Estragons historier - Den siste keiser by Vigmostad & Bjørke

GAUTE HEIVOLL JOHN KENN MORTENSEN Estragons HISTORIER Estragons HISTORIER Den siste keiser Den siste keiser

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Illustrasjoner: John Kenn Mortensen

Design: Ingunn Cecilie Jensen – www.jensendesign.no

Portrettfoto s. 74: Paal Audestad

Papir: 150 g Munken Lynx

Boken er satt med Minion Pro 11/15,5 pt

1. opplag 2024

ISBN 978-82-419-5523-5

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS

Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Estragons historier III

Innhold

Kapittel 1 Nedstigningen s. 7 Kapittel 2 Livets små sammentreff s. 10 Kapittel 3 Et uventet gjensyn s. 14 Kapittel 4 På vei mot bunnen s. 16 Kapittel 5 Kjøpesenteret i Nautilus s. 20 Kapittel 6 Snøstorm i havet s. 26 Kapittel 7 Keiserens klode s. 30 Kapittel 8 I maskinrommet s. 35 Kapittel 9 På kontoret s. 38 Kapittel 10 Kaptein Kleptos deponi s. 42 Kapittel 11 Lommerusk fra keiserpalasset s. 46 Kapittel 12 En venn i nøden s. 51 Kapittel 13 Handletur uten penger s. 55 Kapittel 14 Det svarte hullet s. 58 Kapittel 15 Kaptein Klepto finner seg selv s. 64 Kapittel 16 Opp den brune floden s. 68 Kapittel 17 Møtet med vennene s. 73 Kapittel 18 Kaptein på egen skute s. 77 Kapittel 19 Ned i hullet s. 80 Kapittel 20 En siste samtale s. 83 Kapittel 21 Verden går under s. 86

KAPITTEL 1

Nedstigningen

Jeg styrtet fra himmelen. Det eneste jeg hadde, var en knekt hyrdestav og en ubrukelig revolver. Med den siste kulen hadde jeg skutt hull i luftballongen. Under meg kom havet stadig nærmere. Det var ikke annet å gjøre enn å klamre seg fast og håpe på et mirakel.

Jeg traff sjøen med et kjempeplask, ballongkurven ble knust til pinneved, snart sto jeg med sjøvann til livet. Jeg hadde landet langt til havs. Det fantes ikke land i sikte. Ikke en eneste liten sydhavsøy. Ingen skip som kunne redde meg. Like før ballongkurven forsvant i dypet, kastet jeg revolveren, fikk hyrdestaven under armene og ble hengende i sjøen, som på ei grein høyt oppe i et tre.

Sjøen var som isvann. Fingrene ble valne, snart mistet jeg følelsen i beina. Jeg ble slapp og søvnig, tankene uklare som i en drøm. Med ett fikk jeg øye på de lange, herlige underbuksene til monsieur Spott. De fløt like i nærheten, men da jeg forsøkte å kave meg nærmere, smuldret de opp i bølgene.

Like etter så jeg sekken komme seilende. Sekken der jeg hadde skjult meg hele veien fra Paris. Sekken som hadde vært full av mynter og sedler. Jeg kunne ha strukket armen ut og tatt på den, men jeg skjønte at sekken ikke var virkelig. De merkeligste ting dukket opp i sjøen omkring meg. Jeg så pengesedler som kom dryssende. Jeg hørte rislingen av mynter i strie strømmer, men i virkeligheten var det sjøsprøyten som slo over meg. Alt jeg ønsket var å sove, men å sovne hengende over en hyrdestav i sjøen ville være den sikre død. Før jeg rakk å tenke, kom en kraftig bølge og slo hyrdestaven ut av armene mine. Jeg gikk under vann, og alt ble stille.

Det var en salig, fredfylt stillhet hvor larmen fra bølgene forsvant. Jeg kjempet meg til overflaten bare for å trekke pusten en siste gang. Jeg hostet og harket og spyttet og snerret. Armer og bein var slappe og ubrukelige som et par våte, lange underbukser. Sjøvannet jafset over hodet mitt, og jeg gikk under for andre gang. Tung og viljeløs sank jeg i dypet og stillheten, ned i freden og roen og søvnen som jeg kjente komme sigende. Slik skulle det altså ende. Det utrolige livet mitt var over. Alt jeg hadde opplevd. Alt jeg hadde å fortelle. Alt jeg ennå ikke hadde fortalt. Dette var slutten. Alle historiene ville forsvinne i dypet sammen med meg.

Et sted midt i spetakkelet hørtes en uling som ble stadig høyere, lysere og skarpere, og til slutt gjennomboret ulingen larmen fra maskinene.

–Propellen! skrek kaptein Klepto. – Hvalene kan høre oss fem tusen sjømil unna! De vet at det er lyden av Nautilus!

Stemplene skjøt opp og ned som trommestikker. Tannhjulene snurret som flypropeller, oljen sprutet, og fettklatter klasket oppetter tak og vegger. Jeg fryktet at hele maskineriet skulle ristes og skumpes og skakes i stykker. At skruer og bolter skulle løsne, at hele motoren ville slite seg løs, rase ut av maskinhallen så havet fosset inn.

–Fort, fort, fort! hylte kaptein Klepto og dyttet meg foran seg. – Bunnen er nær! Bunnen er nær! Vi må opp og se!

Estragons historier er en serie om de syv dødssyndene for barn i alle aldre, fortalt og ført i pennen av rotter.

Sagt om Rottefangeren fra Sorø:

«Mesterlig! Den første boka i Gaute Heivolls nye serie om dødssyndene varsler en ny æra i norsk barnelitteratur.»

KRISTINE ISAKSEN, VG

ISBN 978-82-419-5523-5