holder blomsterbuketten mot meg. Det er roser. Minst tjue stykker. Til min elskede due – Fra
din Timian, står det på kortet, som lyser hvitt mot alt det røde.
«Takk», sier jeg.
126
Blomstermannen smiler og nikker forsiktig før han snur seg og går ned trappene. Jeg føler meg dum. Selvfølgelig skulle ikke en eller annen fyr på tjuefem sjekke opp mamma.
«God helg, da», roper jeg etter ham. Litt for høyt. Stemmen synger gjennom oppgangen.
«God helg», sier mannen uten å se opp.
127