Omgitt av søsken

Frida Felicia Vennerød-Diesen

Illustrert av Therese G. Eide

OMGITT AV SØSKEN

HVORDAN DIN PLASS I FAMILIEN

PÅVIRKER HVEM DU BLIR

FORORD

En kald vinterdag midt på åttitallet er en av de viktigste dagene i mitt liv. Jeg var ikke født ennå, men likevel formet den dagen meg for alltid. Det er nemlig dagen storesøsteren min ble født. Hun kom først, og lærte seg raskt alt om verden. Alt jeg senere lærte meg i barndommen, lærte jeg enten av henne eller så med hennes blikk. Hun lærte meg om verden, tolket den for meg, forklarte den for meg slik at jeg forstod. Min verdensforståelse ble slik den ble fordi jeg er lillesøsteren hennes.

Så ble verden snudd på hodet, og vi fikk en lillebror. En som stilte andre spørsmål, og som lette etter andre svar. Som så verden på en litt annen måte, hvilket for alltid gjorde min verden litt mer fantastisk, litt mer interessant. Fødselen hans førte også til at jeg fikk litt mindre oppmerksomhet enn jeg ellers ville fått.

Disse to menneskene har formet hvem jeg er. Som det mellomste barnet er det umulig for meg å beskrive meg selv uten også å tenke på mine søsken. Jeg har brukt hele livet på å se meg selv relativt til dem.

Kanskje derfor har jeg ofte gjennomført følgende tankeeksperiment: Hva av meg er meg fordi jeg uansett hadde blitt sånn? Hva av meg er formet av å være i midten i akkurat min søskenflokk? Jeg ser for meg et alternativt univers, hvor jeg endrer litt på min verden, og ikke er i midten mellom akkurat mine to søsken.

Liker jeg rosa fordi søsteren min ikke gjør det? Føler jeg meg aldri flink nok fordi jeg har et klassisk mellomste barn-kompleks, eller ligger det bare i min natur? Hadde jeg blitt en sjefete statsminister hvis jeg var førstefødt eller en filmregissør fri fra konvensjoner hvis jeg var yngst?

Slike spørsmål har interessert meg hele livet, og er en av årsakene til at jeg studerte utviklingspsykologi og ble forsker.

Men å stille spørsmål, fører ikke alltid til flere svar. Ofte fører det bare til flere spørsmål. Vitenskapen om mennesket kan ikke alltid sette to streker under svaret på slike store problemstillinger. Likevel har forskning gjort at jeg har fått en mye bedre forståelse av hvorfor jeg er som jeg er.

Det finnes mange myter om søsken. Noen av dem er like fantasifulle og tåpelige som onde stemødre i eventyrene. Andre har en rot av sannhet i seg som vi kan finne vitenskapelig belegg for. I denne boken går jeg gjennom begge deler.

Jeg gjetter at du som leser dette, også er interessert i søsken. Hvis du vil, kan du lese boken fra perm til perm – jeg synes den er best sånn. Men er du en klassisk, sjefete storebror eller fri lillesøster, vet du sikkert selv hva du synes er mest interessant, og da vil du kanskje velge. Derfor er boken skrevet slik at du også kan lese kapitlene i den rekkefølgen du selv ønsker. Jeg anbefaler å lese del en først, for der legger jeg egentlig premisset for boken. Det vil gjøre det lettere å forstå helheten. Som det mellomste barnet jeg er, er jeg imidlertid den fødte diplomat. Derfor sier jeg at det er helt greit hvis du kjører på og gjør noe annet. Start med slutten, hvis du vil.

Frida

Søskenflokkens forskjellige personligheter

SØSKEN-FLOKKENS

PERSONLIGHETER FORSKJELLIGE

BARE STOREBRØDRE GÅR PÅ MÅNEN

I Norge vokser vi opp med å tro at vi kan bli hva vi vil. Det er en sannhet med modifikasjoner. Med mindre du er førstefødt.

For er det ikke bare førstefødte som kan bli hva de vil? Som kan bli konger og presidenter, som har odel på gården?

Vi mennesker liker historier som passer med verdensbildet vårt. Og historien om den solide storebroren som er en flink, traust og rolig bonde på familiegården, den passer fint. Det samme gjør historien om kloke, gode storebrødre som blir konger i landet vårt. Og for all del. Det er fine historier. Men det er ikke sant.

Kronprins Haakon er jo ikke førstefødt. Han er ikke storebror, han er lillebroren til Märtha. Kong Harald? Han er heller ikke eldst, han har derimot to storesøstre. Hverken den nåværende eller vår neste konge er førstefødte. Vi tenker at det er noe spesielt med førstefødte, disse som hadde odel og fikk kongeriket og kanskje prinsessen også, hvis de ville. De som bestemte og var sjefer og opprettholdt verdensordenen.

Og lenge kunne man bli hva man ville - så lenge man var førstefødte sønn. Det var ikke posisjonen i søskenflokken som egentlig var viktig, bare hvorvidt man hadde eldre brødre.

I Bibelen nevnes det hvor mange sønner hver far har, men døtrene glemmes. De er ganske uviktige i de aller fleste historiene. Du vet

sikkert at ifølge bibelhistorien fikk Adam og Eva sønnene Kain og Abel. Vet du at de også fikk to døtre? Antageligvis ikke. De passer ikke så godt inn i historien, og da er det like greit å bare glemme dem.

En gang i tiden var det slik at det å være førstefødt sønn påvirket dine jobbmuligheter. Vet du hva som er likheten mellom Neil Armstrong, Alan Bean, Alan Shepard, Edgar Mitchell, David Scott, James Irwin, John Young, Charles Duke og Harrison Schmitt? Bortsett fra at de alle er amerikanske menn, selvfølgelig. De har alle gått på månen. I tillegg er de alle sammen førstefødte. Av de tolv som har gått på månen gjennom verdenshistorien, er ni førstefødte. De tre andre?

«Buzz Aldrin var den første sønnen til foreldrene» står det om ham på internett. Men han var ikke førstefødt. Han hadde to eldre søstre. Faktisk kom kallenavnet hans, altså Buzz, fra hvordan den ene søsteren uttalte navnet hans. Litt som i Bibelen skriver man bare søstrene ut av historien. En annen fyr som har gått på månen, Pete Conrad, hadde også to søstre. Eugene Cernan, den ellevte mannen på månen, hadde en storesøster.

Ingen av dem som har gått på månen har storebrødre. Men tre av de tolv som gikk på månen hadde storesøstre. Jada, de er førstefødte sønner, men de er ikke førstefødte.

Det er en annen ting enn søskenposisjon disse tolv har til felles. De er alle sammen født på 1920- og 1930-tallet. For lenge siden. I en tid da kvinners rolle var noe helt annet enn den er i dag.

Blant dagens astronauter er det ikke bare menn. NASA-astronauten Tracy Caldwell Dyson er ikke bare kvinne, men også lillesøster. Hun har riktignok ikke gått på månen, men hun har gjennomført flere romvandringer, altså oppholdt seg i verdensrommet utenfor romfartøyet. Kanskje fremtiden består av like mange småsøsken også i verdensrommet? Nå er riktignok Norges fremste astronauthåp, Nima Shahinian, storebror. Men likevel. Som lillesøster har jeg lov til å håpe.

I dagens samfunn er det ikke lenger slik at bare storebrødre kan få til hva de vil. Det er heller ikke lenger slik at søskenposisjon egentlig bare handler om å være den første sønnen. Det er Ingrid Alexandra, ikke lillebroren Sverre Magnus, som er tronarving nå. Norske gårder fylles opp av storesøstre med odel. Det finnes mange begrensninger som fører til at man ikke fritt kan velge hva man vil bli i Norge, men det handler i liten grad om hvor man er født i søskenflokken.

Betyr det at søskenrekkefølge ikke lenger har noe å si? Er det like sannsynlig at storebrødre og lillesøstre går på månen eller driver romvandring eller hopper i fallskjerm?

Selv i familier uten gård eller titler å arve, påvirker søskenrelasjoner fortsatt intelligens, mulig yrke og psykisk helse. Det handler ikke om at alle storebrødre går på månen eller blir flinke, pliktoppfyllende, suksessfulle voksne, mens småsøsken blir virrete vimser som hopper i fallskjerm eller blir kunstnere. Mennesket er ikke så enkelt, selv om det hadde gjort det mye lettere å skrive denne boken.

Familien du tilhører, med søsknene og hvilken rekkefølge dere er født i, påvirker deg langt inn i voksen alder. Hvordan det påvirker deg, er kanskje litt annerledes enn du hadde tenkt. Det eksisterer mange gamle, sta myter om familier. Men vi kan ikke se på dagens søskenroller og familieforhold med gammeldagse briller, hvor døtre er helt uinteressante. La oss glemme de gamle fortellingene om hva en storebror kan bli, og heller dykke ned i hva forskning sier om virkeligheten i dag.

«Vi tenker at det er noe spesielt med førstefødte, disse som hadde odel og fikk kongeriket og kanskje prinsessen også, hvis de ville. De som bestemte og var sjefer og opprettholdt verdensordenen.»

HVEM ER SMARTEST?

Alle søsken lurer på det samme: Hvem er egentlig den smarteste av oss? Ikke alle studier finner noen forskjell mellom søsken, men de som finner det, finner det samme: Den eldste er smartest.

Jada, alle storesøsken, det er dere som vinner.1 Det eldste søskenet er smartere enn nummer to, som igjen er litt smartere enn nummer tre, og sånn fortsetter det. Forskjellen blir mindre mellom søsken, lengre ut. Det er altså mellom nummer en og nummer to det er størst forskjell. Det er ikke så store forskjeller at den eldste er Einstein og den yngste er Langbein, men forskjellen er på cirka to-tre IQ-poeng. Gjennomsnittlig IQ er på 100. Så storesøsken er litt smartere enn de yngre, men kanskje litt mindre enn det de tror selv, og oppfører seg som. De tjener også litt bedre.

Hvorfor er det sånn? Hva er det som er så unikt med å være født aller først?

Blir livmoren dårligere når det har vært barn der før? Får yngre søsken rett og slett et dårlige hjem i mors liv? Nei. Det er ikke der forskjellen ligger. En norsk studie har vist at det ikke er noe med graviditeten eller selve fødselen som påvirker forskjeller i søskens

1 At storesøsken er smartest, finner man med store tall og gjennomsnitt. Det betyr ikke at det er sånn i alle familier. Både storesøsteren min og jeg er for eksempel enige om at lillebroren vår er den smarteste av oss tre.

intelligens. To forskere ved Universitetet i Oslo, Petter Kristensen og Tor Bjerkedal, har studert intelligensen til rekrutter som hadde dødfødte storesøsken. Disse rekruttene var ikke egentlige førstefødte, men hadde vokst opp uten eldre søsken. Likevel hadde de like høy IQ som de rekruttene som var reelle førstefødte. Altså var det ikke forskjeller i oppvekstmiljøet i livmoren som påvirket.

Så hva er det da som påvirker intelligens hos søsken?

Mye handler om hvordan foreldrene behandler det eldste barnet versus de yngre barna. Det eldste barnet er eldst – og dermed sterkest, smartest, raskest og tydeligst, i hvert fall store deler av oppveksten. Selv om det eldste barnet ikke nødvendigvis er det smarteste i en søskenflokk, vil det likevel virke slik, fordi det er det første som lærer seg alt – å snakke, regne og skrive, og at jorden ikke er flat. Alt virker mer spesielt den første gangen, og når de andre barna lærer seg det samme, er det allerede noen som kan det.

Det fører også til at det blir mer prestasjonsfokus på det eldste barnet. Foreldre er mer opptatt av – og har bedre oversikt over – når det eldste barnet lærer seg å gå, snakke og spise selv. Når de yngre søsknene lærer seg det, er miraklet i at de kan gå litt mindre – man har jo allerede sett det før. I tillegg har de fleste foreldre mye mindre tid jo flere barn de har, og det er dermed mindre tid til å fokusere på yngre søskens prestasjoner. Selv har jeg for eksempel en liste over de første femti ordene mitt eldste barn lærte seg å si, og når han lærte seg det. For hans yngre søsken består listen av ett ord – det aller første ordet. Jeg skrev aldri ned resten. Det var ikke fordi jeg

sluttet å bry meg, men fordi jeg både hadde mindre tid og mindre interesse av å kartlegge prestasjoner. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ser på den listen med min sønns første femti ord så ofte.

Prestasjonsfokuset følger vanligvis det eldste barnet gjennom hele barndommen, og typisk også ut i voksenlivet. Det er jo stort for foreldre å få et barn som kan skrive, regne, begynne på skolen, studere, få sin første jobb. Og selv om det også er stort når småsøsknene kommer dit i livet, har man som forelder opplevd det før. Selv så merkelig det virker første gangen, forstår man etter hvert som forelder at barn blir eldre og utvikler seg. Når det gjelder småsøsken, kommer det ikke like overraskende på oss at tiden går.

Vi vet også at vi internaliserer ordene som blir brukt om oss. Det betyr at vi gjør dem til våre egne tanker. Hvis et barn i stor grad hører «Så smart du er!» av foreldrene sine, tenker man i større grad at man er smart. Og når man tenker det, da oppfører man seg som om man er smart, og tar valg ut fra at man er smart. Man tror rett og slett at man er smartere, og den troen påvirker hvordan man oppfører seg, og hvordan livet blir.

Det følgende eksemplet på det høres kanskje litt kvalmt ut, men stol på meg når jeg sier at jeg har et poeng. Da jeg gikk på ungdomsskolen, sa en av lærerne mine at jeg var den mest begavede eleven han hadde hatt i det faget. Det jeg hørte var imidlertid noe annet, for han hadde også hatt storesøsteren min i det samme faget. Jeg hørte at jeg kanskje var mer begavet enn søsteren min, men ikke like flink. Ikke like flink, flittig, høyt presterende. I den store rosen hørte jeg bare sam-

menligning med søsteren min, og der jeg ikke nådde opp. Læreren min nevnte ikke søsteren min med ett eneste ord. Det gikk mange, mange år før jeg skjønte hva læreren hadde sagt om meg, og hvordan jeg hadde mistolket det han egentlig prøvde å si.

Grunnen til at jeg forteller dette, er ikke at jeg veldig gjerne vil at du skal vite hva en lærer sa til meg på ungdomsskolen. Hvem vet engang om det var helt sant, eller bare noe han sa for å motivere. Dette handler om fortellingen vi lager om oss selv. Jeg har aldri sett på meg selv som flink – det er det nemlig storesøsteren min som er. Jeg har ikke dårlig selvtillit eller selvfølelse, det er et faktum at jeg ikke er flink på den måten storesøsteren min er. Samtidig er det ord jeg i voksen alder flere ganger har blitt hørt brukt om meg, når jeg har fått til ting jeg har jobbet hardt for, som å ta en doktorgrad eller utgi min første bok. Likevel internaliserer jeg aldri ordet «flink». Jeg synes ikke det passer for meg.

Og her er jeg ikke unik. Lillesøsken blir ofte ikke like «flinke» som det eldste søskenet, i hvert fall ikke hvis søsknene har samme kjønn. Hvem er flinkest av John Arne og Bjørn Helge Riise? Av Didrik og Emil Solli-Tangen? Av Gary og Phil Neville? Beyoncé og Solange

Knowles? Aleksander, Gustaf og Bill Skarsgård? Det eldste søskenet er førsteutgaven, den unike, spesielle, og sånn må det jo faktisk være. Det må jo være noe spesielt med den førstefødte som har hatt odel og har høyere IQ og får arve troner?

Det er i hvert fall den kollektive historien vi har laget. Vi glemmer at Johannes Thingnes Bø har flere medaljer enn storebror Tarjei. Vi

Søskenflokkens forskjellige personligheter

glemmer at Ada er yngre enn storesøster Andrine Hegerberg. Vi glemmer at selv om Venus vant over Serena i starten, er det den yngste Williams-søsteren som har den mest imponerende karrieren. Luke, Chris og Liam Hemsworth er alle skuespillere, men mens den midterste er selveste Thor i Avengers-filmene og den yngste er Gale i Hunger Games-triologien, har eldstebroren bare en litt kjip rolle i tv-serien Westworld. Det er altså den eldste som har minst å skryte av i familieselskapene der.

Det passer ikke inn med historiefortellingen vi har hatt så lenge. Samfunnet har over lang tid lagt opp til at den førstefødte skal få en egen posisjon, og da må det jo være noe spesielt med den førstefødte. Men det mest spesielle med førstefødte, er kanskje hvordan vi som familier og samfunn behandler dem.

En stor amerikansk studie som så på karrierevalg, fant ingen sammenheng mellom søskenposisjon og lønn eller karrierevalg. Det var altså ikke sånn at de eldste hadde yrker med mer prestisje eller bedre lønn. At storesøsken er flinke flinkiser som er høyt presterende og klarer alt. En svensk studie finner derimot at eldre brødre i større grad har lederstillinger, mens yngre brødre i større grad har kreative yrker eller jobber for seg selv.

De eldste søsknene hadde litt lengre utdannelse, også i USA. Det samme finner norske studier som ser på søsken – det er eldstemann som tar lengst utdannelse. Eldstemann gjør det også litt bedre på skolen – både på norske barneskoler og amerikanske ungdomsskoler.

Amerikanske forskere mener at en viktig del av grunnen til at eld-

stemann er smartest, er at førstefødte får mer kjeft. Amerikanske foreldre straffer i større grad eldstemann enn yngstemann hvis de kommer hjem med dårlige karakterer. Foreldrene har strengere regler for den eldste, som fører til at de presterer bedre. Denne forskningen er ikke nødvendigvis overførbar til en norsk kontekst, hvor vi har et ganske annet barnesyn. Men også i Norge forventer vi at den eldste skal være bedre til å følge regler.

Det er vanlig i Norge at det eldste søskenet oppfattes som flinkest. En av grunnene til at det eldste søskenet kan oppfattes som flinkest, er selvfølgelig at det er eldst og dermed har fått mest tid til å gjøre karriere. Det ligger rett og slett litt lengre fremme i løypa.

Søskenflokkens forskjellige personligheter

«En stor amerikansk studie som så på karrierevalg, fant ingen sammenheng mellom søskenposisjon og lønn eller karrierevalg.

Det var altså ikke sånn at de eldste hadde yrker med mer prestisje eller bedre lønn.»

Forskningsfakta!

Veldig lenge økte gjennomsnittlig intelligens i befolkningen. Det betyr at vi egentlig ble smartere alle sammen – i hvert fall i gjennomsnitt. Riktignok ble kanskje ikke hver og en av oss det. Det handler heller om at hver generasjon ble litt smartere enn den forrige. På fagspråket kalles dette Flynneffekten, etter forskeren, statsviteren og filosofen James R. Flynn. Hans og andres forskning på feltet, antyder at gjennomsnittlig IQ økte med 3 poeng for hvert tiende år.

I perioder hvor IQ økte, endret også forskjellen mellom søsken seg. Da var ikke forskjellene mellom førstefødte og andrefødte like store – fordi gjennomsnittlig intelligens ble høyere når årene gikk. Selv om førstefødte var litt smartere, ble andrefødte født på et tidspunkt da forholdene lå til rette for høyere intelligens. Et storesøsken som er født i 1952, er født på et tidspunkt det var lavere gjennomsnittlig intelligens enn et lillesøsken som ble født i 1955.

I Norge øker ikke gjennomsnittlig intelligens i befolkningen lenger. Det er derfor antageligvis større forskjell mellom søskens intelligens hos de som vokser opp nå enn de som vokste opp på 1950-tallet.

Oppsummert: storesøsken er litt smartere. Det er ikke grunnet biologi, men at storesøskens oppvekst gir bedre vilkår for høyere intelligens enn hos yngre søsken.

En av de tingene vi vet mest om når det kommer til søskenrolle, er hvordan det påvirker yrke. Det virker kjempelett å forske på – det er jo bare å undersøke hva folk jobber som, og hvilket nummer de har i søskenflokken. Likevel må forskere som ser på dette, holde tunga rett i munnen. Vi vet for eksempel at familiestørrelse også påvirker mange utfall hos individet, og det er derfor viktig at forskere tar høyde for slike ting. I tillegg krever det at man har gode registre, siden slike studier gjøres med bruk av registerdata. I Norge har vi store nasjonale registre som forskere kan få tilgang på. Disse registrene inneholder for eksempel informasjon om IQ-poeng, høyde og vekt hos rekrutter i militæret, eller hvor høy inntekten og sykefraværet er i forskjellige yrker. Vi har også nasjonale registre som inneholder informasjon om for eksempel eksamenskarakterer for alle elever på ungdomsskolen og videregående, og for nasjonale prøver på barneskolen. En stor fordel med slike data er at de inneholder svært mange mennesker – ofte alle i en viss alder eller posisjon. Det gjør at det blir lettere for forskere å kunne si noe sikkert, enn hvis forskerne har samlet inn data selv gjennom å sende for eksempel spørreskjema til en ganske liten andel av befolkningen.

Mange mener at den såkalte «gullstandarden» i forskning er å dele mennesker inn i tilfeldige grupper, for så å observere hvordan menneskenes oppførsel påvirkes av hvilken gruppe de tilhører. Forskere kan for eksempel dele inn mennesker i enten gruppe a, som får anti-

Søskenflokkens forskjellige personligheter

biotika for sykdommen sin, og gruppe b, som ikke får medisin for samme sykdom. Så kan de se om det blir forskjell på sykdomsforløpet utfra hvilken gruppe de var i. Hvis det er stor nok forskjell mellom sykdomsforløpet til gruppe a og b, og alt annet er likt, kan man si at det med en viss sannsynlighet er fordi den ene gruppen fikk antibiotika, og den andre ikke. Spesielt i medisinsk forskning er denne typen studier derfor veldig viktig.

I mye annen forskning kan ikke forskerne dele folk inn i grupper og bestemme hvordan disse gruppene skal være. Vi kan ikke dele noen inn i tilfeldige grupper for å bestemme hvilken posisjon i søskenflokken de har, eller hvilken familie de skal tilhøre. Forskere kan rett og slett ikke kontrollere familier, og da blir det vanskelig med denne typen studier. Ofte er derfor studier med registerdata det beste vi har.

I tillegg gjøres mye av forskningen med tvillinger, og noen få ganger med studier av bortadopterte barn. Mer om denne type forskning på side 68.

«En av de tingene vi vet mest om når det kommer til søskenroller, er hvordan det påvirker yrke.»

forskjellige personligheter

VET DU HVA STORESØSKEN HAR TIL FELLES? BORTSETT FRA AT DE ER ELDST, SELVFØLGELIG. DE ER SOM REGEL SMARTERE ENN LILLESØSKNENE SINE.

SMÅSØSKEN ER TIL GJENGJELD MORSOMMERE, TAR MER RISIKO OG OFTE LITT

UTRADISJONELLE VALG. MIDTERSTE SØSKEN, OGSÅ KALT DRITTEN I MIDTEN, FÅR MINST OPPMERKSOMHET, MEN ETABLERER OGSÅ STERKEST VENNSKAP

UTENFOR FAMILIEN.

POSISJONEN VÅR I SØSKENFLOKKEN PÅVIRKER HVEM VI BLIR. DEN PÅVIRKER

HVOR MORSOMME VI BLIR, HVA SLAGS JOBB VI VELGER, OG HVA SLAGS

FORHOLD VI FÅR TIL ANDRE MENNESKER. DEN PÅVIRKER OGSÅ HVORDAN VI

TENKER OM OSS SELV, FORELDRENE VÅRE OG FAMILIEN.

HVORFOR ER DET SÅNN? OG KAN VI BRYTE UT AV GAMLE SØSKENROLLER OG

FAMILIEMØNSTRE OG PÅVIRKE HVEM VI ENDER OPP SOM? DENNE BOKEN VIL

GI DEG FULL FORSTÅELSE FOR AT SØSKEN TIDVIS KAN VÆRE IDIOTER, MEN

ALLER MEST VIL DU FORSTÅ BÅDE DEG SELV OG DINE SØSKEN BEDRE.

Frida har doktorgrad i utviklingspsykologi. I tillegg er hun både storesøster og lillesøster, og har vært interessert i søskendynamikk hele livet. Hun har tidligere gitt ut boken SMAK! Hvorfor barn liker det de liker, og hva du kan gjøre med det (Frisk forlag 2021).