www.fgks.org   »   [go: up one dir, main page]

Heiloen av Marte Mittet

Page 1

UTDRAG FRA:

115
VINNERAVU NESIRP 3202

HEILOEN

Marte Mittet

Omnipax 2022

HISTORISK ROMAN

Året er 1943 og tyske soldater har invadert Norge. Nora er på vei alene til en gammel jakthytte langt inne i skogen i Nord-Trøndelag. Broren hennes, Peter, vil ikke at hun skal bli værende i Trondheim før de vet at hun er helt trygg. Men er hun tryggere i skogen, og er hun virkelig alene? Eller har hun havnet i tyskernes søkelys?

Lytt til trailer her:

https://foreningenles.no/trailer_heilo

Kapittel 10

Nord-Trøndelag, januar 1943

«Det er her De skal av, frøken.»

«Hva?» Jeg ser opp fra boka mi. Den mørke uniformen får det til å rykke i meg, men det er bare konduktøren. Jeg kjenner han. Det er Arvid fra nedi veien. Det er ingen tegn til gjenkjennelse i øynene hans. Kanskje han ikke husker meg. Han er så mye eldre, rundt tretti. Faren hans jobber sammen med pappa på jernbaneverkstedet. De er en stor familie. Ni søsken. Yngstebroren jobber også på jernbanen,

116

og ei av de yngre søstrene gikk på skolen sammen med Peter.

Men jeg må ha hørt feil.

«De skal av her, frøken,» gjentar han og kaster et blikk rundt i den halvfulle togvogna. Alle de andre passasjerene er opptatt med sitt.

Jeg kikker ut vinduet. Det ser ikke riktig ut. Jeg er sikker på at jeg har en stopp eller to igjen.

«La meg hjelpe Dem med denne.» Arvid løfter sekken min ned fra bagasjehylla.

Jeg vil ikke ha noe oppstyr, så jeg følger etter han. Uniformen hans ser for stor ut for den smale skikkelsen. Så snart døra til toggangen lukker seg bak oss, sier Arvid: «Det er en tysk kontroll på neste stasjon. Du må komme deg av.»

Dette blir for mye for meg. Jeg har knapt sovet, og jeg fikk ikke ned en matbit i morges. Tanken på at Ivar er død, og at det var Peter som drepte han, går rundt og rundt i hodet mitt. Det er iskaldt ute, og vi er flere kilo meter unna stasjonen jeg skulle gå av på. Noe som betyr at vi er flere kilometer unna stedet der jeg skal plukke opp skiene. Selv derfra ville jeg hatt en lang tur foran meg. Hvis jeg må gå på føttene herfra, vil det være svart som natta før jeg kommer fram til hytta, hvis jeg i det hele tatt greier å finne den.

«Går det bra med deg?» Arvid ser oppmerksomt på meg.

Dette er ikke hans problem. Jeg tar et dypt åndedrag.

«Ja da,» sier jeg. Takk og lov at jeg hørte på Peter og tok med meg ekstra mat og vann.

«Har du alt du trenger?» Øynene er snille, men smilet bekymra.

Jeg nøler. Peter må ha snakka med han, men hvor mye

117

har han sagt? Jeg har ikke lyst til å bringe flere inn i rotet mitt. På den andre sida hadde det vært fint å komme fram til hytta i løpet av dagen. «Jeg kunne trengt et par ski.»

«Snakk med karen på billettkontoret, kanskje han kan hjelpe deg. Si at Knut har sendt deg.»

Toget ruller inn på stasjonen. Arvid åpner døra og hopper ned på plattformen med ryggsekken min. Jeg hopper etter og takker for hjelpa.

«Det er det jeg er her for.» Han løfter litt på konduktørlua. Så går han om bord igjen, og jeg er alene.

Jeg vet at det må være en tysk jernbaneoffiser et eller annet sted i nærheten, men jeg er heldig. Inne på stasjonen finner jeg bare en ung mann i billettluka. Da jeg sier at Knut har sendt meg, tar han en telefon, og ti minutter seinere kommer en guttunge for å følge meg til en gård hvor jeg kan få låne ski.

«Har du lommelykt?» spør mannen i luka før vi går. «Det blir mørkt fortere enn du tror.»

«Jeg har alt jeg trenger nå.» Jeg prøver å ikke vise hvor nervøs jeg er. Det er ikke noe han kan gjøre med det uansett.

Guttungen tar hånda mi i det samme vi går ut fra stasjonen. Det kommer litt brått på, men så skjønner jeg at gutten har gjort dette før. Folk vil anta at vi kjenner hverandre, og sånn som han drar meg av gårde, vil ingen se at jeg ikke aner hvor vi skal. Det ser bare ut som han ivrer mer enn meg etter å nå fram.

Vi kommer til et lite småbruk. Jeg takker nei til et måltid før jeg drar. Jeg orker fortsatt ikke tanken på mat, og jeg vil ikke kaste bort mer dagslys. Jeg vurderer å spørre hvordan jeg raskest kommer meg opp til hytta herfra, men

118

det er bedre om de ikke vet hvor jeg skal. Kona på gården spør ikke om noe, ikke engang om navnet mitt.

Jeg tar inn i skogen ved første mulighet. Det er desorienterende mellom trærne, men jeg foretrekker det framfor å bevege meg for mye i åpent landskap. Tyskerne er mye skumlere enn skogen. Jeg tar det med ro og passer på å sjekke kompasset jevnlig. De eneste lydene er suset fra skiene som skjærer gjennom snøen, og de dempede dunkene når jeg setter stavene i bakken. Den konstante bevegelsen holder den verste kulda fra kroppen, men fingre og tær begynner å bli numne. En gang beregner jeg retninga feil, og må gå tilbake et par kilometer for å være sikker på hvor jeg er. Det koster meg minst en time.

Den unge mannen i billettluka hadde rett. Mørket kommer tidligere enn forventa. Men det er en nydelig, nesten trolsk aften. Et tynt skylag demper lyset fra halv månen. Nysnø dekker skogbunnen og lager gråhvite dyner, avbrutt av intrikate skygger fra trærne. Nå og da tetner skylaget. Når lyset fra lommelykta mi bare lager ei lita lomme i det dype mørket, stopper jeg for å drikke litt og tvinger ned litt brød. Verden blir stille som grava.

Snø begynner å falle. Ryddig og forsiktig til å begynne med. Så blåser det opp. Det virvler rundt meg. Isende snø pisker mot ansiktet. Snart ser jeg ikke hånda for meg. Jeg kommer til å miste retninga hvis jeg fortsetter. Da jeg stanser, kryper kulda gjennom klærne. Jeg slår floke noen ganger, marsjerer på stedet og vifter med tærne inne i skistøvlene.

Men jeg må videre. Jeg fortsetter å tråkke meg fram i den stadig dypere snøen, i det som føles som flere timer, men

119

som sikkert er nærmere én. Endelig trekker skyene seg vekk fra månen, og der er den. Ei lita trebygning akkurat som Peter beskrev den. Grå, værslitte vegger, dekt av pudrete snø etter den korte kveldsstormen. Ett vindu med lem foran ved sida av ei smal dør. To nedsnødde trappetrinn som strekker seg langs hele hyttas bredde. Jeg må ha kommet rett. Jeg ser for meg ulltepper, en lenestol, og fyr på peisen.

Kroppen er fortsatt varm nok etter ski turen, men fingre og tær er stivfrosne. Det tar tid å få av seg skiene, og da jeg omsider har fått satt dem opp inntil hytteveggen, må jeg bruke begge hendene for å få opp døra.

Den kvalmende lukta treffer meg først. Jeg brekker meg idet et høylytt «Halt!» lyder innenfra.

Faen! Lommelykta hopper fra hånd til hånd, og lysstrålen beveger seg så fort over innsida av hytta at jeg ikke klarer å tyde hva jeg ser på. Da jeg endelig får kontroll på lykta, lyser den opp en kjempe av en mann som sitter på kanten av ei køye mindre enn to meter fra meg. Det glimter i et knivblad i den ene hånda. Jeg slår av lommelykta og tar en 180 graders sving vekk fra døråpninga. Med hjertet mellom tennene presser jeg ryggen mot hytteveggen. Faen, faen, faen. Hva i helvete gjør en tysker her oppe?

Det river i lungene hver gang jeg trekker pusten, og jeg greier ikke å ta inn nok luft. Jeg prøver å stå helt urørlig, men jeg må ha oksygen. Kjevene presser seg sammen til tennene verker, og musklene strammer seg i forventning. Det er ikke noen vits i å prøve å stikke. Jeg kommer ikke langt i denne snøen uten skiene. Kjempen kommer til å angripe når som helst nå.

Ingenting skjer. Hytta forblir mørk og stille. Hendene

120

fryser seg stive rundt lommelykta. Jeg spriker med fingrene og knytter nevene for å få i gang blodsirkulasjonen. Hva venter han på?

Skiene står på den andre sida av døra. Hvis bare skyene kunne svelge månen, kunne jeg kanskje nå dem.

«Kamerat?» Ordene kommer fra dypt inni hytta. Stemmen er ustø.

Kamerat? Jeg smyger meg nærmere åpninga og slår på lykta, greier å holde den stødig denne gangen. Mannen har ikke rørt seg av flekken. Han kniper igjen øynene mot det sterke lyset. Jeg hadde glemt stanken. Den er ikke like ille nå da døra har stått åpen ei stund. Den får fortsatt magen til å vende seg. Det er noe kjent ved den. Ben nede på jernbanestasjonen.

Kniven er enkel, hjemmelagd ser det ut som. Mannen er kledd i filler, også på føttene. Skallen er dekka av svarte stubber, akkurat som haka og kinnene. Dette er ingen tysker. Det betyr ikke at han er harmløs. Han er kanskje enda farligere. Han sier ikke mer, og han rører seg ikke. Han bare sitter der med kniven i hånda og myser.

«Hv-vem er du?» spør jeg.

Mannen løfter hendene. Han holder kniven mellom tommel og pekefinger. «Kamerat,» sier han igjen.

En rømt fange? Lav klynking lyder fra køya han sitter på. Det ligger en skjelvende bylt bak han. Jeg skritter over dørterskelen, tar enda et steg. Hva er det ...

Han er lynrask. En dult i sida setter meg ut av balanse, og han har revet til seg lykta før jeg får sukk for meg. Jeg raver bakover og treffer veggen.

«Bli.» Han setter lysstrålen rett i ansiktet mitt.

121

Å, jeg blir. Jeg presser meg mot veggen – om jeg bare kunne skvise meg gjennom den – og holder fram armene for å beskytte meg. Lyset blender. Jeg løfter opp en arm for å skjerme øynene, men det hjelper ikke. Alt er bare lys.

Jeg hører døra lukkes. «Kaldt ute,» sier mannen.

Jeg er fanga.

«Jeg sitter nå.» Norsken hans er gebrokken, men aksenten er ikke tysk. «Greit?»

Jeg nikker.

«Jeg tar lyset bort.»

Jeg blunker, prøver å få synet tilbake, men alt jeg ser er røde og oransje prikker. Kroppen er i full beredskap. Den venter på at kjempen skal angripe.

Stanken her inne er overveldende. Ti ganger verre enn på togstasjonen. En kvalmende blanding av svette, oppkast og andre ting jeg nekter å tenke på. Den svake klynkinga fortsetter fra køya. Det kan da ikke være et barn?

«Hva er det der?» Jeg nikker mot bylten bak han.

Kjempen setter seg på huk ved sida av køyesenga og retter lysstrålen mot bunnen av overkøya slik at området under lyses opp. Synet mitt er i ferd med å vende tilbake, og nysgjerrigheten driver meg framover. Mannen rører seg ikke.

Å, herregud, det fins et helvete.

Gutten i køya er på min alder, og han ser så skjør ut at jeg er redd for å komme borti han. Han har en skitten bandasje rundt hodet. Det ser ut som han har blødd igjennom den. Begge øynene er svarte av blodsutredelser, og munnen er hoven. Et tynnslitt teppe er pakka rundt den magre, skjelvende kroppen. Jeg flytter blikket til kjempen.

122

Hvis han ikke har gjort dette mot gutten, hvor dan har han greid å få han opp hit i live?

Mannen legger fra seg lykta og blir sittende på huk. Jeg vet ikke om han er i ferd med å fare opp eller dumpe ned. Hytta er iskald. De må ha kommet hit rett før meg. Jeg peker på gutten og gnir meg på overarmene. «Vi må få varmen i han.» Ellers dør han før morgenen kommer.

Mannen peker på en liten støpejernovn med lysstrålen. «Ingen ved,» sier han.

«Kan jeg?» Jeg rekker hånda ut etter lommelykta, og han lar meg ta den. Han har rett. Det er ikke noe ved her inne, og jeg tar ikke sjansen på å foreslå at jeg skal gå ut og se etter et vedskjul. Det er imidlertid ei hjemmesnekra trehylle i kjøkkenkroken og et bord med tre stoler satt sammen av grove planker.

«Ved,» sier jeg og peker mot møblene.

Kjempen nikker i forståelse, og mens jeg ser gjennom sekken min etter papir til opptenninga, kommer han seg på beina og knuser hylla til pinneved. De skarpe lydene av tre som splintrer er som små eksplosjoner i det lille hytterommet. Gutten krymper seg. Jeg kneler ved sida av køya og finner hånda hans under teppet. Det er som å holde i en av fuglene som noen ganger flyr inn i vinduet hjemme.

«Bare ta det med ro,» hvisker jeg. «Vi skal få varmen i deg.» Jeg vet ikke om han forstår hva jeg sier, men jeg tror han slapper av litt. Herregud, han er ille tilredt.

Jeg gir kjempen fyrstikkene mine og noen sider fra boka jeg har med meg og gjør tegn til at han skal få fyr i ovnen. Så fort han har ryggen til, tar jeg av meg jakka og legger den over gutten. Det er ikke nok. Han skjelver som

123

et aspeløv. Kjempen har samla sammen trebitene fra hylla og begynt å stable dem opp inne i ovnen. Det kommer til å ta for lang tid før ilden varmer opp hytta. Jeg har ikke noe valg. Jeg må legge meg sammen med gutten og bruke kroppsvarmen min til å varme han mens vi får opp romtemperaturen.

Jeg trekker armene ut av genserermene. Selv i halv mørket er jeg uhyre bevisst den svære mannen som sit ter rett der borte. Dette er ikke en god ide. Gutten er antagelig så ute av det at han ikke merker at jeg er her, men med kjempen er det ei anna historie. Hvem vet hva slags mann han er? Han har sikkert ikke sett ei jente på månedsvis, kanskje år. Men gutten kommer til å dø hvis han ikke får varme i kroppen, og dette er den raskeste måten. Jeg stålsetter meg og ser mot mannen. Han har fått fyr i ovnen og sitter og betrakter meg. Lyset fra flammene danser i de mørke øynene. Jeg stanser opp med genseren trukket halvveis av. Hva er det jeg driver med?

Kjempen senker blikket og snur seg. Jeg trekker genseren over hodet, drar av meg buksene, og smetter under teppet. Det er som å stenge seg inne på en uventilert utedo. Stanken kryper inn i bihulene, og jeg forestiller meg at lukt-molekylene trenger inn i porene mine.

Den magre kroppen ved sida av meg stivner, og jeg skyver meg nærmere så forsiktig jeg kan.

Kvalmen bølger gjennom kroppen. Jeg prøver å ligge stille, og etter ei stund stilner guttens skjelvinger. Pusten hans er grunn og ujevn. Jeg legger en arm rundt han. Den stakkars kroppen er bare skinn og bein.

Kjempen leter gjennom kjøkkenskuffene og finner ei

124

eske stearinlys. Han tenner ett og setter det i en lysestake på bordet. Så setter han seg ved ovnen igjen. Øynene for later

ikke gutten.

«Det er mat i sekken min,» sier jeg.

Han roter gjennom den og rekker meg den ene matpakka mi.

«Til deg,» sier jeg. Magen min er hul av sult, men jeg orker ikke tanken på mat.

Jeg trenger ikke si det to ganger. Jeg har aldri sett noen spise med sånn iver. Han er som et dyr, og han er virkelig svær, er han ikke? Jeg aner ikke hvor gammel han er. Så vidt jeg kan se i det dunkle lyset, kan han likeså godt være førti som tjuefem. Kanskje han er faren til gutten. Det er bra å tenke på han som en pappa. Det gjør han mindre skremmende.

Den anstrengte pusten til gutten jevner seg ut. Hytta blir varm, og snart sover han. Den åpenlyse lettelsen i kjempens ansikt får nervene mine til å roe seg. Røyken fra ovnen maskerer den verste lukta, og jeg merker hvor tørst jeg er. Jeg gjør mine til å stå opp, og mannen trekker øynene til seg mens jeg kler på meg.

Jeg går bort og setter meg ved ovnen. «Nora,» sier jeg og legger hånda mot brystet.

«Alexander,» sier kjempen. Så peker han mot gutten i køya. «Mirko.»

«Bror?» spør jeg, for på nært hold ser jeg at han ikke er gammel nok til å være faren.

«Kamerat.» Han peker på seg selv. «Russer. Gutten, serber.»

«Hv-va har skjedd med han?» spør jeg.

125

Mannen heiser på skuldrene. «Han rømme. Ble tatt. De skulle skyte, så jeg tok han med. Vi går til Sverige.»

«Hvor rømte dere fra?»

«Falstad.»

Jeg visste han kom til å svare det, likevel er ordet som et slag i ansiktet. «Vennen min sitter på Falstad,» sier jeg. Dette er det de gjør med folk der hvor Ben er. Det er ingenting som stopper dem fra å gjøre det samme mot han. Hvordan kan de tyske djevlene sove om natta? Hva har de mennene tenkt å si til sine kjære når de kommer hjem fra dette en dag?

Alexander bøyer seg fram og klapper meg på hånda. Hårene reiser seg oppover armen min, og jeg biter tennene sammen. Han trekker til seg hånda.

Vi bestemmer oss for å sove på skift. Jeg er dødstrøtt, men jeg tilbyr meg å ta første vakt. Det ser ut som Alexander trenger søvn mer enn meg, og jeg har ikke bestemt meg for om jeg stoler nok på han til å ta sjansen på å sove. Før eller seinere må jeg bestemme meg. Jeg kan ikke holde meg våken til Peter kommer. Jeg har ikke noe annet sted å gå, og selv om Alexander er på vei til Sverige, drar han sikkert ikke uten gutten – Mirko – og han skal nok ingen steder på ei stund.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at alt vil se anner ledes ut i morgen og forbereder meg på ei lang natt.

126
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.