Elling Utvik Wammer

Kan museene være relevante og inkluderende læringsarenaer for ekstra utsatte/sårbare elever i den videregående skolen? Hva må til for å gjøre
museene til et godt alternativ? Skoleåret 2018/2019 har en gruppe elever
fra Hersleb videregående skole i Oslo deltatt i museumsarbeid på Norsk Maritimt Museum (NMM). Den overordnede målsettingen i prosjektet var å gi en gruppe ungdommer inkluderingsmuligheter og læring på NMM, gjennom deltakelse i den kompetansen og kunnskapsutviklingen som skjer på museet. Inkludering og læring er altså to sentrale begreper i vårt prosjekt, og de utgjør fokus i denne artikkelens diskusjonskapitler. Vi vil først skissere gjennomføringen av prosjektet så langt på et overordnet nivå. Her vil våre praktiske erfaringer med prosjektet trekkes fram. Deretter vil vi i to ulike kapitler beskrive og drøfte hvordan vi konkret har tenkt og gått fram for å oppnå læring og inkludering i vårt prosjekt. Diskusjonene i disse kapitlene vil særlig være innrettet mot å svare på hva vi har lyktes med, eventuelt hva som har vært mindre vellykket med våre metoder.

Nede i sjøbunnslagene i Bispevika dukker store, firesidige, tømrede konstruksjoner opp.
Treverket ser helt ferskt ut og rundt tømmerkassene vrimler det av arkeologiske
gjenstander, takstein og hoggflis. Dette er fundamentene, bolverkene, til renessansens
brygger, hvor viktige sider av havneaktivitetene kretset rundt. Her var det skip la inntil og
lastet varene sine, og her gikk folk om bord i båtene sine da de skulle legge til havs.
Bolverk er en viktig del av den arkeologiske undersøkelsen på B8a. I dette blogginnlegget
skal vi se nærmere på hva vi kan lære gjennom å grave ut og dokumentere disse
konstruksjonene.

I flere av våre Ukas funn-innlegg har vi omtalt funn av våpen,
slik som kanonkuler og dolker. Minst tre antatte jernøkser og
et titalls andre mulige våpen er i tillegg blitt funnet i de eldste
lagene på B8a. En tolkning kan være å se disse funnene som
mulige rester etter voldelige sammenstøt i Oslos gamle havn.

Selve kjernen i det arkeologiske prosjektet på B8a er å dokumentere sjøavsatte kulturlag. Det var denne kulturminnetypen vi visste om med sikkerhet på forhånd, mens skipsvrakene kommer i tillegg i forbindelse med vårt hovedprosjekt. Men hva er egentlig et sjøavsatt kulturlag? Og hvorfor er vi arkeologer så opptatt av disse lagene?

Hva visste folk i Oslo om verden rundt seg for fem hundre år siden? Sjøfolk og handelsmenn brakte trolig nyheter til byen om store oppdagelser og dramatiske hendelser. Det er derfor grunn til å tro at havna var stedet man skulle oppsøke hvis en ønsket nyheter fra den store verden.

Ei uke i september var fire marinarkeologer fra Norsk Maritimt Museum i Ny-Hellesund for å få mer kunnskap om kulturminner under vann i den gamle uthavna. Vi ønsket samtidig formidle undersøkelsene våre til både lokalbefolkning og historieinteresserte over hele landet. Prosjektet vårt var en del av fylkeskommunene i Agder sin satsing på verdiskaping i uthavnene, gjennom forsvarlig bruk av kulturarven.

I samband med arkeologiske registreringar ved Tesse i perioden 2013–2014 vart arkeologar gjort merksame på ei tuft og bygningsrestar i vasskanten på Byrtnes, i den nordvestlege delen av vatnet. Innleiande granskingar synte at det truleg var tale om eit gamalt naust som låg under store mengder torv, sand og grus. Denne artikkelen omhandlar dei vidare arkeologiske undersøkingane av nausttufta på Byrtnes: Kva fann vi ut om dette byggjet og korleis har tildekkinga av det føregått?

A previously unregistered stone mound was discovered in 2015 in the Skjæker¬fjella mountain massive in north-eastern Trøndelag. It is situated in a wide mountain pass called Sukkertoppskaret. This massive is part of a larger moun¬tain area, also called Skjækerfjella. The mound is approximately four meters in diameter, constructed by head sized boulders and roughly circular in shape. A depression in the centre is filled with a 10-20cm thick layer of soil. There is no signs of construction other than the mound itself. It has most likely been constructed as a two metres wide stone cairn, surrounded by a circle of head-sized boulders.

Various theories can be offered as to the mound’s function. Road marker or landmark, hut foundation or falcon¬eering hut are all possible, but unlikely explanations. The structure is primarily interpreted as a grave. Stone cairn graves in norwegian mountains have been constructed throughout the entire iron age, and sámi grave cairns have been in use as late as the 16th century AD. The majority of similar mountain graves can be dated to the late iron age (800-1030 AD), which would suggest the most likely date for the grave in Sukkertoppskaret.

The nearby mountain Huvhpie is considered sacred in sámi tradition. Seen together with several nearby sámi offering sites, this may suggest a sámi religious context for the stone mound. In historic periods, farming based societies also used these mountains, mainly for fishing. This means that further archaeological investigations are needed to confirm the grave’s ethnic association.

2017 har vært et interessant år for Norsk Maritimt Museums marin-arkeologiske virksomhet i Vest-Agder. Sjelden har vi opplevd et år med så mange spennende undersøkelser og nye oppdagelser av skipsvrak. Funnene har gitt oss en reise gjennom Sørlandets sjøfartshistorie. I denne artikkelen vil vi ta leseren med på turen.

Fra 1580 til 1600 var Jens Nilssøn Oslos biskop. Han dro i denne pe-rioden på en rekke visitasreiser land og strand rundt i bispedømmet. Mange av turene startet og sluttet med båt på fjorden i byen hvor bis-kopen bodde. I denne artikkelen skal vi ro og seile i Jens Nilssøns kjølvann, og se nærmere på de sjørutene han brukte den gang for over fire hundre år siden.

Boat-related cultural hertitage sites in the alpine region as sources of knowledge of fishing in the past

Boats are the basis of all waterborne traffic during the summer months in the mountains. This includes fishing since common methods of line, net, and hook fishing were, for the most part, conducted while on board boats. In this article, we investigate certain cultural-heritage sites in the mountains that are relevant to travel on water. Of primary interest are two large excavations from Vinstravassdraget and Tesse in Oppland. Our goal with this article is to discuss what kind of knowledge can be gleaned from boat-related cultural-heritage sites in the mountains and how this information can be used to further our understanding of fishing practices conducted there. There are very few boat-related culture-heritage sites from the mountains to be found in the national register. Because so few archaeological surveys have been directed toward finding these types of sites, it is possible that they are underrepresented in southern Norway in relation to other types of mountain sites. Until recently, it was Stone Age habitations sites, house foundations, iron production sites, and hunting pits that were seen as the only types of sites worthy of investigation. After finding a number of cultural-heritage sites on the shores of mountain waterways in the recent projects, we believe there is much to say on this topic. A vigorous collaboration by researchers from various fields of expertise, e.g., ethnology and history, would be very productive. Fishing practices in the mountains is a subject that would greatly benefit from this type of interdisciplinary cooperation.

Mountain fishing in the border zone between hunting grounds and farmlands

Within Norwegian archaeology, little attention has been given to the topic mountain fishing in the late Iron Age and medieval periods. Accurate and trustworthy dating in this span of time has been rare so far. The alpine lake Tesse is an exception. At the bottom of this lake, a large number of objects consisting of organic material in addition to stone have been discovered. This organic material is datable. In Tesse, two types of sinkers for fishing nets have been dated to the Viking Age and late medieval times. Both types were probably fastened to the bottom line of fishing nets to keep them down. The first type is a wheel-shaped object where the sinker stone has been fastened to a wooden ring with four spokes. The shape is similar to the bottom end of a traditional Nordic skiing pole. The second type is made of stones wrapped in a sheet of birch bark. In this article, some of the interesting questions that remained unanswered after the archaeological surveys in Tesse are addressed: Who had been fishing in this mountain lake in the Viking Age and medieval period? This article focuses on whether it was people from the farmlands in the valley or people living in the alpine area, basing their existence on hunting. I also discuss the possibility that the wheel-shaped net sinkers could be related to Sami ethnicity, based on their north-easterly geographic dispersal. The variation between wheel-shaped net sinkers found in the Scandinavian inland and in the coastal zone gives an impression that certain types bind the inner regions together. It is therefore possible to talk of a common material fishing culture in southern and mid-inland Scandinavia, crossing the modern state borders. The future may well show that evidence of fishing activity is of central value to our understanding of how people lived in and exploited the alpine region, whether the activity took place in connection with hunting, summer farming or other aspects of outfield usage. Perhaps fishing itself brought people to the mountains. We should therefore consider extending the question to the following: Were they hunters, farmers, or fishermen?

This article focuses on some of the finds and artefacts resulting from the management of the maritime culture of Western Norway in recent years. The term maritime cultural landscape, introduced by Christer Westerdahl, has inspired both researchers and those in the cultural management field to look for further traces on the nearshore related to the use of the sea. We wish to present a selection of cultural heritage sites, common in Western Norway, both well known and lesser known, such as various trapping devices for fish and whales, mooring devices of different kinds, age and function, as well as ferrying places and pier constructions. We also want to interpret our examples from the view of the archaeologist, the name investigator, the fisherman and the philologist.

I avhandlingen utprøves en ny metode for norsk arkeologi på et på forhånd innsamlet og avgrenset materiale. Fangstanlegg i Rondane ble registrert av Sonja og Edvard K. Barth og de har kartlagt svært mange anlegg her sammenlignet med hva som er funnet i andre fjellstrøk. Det søkes i denne avhandlingen svar på hvem menneskene bak fangstanleggene var. Hovedproblemstillingen er: Var det mennesker fra jordbruksbygdene i dalstrøkene som drev fangsten i Rondane? For å løse problemstillingen anvendes følgende underproblemstilling: Er det en tendens i fangstanleggsmaterialet fra Rondane til at anleggene ligger i de områder som er lettest tilgjengelig fra jordbruksbygdene? Hypotesen analysene bygger på er at dersom fangstanlegg ble drevet med ekspedisjoner tur/retur gårdene nede i jordbruksbygda, er det trolig at anleggene vil ha en tendens til å ligge lettest mulig tilgjengelig fra dette utgangspunktet, men i fangstterrenget. Det argumenteres for at begrepet tilgjengelighet bør brukes heller enn nærhet, fordi avstand til og kostnad ved å nå et sted er to forskjellige ting. Tilgjengeligheten blir dårligere selv om avstanden er den samme, hvis terrenget er vanskelig å ferdes i. Å regne med terrengets friksjon i landskapsanalyser er en komplisert prosess og ville antakelig tatt lang tid ved bruk av papirkart. Derfor benyttes GIS som verktøy.
Framgangsmåten har vært å legge digitale kart for ur, vann, elver og helningsgrad over hverandre for å skape et friksjonskart over hele arbeidsområdet. En kostnadsanalyse blir så utført med utgangspunkt i dagens tettbygde strøk, et kart som antas å tilsvare de fortidige bygdene. Så blir kostnaden omdefinert til egnethet. Resultatet av egnethetsanalysen inndeles i 5 soner. Forfatteren finner at fangstanleggene generelt finnes i alle egnethetssonene. Det er ikke en tendens til at anleggene ligger lett tilgjengelig fra bygdene. Videre undersøkes det om de store fangstanleggene ligger i de best egnete sonene, og det viser seg at større anlegg finnes i både de beste og de dårligste sonene.
På grunnlag av disse to analysene konkluderer forfatteren foreløpig med at fangstfolkene ikke kom fra jordbruksbygdene. Det hevdes at fangstfolkene sannsynligvis har hatt tilhold i fjellet. Det drøftes derfor hvilke bosetninger i fjellet som kan ha vært brukt under fangsten. Her gjennomgås tidsmessige og funksjonelle aspekter som sannsynliggjør fangstbosetning i form av setrer, fjellgårder og andre fangststasjoner. Forfatteren finner et mangfoldig materiale, men at for lite er kjent og undersøkt til at man kan si noe avgjort.
Til sist i analysekapitlet undersøkes fangstanleggsdateringenes fordeling i egnethetssonene. Ved en gjennomgang finner forfatteren ut at kun 12 av 25 dateringer fra Rondane er sikre nok til å benyttes. Fordelingen av disse i sonene viser at det ikke er noen forskjell i tid for fordelingen i gode/dårlig egnete soner. Det er derfor ikke slik at for eksempel eldre dateringer ligger lengre inne i fjellet.
Avsluttende konklusjon blir at fangstanleggene i Rondane sannsynligvis ble drevet av folk bosatt i fjellet, og at det har vært slik gjennom hele fangstperioden. Om det var bønder med periodevis bosetning (for eksempel seterdriftsmodellen), eller om det var profesjonelle fangstfolk med permanent eller nomadisk bosetning i fjellet er ikke mulig å svare på ut fra avhandlingens analyser.
I siste del av oppgaven drøftes den anvendte metoden. Ved å foreta en ny egnethetsanalyse av området – med bruk av luftlinjeavstander – finner forfatteren ut at med denne metoden ser det ut til at anleggene ligger ”nært” bygdene. Gjennom en sammenligning med kostnadsanalysen hevdes at man kan få et skjevt bilde av landskapet ved bare å regne med luftlinjer som avstandsmål. Forfatteren ser et fremtidig potensiale for metoden i arkeologi, og det framvises eksempler på andre arkeologiske tema som metoden kan brukes til å belyse. Det er imidlertid ikke slik at en slik metode frigir oss fra tolkning, og det er mange usikkerhetsforhold ved egnethetsanalysen som forfatteren gjerne skulle ha undersøkt videre.

Agderfylkene planlegger å bruke kulturarv i uthavnene til verdiskaping under det regionale samarbeidsprosjektet «Uthavner i verdensklasse». Fra og med 2017 har også Norsk Maritimt Museum (NMM) vært med på
uthavnssatsingen for å bidra til å inkludere kulturminner under vann i Agderfylkenes satsing.

Målet med dette prosjektet har vært å styrke kunnskapsgrunnlaget om kulturminner under vann i Ny-Hellesund med feltundersøkelser, utprøve formidlingsopplegg knyttet til undersøkelsene og samle lokale og reginale aktører til et dialogmøte om verdiskapning med utgangspunkt i kulturminneverdiene under vann.

Prosjektet har gitt et kunnskapsløft om kulturlagene i Ny-Hellesund. Vi har nå en langt bedre innsikt i kronologisk fordeling og bevaringsforhold i sentrale deler av uthavnen. Kulturlagene er meget rike på gjenstander og
beinmateriale, og det var mer middelaldermateriale enn forventet.
Undersøkelsen av Pelikanen har gjort det mulig å få bekreftet identiteten til vraket og den har vist at, på tross av
berging før skipet endelig gikk tapt, er det fortsatt et gjenstandsmateriale igjen på stedet.

Gjennom dialogmøtet med lokale og regionale aktører er det åpnet opp nye muligheter for samarbeid og tettere
kontakt fremover. Prosjektet har gitt gode erfaringer med en aktiv formidling under gjennomføringen i felt og resultatene har gitt
grunnlag for en bredere formidling av uthavnen. Dette vil NMM nå arbeide videre med.

Flere av de sørnorske fjellørretstammene ble høyst trolig satt ut av mennesker alt i steinalderen (før 1700 f.Kr.) Når dette skjedde er imidlertid ikke presist tidfestet. Forskere har følgelig vært
avskåret fra å sette disse store naturinngrepene inn i en større natur- og samfunnsmessig ramme. Nye DNA-metoder gjør det nå i prinsippet mulig med en mer nøyaktig datering av tidspunktet da folk begynte å bære levende fisk til fjells, ut fra sedimenter avsatt i norske
fjellvann. Forskergruppen «Fjellfiskets begynnelse» har forsøkt å anvende disse metodene, og derigjennom frembringe kvalitetsdata om et av de aller eldste eksemplene vi har på at mennesker har grepet inn i norsk natur på en bevisst, varig og ikke-reversibel måte. Denne
utsettingen har endret både fjellheimen og bruken av den for all ettertid.

Bakgrunnen for de arkeologiske undersøkelsene er fornyelse av kraftkonsesjon for Møsvatn i Telemarksvassdraget.
Undersøkelsene er finansiert over sektoravgiften for kulturminneundersøkelser i vassdrag. Årets arkeologiske
undersøkelser i Møsvatn var en videreføring av 2016-sesongen (Melsom og Wammer 2017).

Eldre skriftlige kilder indikerte tilstedeværelsen av en markedsplass ved Toresmogen, på en gresslette ved enden av vannet. Undersøkelsene i årets sesong la derfor opp til å utvide søksområdene under vann sørøstover for å forsøke å lokalisere markedsplassen.

Topografisk sett er det mye som tyder på at vi fant stedet hvor den opprinnelige Toresmoen må ha ligget. Å bekrefte at det har ligget en markedsplass på Toresmoen i jernalder og middelalder er ikke mulig på grunnlag av sesongens resultater. Selv om både funnene av et grytebeslag og en pilspiss fra vikingtid er funn som en kan forvente på markedsplasser, er funnmengden for liten til å underbygge tilstedeværelsen av en markedsplass.

I løpet de to sesongene med registreringer under vann ved Toresmoen (2016 og 2017) er det nå til sammen kartlagt to sikre jernvinneanlegg og fire kullgroper i dette undersøkelsesområdet som dekker ca. 2-2,5km av den opprinnelige Modalen.

Norsk  Maritimt Museum - Forprosjektrapport nr. 2018:5

«Fiskevær i innlandet» er et forprosjekt for et framtidig kulturhistorisk dokumentasjons-, forsknings- og formidlingsprosjekt om kulturarv relatert til fiskerier i fjellvann på indre Østlandet. Det overordnete målet med forprosjektet har vært å skape økt felles forståelse for mangfoldet i de sørnorske fjellenes kulturlandskap, og på denne måten bidra til bedre ivaretakelse av kulturminner og kulturarv knyttet til fiskevær i innlandet.
Det er grunn til å tro at fiskeværene er sentrale minnesmerker over landskaps- og ressursbruk som var svært viktig i fjellbygdene i eldre tid. På tross av dette har den norske kulturminneforvaltningen lite kunnskap om disse kulturmiljøenes materialitet, historie og bevaringstilstand.
Når det gjelder konkrete historiske utviklingstrekk rundt fiskeværene i innlandet som det kan bygges videre på i videre forskning om disse kulturmiljøene, er det noen problemstillinger som utmerker seg som særlig presserende å finne svar på. Det er trolig av nasjonal interesse å verne de helhetlige kulturmiljøene på fiskeværene. I rapporten foreslås derfor flere konkrete vernetiltak. Forvaltningen av fiskeværene skal imidlertid imøtekomme en rekke ulike behov. Det er derfor svært viktig at lokale brukere av fiskeværene også blir ivaretatt, for eksempel
gjennom involvering i kunnskapsoppbygging, formidling med mer. Balansegangen mellom vern og bruk vil være avgjørende for den framtidige forvaltingen av innlandsfiskeværene. Et framtidig hovedprosjekt med hensikt å bygge mer kunnskap om fiskeværene i innlandet vil i seg selv kunne være nyttig i verdiskapingssammenheng. Fokuset som blir etablert og den tilgjengeliggjorte kunnskapen fra et
hovedprosjekt vil trolig bl.a. kunne bidra lokalt til å løfte allerede eksisterende verdiskapingstiltak.

Norsk Maritimt Museum  - Arkeologisk rapport nr. 2018:7

Tiltaksområdet ligger i et av de tre områdene i Norge med høyest potensial for oversvømte steinalderlokaliteter, og hovedprioriteringen for undersøkelsen var slike lokaliteter. Ved to av landtakene, på Kjeholmens sørside og ved Tømmervigodden, ble det foretatt prøvestikk under vann. I det øvrige tiltaksområdet ble konfliktpotensialet
vurdert som lavt, og registrering med dykker ble nedprioritert. Det ble registrert automatisk fredete kulturminner i sjøen i nærheten av landtaket på Tømmervigodden, ellers ble det ikke gjort funn i konflikt med traseen.

Steinalderlokaliteten, AID 115956, bør utvides til å omfatte et større sjøområde enn i dag. Det kan også vurderes om lokaliteten skal omfatte diabasgangen på vestsiden av vika, men til dette vil det være
nødvendig med utvidet registrering under vann. Funnet av en fiskekrok i bein, antakelig fra steinalder er sjeldent, og viser potensialet for velbevarte kulturminner i de marine avsetningene i vika. Det submarine torvlaget i bukta utgjør i tillegg en verdifull kilde til områdets
natur- og kulturhistorie.

I forbindelse med etablering av nytt kommunalt VA-anlegg i Mandalselva mellom Vik og Lindland, Mandal kommune, ble det fra Norsk Maritimt Museum (NMM) stilt krav om marinarkeologiske registreringer, med hjemmel i Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 (kulturminneloven) §§ 9 og 14. Registreringene ble gjennomført den 7. -9. januar 2015.

Det ble gjort funn av to faste fiskeinnretninger, og et skipsvrak vernet etter kulturminneloven under de marinarkeologiske registreringene. Det ble holdt tett dialog med tiltakshaver under veis, for at man skulle unngå å skade de registrerte kulturminnene.

Melding om oppstart av planarbeid for Landesund ble meldt fra Rambøll AS i juli 2016. Landesund ligger på nordsiden av halvøya Lande, ca. 2,5km VSV for Mandal sentrum. Mandal og sjøområdene rundt byen var et viktig område for sjøfart og maritim aktivitet i eldre tid. Byen har røtter tilbake til middelalderen, da det lå et handelssted ved Mandalselvas munning. Av spesiell historisk betydning for planområdet er at det ligger i tilknytning til Bankefjorden. Her finnes den kjente Risøybank, som i tillegg til Kleven var de to sentrale havnene
i Mandal, i alle fall siden 1500-tallet. I undersøkelsesområdet var det tidligere ikke gjort funn av kulturminner under vann.

Under den marinarkeologiske registreringen ved Landesund ble det registrert to marine kulturminner som er vernet etter Kulturminnelovens § 14 (skipsfunn). Det dreier seg om to ballastrøyser som sannsynligvis dateres til perioden 1600-1800. I tillegg til ballastrøysene ble det på land dokumentert fortøyningsbolter, som ifølge lokal tradisjon er oppført i årtiene etter 1850, under oppgangstiden for skipsfart, sagbruk og trelasthandel som fant sted i Mandalsområdet på denne tiden. Selv om dateringen ikke kan fastslås med sikkerhet, kan kulturminnene
være verdifulle elementer fra områdets maritime historie og bør derfor tas vare på.

Ny-Hellesund Avløp SA søkte i juni 2017 om tillatelse til å etablere ny avløpsledning fra Åros til Ny-Hellesund i Søgne kommune . Den planlagte ledningen har en rekke landtak på flere av øyene og holmene rundt Ny-Hellesund. Ut fra det store antallet kjente funn på forhånd og områdets lange sjøfartshistorie anså NMM potensialet
for funn av ytterligere kulturminner under vann som høyt. Målsetningen med den marinarkeologiske registreringen var å vurdere om og eventuelt i hvilken grad den omsøkte sjøledningen fra Åros og ut til Ny-Hellesund ville skade eller forringe verdien av kulturminner under vann.

Flere tidligere kjente skipsfunn kontrollregistrert. I tillegg ble sju nye kulturminnelokaliteter registrert i eller tett inntil ledningstraseen. Også forholdet til den marine delen av tradisjonslokaliteten Olavssundet ble avklart. Havneområdet Ny-Hellesund inneholder samlet sett et betydelig antall gjenstander og sjøavsatte kulturlag som inngår i vernet av Ny-Hellesund kulturmiljø. I havneområdet er det imidlertid stor variasjon i tettheten av funn og kulturlaget er ikke sammenhengende. I tillegg er sjøbunnen over store områder hard og preget av moderne
forstyrrelser. NMM har derfor kun valgt å opprette et eget Askeladden-ID for de funnrike havneområdene i Ny-Hellesund. Så lenge disse unngås er det ikke nødvendig å søke dispensasjon fra kulturminnelovens § 14 2. ledd, 2. punktum for legging av sjøledningen på bunnen. I de øvrige delene av havnebassenget er NMMs
vurdering at ledningen ikke vil skade eller skjemme kulturminner i vesentlig grad.

Årets undersøkelser er den første arkeologiske registreringen som gir et totaloverblikk over den marine kulturminnebestanden i uthavna Ny-Hellesund. Undersøkelsen er derfor et viktig bidrag til kunnskapen om havnas kulturhistorie.

Skipsvraket på Skarpøya, id. 135638, har en sannsynlig datering til senmiddelalder, og er vernet gjennom Kulturminnelovens § 14. Vraket er nå blitt posisjonert og avgrenset i tilstrekkelig grad i sammenheng med planarbeidet. Vraket er eksepsjonelt godt bevart, sammenlignet med mange andre skipsvrak på norskekysten med tilsvarende alder. Det store sammenhengende skrogflaket utgjør en verdifull kilde til kunnskap om periodens skipsteknologi. Fordelingen av gjenstandsfunn indikerer at de dypere delene av bukta har vært brukt i større grad enn de indre, grunne delene nært land. På land ble det på tre steder i på Skarpøya registrert eldre fortøyningsbolter av jern gjort fast i berg. En av boltene ligger innenfor undersøkelsesområdet. De tre boltene er typologisk ulike, og stammer i tid trolig fra 17-1800-tallet.

Planfolket AS meldte på vegne av grunneiere i mars 2017 om oppstart av planarbeid for flere eiendommer på Skarpøya i Søgne kommune. Det var på forhånd kjent flere funn av kulturminner ved Skarpøya, og Norsk Maritimt Museum (NMM) vurderte planområdet til å inneha et høyt potensial for ytterligere kulturminner under vann. Hovedprioriteringen for undersøkelsen var å posisjonere og avgrense kjente kulturminner, samt å registrere eventuelle andre skipsfunn og havnemateriale. Undersøkelsen besto av en dykkerundersøkelse med visuell overflateregistrering, sonding med jordbor og prøvestikk.

I den beskrevne marinarkeologiske forundersøkelsen ble det gravd 12 prøvesjakter på 11 forskjellige lokaliteter i Vågen, Bergen. Undersøkelsen ga en stor og variert mengde funn av
gjenstander, fra middelalder fram til i dag. Det ble ikke påvist vrak, større anomalier eller andre objekter på de stedene hvor de akustiske forundersøkelsene tilsa at det skulle være slike nede i bunnmassene. Funnene domineres av etterreformatorisk materiale slik som keramikk, krittpiper og glass, men det ble også funnet store mengder organisk materiale, slik som lær, bein og tregjenstander. I havnen er det naturlig å tolke mange av funnene som enten brekkasje fra skipslaster eller bruksgjenstander om bord i båter, som av en eller annen grunn har vært kastet over bord. Funnene på sjøbunnen er derfor vernet gjennom Kulturminnelovens § 14.

De områdene med størst potensiale for marinarkeologiske kulturminner synes å være i Vågens indre del. Her er det generelt stor tetthet av funn. Resultatene viser også at det her er intakte kulturlag på opptil 1,85m tykkelse på sjøbunnen. Dette gjelder særlig området langs Bryggen, hvor også bevaringsforholdene for arkeologisk materiale synes gode. I den ytre delen av Vågen er sjøbunnen preget av omrotning og til dels lave, men varierende funnmengder.

Registreringsrapport fra forvaltningsundersøkelse i 2016.

Tiltaksområdet ligger i et av de tre områdene i Norge med høyest potensial for oversvømte steinalder-lokaliteter (Romundset et al 2014). Norges eldste skjelleter er funnet under vann på Hummervikhol-men, ca. 2 km unna. Disse er over 9000 år gamle. I historisk tid har vært stor maritim aktivitet i Torve-fjorden knyttet til bl.a. tømmerhandel, med utskipning fra utløpet av Lundeelva (Andreassen 1996:308). Borøyhavna på Borøyas østside er også avmerket som havn på sjøkart i eldre tid. Aktuelle kulturminner i tiltaksområdet var steinalderboplasser, skipsvrak, ballast og løsfunn (gjenstander).

Det ble registrert 7 vernete kulturminnelokaliteter etter Kulturminnelovens § 14 i tilknytning til til-taksområdet. Stein, tegl og sandmassene er sannsynligvis dumpet i sjøen i forbindelse med lasting av tømmer eller plank. Det høye antallet ballastrøyser tyder på gjentatte omlastninger av skip, flere er trolig utenlandske. Samlet vitner funnene om at Torvesanden har vært en viktig lasteplass for tømmer over lengre tid, og havneområdet har derfor trolig en regional verneverdi.

Norsk Maritimt Museum fikk i april 2016 melding om funn av en gammel båt i Grønsfjordkilen i Lindesnes kommune. Ut fra det oversendte bildematerialet og generell kunnskap om Lindesnesområdets lange og innholdsrike maritime historie vurderte museet at vraket kunne ha høy alder og stor faglig verdi. NMM prioriterte derfor å følge opp denne sjøfunnmeldingen så snart som mulig.

Båtfunnet i Grønsfjordkilen stammer mest sannsynlig fra perioden 1650-1800, og representerer en båt av mindre/middels størrelse bygget i en østnorsk båtbyggertradisjon. Vraket er spesielt i en Sørnorsk sammenheng og anses som en viktig parallell til andre båtfunn dokumentert av museet de senere år i forbindelse med gravningene i Bjørvika i Oslo. 

Lokaliteten er også interessant i et maritimt transport-perspektiv, med støtte i den lokale tradisjonen på stedet. Grønsfjordkilen kan være et endepunkt ved et historisk eid, som har utfylt det mer kjente Spangereidet like øst for funnstedet.

I forbindelse med sektoravgiftsundersøkelsene i Tesse-magasinet i 2013, ble en eldre naustbygning/tuft (Askeladden id 161073) som var truet av erosjon delvis undersøkt. Kulturminnet hadde etter Norsk Maritimt Museums (NMM) sin vurdering stor kildeverdi, med flere relevante problemstillinger av både forvaltningsmessig og kulturhistorisk art. Nausttufter med velbevarte trekonstruksjoner er, så langt vi er kjent med, ikke undersøkt arkeologisk i fjellet i Sør-Norge tidligere. Også Oppland fylkeskommune Kulturarvsenhetens (OFK) har varslet behov for sikringstiltak knyttet til det samme kulturminnet.
De faglige målene med undersøkelsen var å få mer kunnskap innen tre tematiske områder: Bygningens konstruksjon, datering og forekomsten av ev. gjenstander/andre funn i bygningen. Undersøkelsen skulle i tillegg til ovenstående munne ut i en evaluering av bevaringstilstanden til lokaliteten. NMM og OFK sto for gjennomføringen av feltundersøkelsen og etterarbeidet.

Gjennom årets undersøkelse kan vi gi et utdypende svar på problemstillingene i prosjektet. Bl.a. vet vi nå sikkert at det laftede naustet har stått på en opprinnelig markoverflate, og ikke er konstruert gjennom nedgraving i bakken. Bygget og terrenget rundt har på et tidspunkt etter år 1600 blitt tildekket som følge av ras og/eller flom. Undersøkelsen har også frambragt sterke indikasjoner på en tidligere bruksfase på lokaliteten. Det ser ut til å ha vært et ildsted, smie eller jernfremstillingsanlegg på stedet i merovingertid.

Dagens sikringstiltak i bekkefaret vil trolig ikke være god nok på lengre sikt. Det er derfor nødvendig at lokaliteten blir overvåket regelmessig i årene som kommer. Alternativt at man gjøre sikringen permanent med fast støp eller annen oppstøtting av lafteveggen, og sterkere polstring.

Denne rapporten omhandler registreringer av framsmeltede kulturminner og løsfunn ved to snøfonnområder i Lom kommune i Oppland fylke. Undersøkelsene, som varte over et tidsrom på to uker, var en del av prosjektet ”Kulturminner og løsfunn ved breer og snøfonner i høyfjellet – Økt sårbarhet som følge av global oppvarming” (Finstad 2007), som Oppland fylkeskommune og Kulturhistorisk museum i Oslo står bak.

Registreringene har hatt kulturhistoriske og metodiske problemstillinger. Målsettingene har både vært å finne, dokumentere og sikre arkeologiske funn, og å prøve ut metoder for slikt arbeid. Ulike metoder for registrering av skremmepinner ble utprøvd, både totalregistrering innenfor avgrensete områder og ”tilfeldige” søk.

Feltarbeidet viser at omfanget av fremsmeltede funn ved de undersøkte fonnelokalitetene må betegnes som stort. En systematisk kartlegging er arbeidskrevende, men gjennomførbar og kan gi gode resultater. På grunnlag av resultatene i rapporten kan man beregne sannsynlig arbeidsomfang for registreringer ved disse to og andre tilsvarende lokaliteter.

Rapporten omhandler andre fase av Bergens Sjøfartsmuseums marinarkeologiske miljøovervåkning av sjøbunnen i Vågen. Første fase, som foregikk fra oktober 2011 med tett oppfølging over en 4 måneders periode, ble avsluttet med rapport i mars 2012 (Wammer 2012). Her beskrives både formål, metoder og resultater.

Sektoravgiftsprosjektet «Tesse – Svømmende rikdom» er et arkeologisk forvaltningsprosjekt knyttet til vannet Tesse i Jotunheimen. Prosjektet er et samarbeid mellom Oppland fylkeskommune (OFK), Kulturhistorisk museum (KHM) og Norsk Maritimt Museum (NMM). En felles prosjektplan ble utarbeidet i 2013, og revidert våren 2014. Det ble gjennomført feltarbeid over to sesonger, i 2013 og 2014. Denne rapporten omfatter NMMs maritimarkeologiske undersøkelser i 2014.
De arkeologiske undersøkelsene ble konsentrert omkring ett felles hovedtema – fisket. Tesse er kjent som et historisk meget godt ørretvann, og fisket har lenge vært sentralt for bruken av området. Blant annet er det kjent en særdeles omfattende bruk av fiskefeller (sløer) i tilførselselvene til Tesse. Videre forelå det før undersøkelsene et unikt materiale av gamle garnsøkker i never, tre og stein fra reguleringssonen. NMMs ansvar i prosjektet omfattet følgende kulturminnegrupper:

1. Fiskeredskaper i vannet (f.eks. garnsøkker og ev. førreformatoriske sløer).
2. Båtfunn og maritime konstruksjoner (båtstøer og naust).

NMMs undersøkelser foregikk i tidsrommet 21. mai – 10. juni 2014.

De maritimarkeologiske undersøkelsene resulterte i et omfattende kildemateriale fra innsjøen. Når det gjelder mengden og bevaringsgraden til hovedgruppene av fiskeredskaper (garnsøkker og sløer), er Tesse så langt unikt i nasjonal sammenheng. Funnene som presenteres i rapporten bidrar til både å flytte tidsgrensene for når de ulike fiskeredskapstypene har vært i bruk, og å gi utfyllende/sikrere kunnskap om funntyper som man hadde få holdepunkter om fra før. Den første sannsynlige før-reformatoriske datering av sløe, gir for eksempel spennende ny innsikt i norsk middelalderhistorie. Også forholdet mellom de ulike fiskemetodene vil være mulig å diskutere på bakgrunn av de utførte dateringene.