Vennskap for voksne

FRODE THUEN

MALENE VILNES-BAKKE

Med illustrasjoner av Lise Myhre

Vennskap for voksne

Hvordan få nye venner i voksen alder, og ta bedre vare på dem du har

Det finnes utallige bøker om barn og vennskap. Endelig får vi voksne vår egen. Solveig Kloppen, komiker og programleder

Vennskap for voksne

FRODE THUEN OG MALENE VILNES-BAKKE

21. februar 1997. Kjære dagbok. Lene skulle komme på overnatting i dag, jeg hadde kjøpt inn ostepop og cola og snop. Men så kunne hun ikke likevel. Snufs. Neida. Hehe, mer til meg! Så MacGyver. Det var gøy. Natta!

Det var ikke før jeg ble eldre at jeg begynte å være ærlig med dagboka mi. Av det jeg delte fra nittitallet, er det kun romansene som har fått mer plass enn én side – og tekster som minner om noe utover konkrete hendelsesreferat. Det meste er dessverre streket over eller skrevet i kodeskrift, i plutselig panikk for at hjertesmerten eller navnet på den jeg var forelska i skulle ende som underholdning i hendene på uvedkommende. Dagboka fra mitt tidlige tenåringsliv ligner litt på bestefars femårsdagbok som jeg fant i den brune reolen med glassdører etter at han døde. Jeg ble rørt av å se den sirlige skjønnskriften hans, men innholdet er ikke så spenstig. Dagene er stort sett rangert ut fra hvilket vær det var, og hvem som stakk innom på besøk.

Men den nøkternt beskrevne episoden fra en grå vinterdag på slutten av nittitallet trenger ikke flere ord enn de jeg valgte for at jeg skal huske hva som skjedde. Jeg ser for meg at jeg er tilbake på rommet mitt, malt i yndlingsfargen min, lilla. Ved siden av en lyseblå sovesofa står snopet klart. Det var mye mer enn jeg pleide å få lov til å kjøpe. Telefonen har nettopp ringt nede i gangen, mamma har tatt den og ropt navnet mitt.

– Det er Lene, sier mamma, og gir meg røret. Noe skyter meg i magen.

Lene ringer for å fortelle at hun ikke kan komme.

Idet jeg legger det røde telefonrøret tilbake på plass, løfter jeg blikket og møter to skuffa øyne i speilet over telefonbenken. Jeg føler meg kvalm og dum. I hånden har jeg ennå pennen jeg har tegna kruseduller med på notatblokka ved siden av telefonen.

Jeg er lei meg. Og nå må jeg håndtere det som gjør det hele ekstra vanskelig.

Ei anna venninne er nemlig innom, og like før mamma ropte meg ned fordi det var telefon til meg, har jeg begeistra lagt ut om hvor mye jeg gleder meg til besøket. Har overdrevet i tillegg, for å late som om jeg ikke bryr meg om at venninna som er innom denne lørdags formiddagen skal på et annet besøk jeg ikke er invitert til. Det føles som om en del av blodet har forsvunnet fra ansiktet og gjort det numment.

På vei opp trappa prøver jeg å smile for å øve meg på å vise hvor lite jeg bryr meg. Ansiktet føles dermed både kaldt OG stivt.

– Hvem var det?

Argh. Det vesle håpet om at hun ikke skulle spørre, forsvinner, men jeg holder det jeg tenker er et nøytralt ansikt, oppe.

– Lene. Hun kunne ikke komme i kveld.

Det oppstår en liten pause. Blikkene våre treffer posen med snop. Den buler mot oss med nærbutikkens logo på og er plutselig kjempeirriterende og dum der den står. Det er som om noen setter knute på halsen min, og den svir.

– Jeg tror du ble lei deg, sier venninna mi.

– Nei, det var jo uansett ikke sikkert hun skulle komme, sier jeg og trekker på skuldrene med en likegyldighet ingen av oss tror på.

Tenårene. Sjelden har vel vennskap vært mer altoppslukende. Egentlig hadde det pågått lenger, de evige trekant­dramaene, fordi tre jenter tilsynelatende er like vanskelig å få til å gå opp som mattestykkene jeg strevde med i samme tidsepoke (alt gikk bra helt til algebra ble introdusert!). Det var liksom helt normalt å bli frastjålet en kjæreste eller to, selv om det var venninna di som tok han, vi håndterte både kjæreste­snapping og baksnakking ved å ta hevn på samme vis eller ved å søke støtte og forståelse hos de andre i gjengen. Vi skapte vår egen flokk, men kunne slippe andre til, selv om du var blitt utestengt fra en annen på grunn av buksa di eller et feiltrinn på forrige fest. Det var surmuling og sammenbrudd på rundgang, der vi bytta på å trøste hverandre, det var utallige oppgjør og like mange forsoninger. Samt oppriktige erklæringer i skoledagbøker og på lapper, der vi lovet å stå sammen i tykt og tynt, skrevet med den ungdommelige overlegne tiltroa til at vi visste hva livet handla om.

Og så var det disse såre episodene med forvirring og avlyste besøk. Fester uten invitasjon, konstellasjoner du ikke rådde over. Følelser vi ikke verken forsto eller hadde ord for, og en tendens til å sette opp en maske vi kunne beskytte oss bak.

Var det én ting vi uansett ville vært hundre prosent sikre på, dersom vi hadde stoppet opp og tenkt over det, var det at innen vi ble voksne kom alt til å ordne seg.

Vi tok feil.

Det eneste som har endra seg, er at vi ikke bytter på kjærester lenger.

I tillegg har det vist seg å være litt enklere å få det til å gå opp med tre.

Ellers er ikke vennskap for voksne verken drama­ eller problemfritt. Jeg har opplevd den samme følelsen som jeg hadde den lørdagen i 1997 mange ganger. Fornemmelsen av å bli nummen i ansiktet og at smiler stivner i et forsøk på å virke uberørt. Å bli avvist og blottlagt

på samme tid. Å ikke klare å holde maska. For ikke å snakke om det å kjenne seg utenfor og usikker, med tanker som sier at du ikke er like bra som de andre. Situasjoner som får deg til å tvile på egen verdi, og som også kan føre til at du blir gående og gruble på hva du kan gjøre annerledes for å bli bedre likt som menneske generelt, og som venninne spesielt.

Og hva skjedde med vennskapene mine fra 1980­ og 1990­tallet?

Mange av de jeg lovte på tro og ære å stå ved siden av til døden skilte oss ad, skrevet, om ikke med blod, så med penn, har jeg ikke tatt godt nok vare på. I ett tilfelle bytta jeg forresten blod. Det var med den ene bestevenninna mi for å befeste vennskapet. I ettertid var jeg veldig usikker på om det var lurt, siden hun har diabetes og vi brukte sprøyta hennes til å stikke hull på huden med. Noen venner har jeg mista, andre er kommet til, noen savner jeg, andre tenker jeg sjelden på. Intriger oppstår fortsatt, og jeg kan le på avstand av hvor elendige vi voksne kan være til å kommunisere, men på nært hold kan jeg selv tukle det til. Det er vanskelig å si ting rett ut, jeg kan kjenne på magegnag over ting jeg har sagt og gjort eller ikke sagt og gjort. I voksenlivets klisjéfylte kalender lider vennskapene mine av mangel på ledige lommer. Jeg sliter med å prioritere i midtlivets stadige kriser og evige jag etter å velge riktig, og samtidig strever jeg med et slags syndrom der jeg lover meg bort til tidstyver jeg egentlig burde sky som pesten.

Mange befinner seg i en helt annen situasjon. Kalenderen gaper tomt mot dem, og mangelen på avtaler er som et stumt brøl. Aldri før har flere uttalt at de føler seg ensomme. I den digitale tidsalderen blir det i tillegg gnidd inn hva alle til enhver tid finner på. I sitt eget selskap kan det føles direkte smertefullt å pine seg gjennom instafeeden en helt vanlig lørdag. Vi har en tendens til å tro det vi ser, og mens 15 samstemte stemmer synger bursdagssangen i boblerus til venninna di som fyller år, tenker du med sårt hjerte på din egen bursdag, som ble feiret alene eller med noen familiemedlemmer som pliktskyldigst kom innom.

Hva er galt med meg? tenker du kanskje, og lurer på hvorfor det var akkurat du som endte opp uten venner.

Kanskje har du flyttet til et nytt sted, blitt skilt, den eneste single igjen i gjengen, eller du har mange bekjente, men ingen å ringe til når livet føles vanskelig. Muligens lengter du etter noe dypere, noe som minner om følelsen du en gang fikk da noen skrev «BFF» i skoledagboka di. For mange er det dessverre slik at de sidene alltid har vært blanke.

Noen har ingen.

Venneutfordringene er mange, og det er én ting voksenvennelivet mangler, som vi til en viss grad hadde da vi gikk på barneskolen – i alle fall de fleste av oss: Vi hadde tilgang på voksne som kunne hjelpe.

Det var mangelen på voksen venneveiledning som var utgangspunktet for at jeg tok kontakt med Frode Thuen. En av landets mest kjente psykologer og fremste samlivseksperter måtte vel være den rette til å hjelpe oss med venneterapi? Finnes det en måte vi kan finne ut av vennegreier på – og hvor skal vi begynne?

Ensomhet, drama, forslitte vennskap, grublende hoder, lengtende sjeler, vi som vil ha nye venner, men ikke vet hvor vi skal plassere de gamle. Hva skal vi gjøre?

Vi trenger en voksen.

Heldigvis sa Frode ja.

Da jeg begynte å skrive på denne boka sammen med Frode, spurte jeg åtteåringen min om hva hans beste tips til voksne som ønsket seg gode venner var. For det første var han overraska over at voksne trengte hjelp med dette. Det kan jeg forstå. I barns øyne har vår generasjon kontroll på alt i livet – også vennskap. Sannheten er at vi trolig famler mer enn barna våre. Vi lukker oss inne, vi tviholder på sorger og klistrer på smil. Vi grubler alene, vi vil ikke være til bry, vi

tør ikke spørre om noen vil være vennen vår, og antar at alle har nok med seg og sitt. Mange av oss vet ikke helt hvordan vi skal gå frem. Vi er jo ikke åtteåringer som ringer forventningsfullt på hos den nye naboen med en fotball under armen.

Vi er overlatt til oss selv, og nettopp derfor har vi skrevet denne boka. Jeg har prøvd å blottlegge alle mine vennesvakheter og alt jeg har kommet på som kan være utfordrende for flere enn meg selv. I tillegg har jeg snakket med en hel haug fantastiske mennesker som forteller om situasjoner andre kan kjenne seg igjen i – og som forhåpentligvis kan gi både trøst og hjelp.

Frode gir oss kloke og verdifulle innsikter i hvordan vennskap fungerer, og hvordan du kan pleie de vennskapene du har, og til og med skaffe deg nye venner. Med sin enorme erfaring fra 30 år som terapeut, er han den hjelpende hånda til den voksne deg som søker nye vennskap, eller som vil ha råd om hvordan du blir en bedre venn og ønsker å investere mer i vennskapene du allerede har.

Og tipset fra min kloke åtteåring? «Du må skryte over vennene dine. Legge merke til at de har fått nye sko og sånt. Og si at de er gode i fotball eller det andre de har lyst til å være gode i. Si fine ting, så går det nok bra!» Han tenkte seg litt om før han la til: «Og du MÅ holde på hemmeligheter!»

Hva jeg søker i vennskapet Nesten ingenting og likevel mer enn jeg kan finne alene.

(Fra diktet «Vennskap» av Stein Mehren)

VENNSKAP I VOKSEN ALDER

FRODE

Når diktere, forfattere og filosofer omtaler vennskap, er det ofte et idealbilde som fremstilles. Og man tyr gjerne til litt svulstige formuleringer. Aristoteles omtaler for eksempel vennskap som «én sjel i to legemer», mens Lord Byron beskriver det som «kjærlighet uten vinger». En annen engelsk poet, Edward Young, er ikke snauere når han omtaler vennskap som «livets vin». Lignende lovprisninger – om enn ikke like svulstige – finnes også blant mer moderne tenkere, blant annet den kjente italienske sosiologen og forfatteren Francesco Alberoni, som påpeker at ekte vennskap forutsetter at det verken finnes misunnelse eller gjerrighet i relasjonen. Den belgiske teologen og forfatteren Phil Bosmans påpeker at virkelige venner aldri legger beslag på hverandre.

Og sant nok – lovprisningen av vennskap kan absolutt være på sin plass. For nære venner er på mange måter noe av det aller viktigste og mest verdifulle livet har å by på. Men ikke alle har nære venner. Særlig i voksenlivet er det mange som savner en skikkelig nær venn. Man har gjerne noen bekjente man av og til omgås, uten at de egentlig kan regnes som nære venner. Og selv om vi har venner, er vi jo ikke bare begeistret for vennene våre. For vennskap kan også

og

irritasjoner og frustrasjoner, skuffelser og sorger, og dilemmaer og kvaler. Vennskap kan altså også være noe dritt, noe som skaper mye uro og stress i livet vårt, og som gir opphav til tunge tanker og vonde følelser.

Denne dobbeltheten handler nok litt om gode og dårlige venner. De gode vennene fyller oss gjerne med energi og glede, mens de dårlige vennene har en tendens til å tappe oss for både overskudd og livskraft. Utfordringen er å skille mellom hvem som er de gode og de dårlige vennene, og satse på de førstnevnte og kvitte seg med de sistnevnte. Likevel er det sjelden så enkelt. For de fleste vennskap har både gode og mindre gode sider, og hva som er et godt og dårlig vennskap kan endre seg over tid. Noen venner kan være veldig nære, tilstedeværende og trofaste i én periode av livet, men langt mer perifere og upålitelige i andre perioder – og når vi kanskje trenger dem mer enn noen gang. Andre ganger kan venner som vi ikke egentlig hadde regnet med, være de mest pålitelige og støttende i en krisesituasjon.

Med andre ord – vennskap er så mangt. Vi har medgangsvenner og motgangsvenner, kortvarige og langvarige vennskap, og veldig nære og mindre nære venner. Hver enkelt vennerelasjon er gjerne også sammensatt og motsetningsfull, og i utvikling og forandring. Noen ganger til det bedre og andre ganger til det verre. Eller kanskje relasjonen bare endrer seg litt over tid uten at det nødvendigvis har så stor betydning for kvaliteten på vennskapet. Våre vennskap er uansett ikke hugget i stein, meislet ut en gang for alle. De er tvert imot bevegelige størrelser som alltid endrer form, i større eller mindre grad. Til vi – eventuelt – ikke lenger er venner mer. For venner kommer og går, det er vanligvis bare et fåtall vennskap som varer livet ut.

Men uansett hvor langvarige eller kortvarige våre vennskap er, har de en viktig funksjon for oss. Fordi vi mennesker har et grunnleggende behov for tilhørighet og fellesskap. Vi er sosiale dyr som trenger å føle oss som del av en flokk. Hvis vi mangler venner, vil vi nødvendigvis føle oss ensomme. Og ensomhet vil i sin tur kunne

føre til både psykiske og fysiske helseproblemer. Ensomhet er faktisk en like stor helseutfordring som daglig røyking. Så tilgang på venner og gode vennerelasjoner handler dypest sett om liv og død. Intet mindre.

Fra starten av er det vanligvis foreldrene og eventuelle søsken som dekker dette medfødte behovet for å høre til. Men allerede i andre leveår, om ikke før, begynner barna å knytte seg til andre barn og danne vennskap. Og etter som barna vokser til, vil behovet for venner utenfor familien bli stadig sterkere. Spesielt tydelig er det i tenårene, hvor man begynner å orientere seg stadig mer mot sine jevnaldrende på bekostning av foreldrene og familien. Denne løsrivelsesprosessen pågår som oftest gjennom hele ungdomstiden og kulminerer med at de unge etter hvert flytter hjemmefra og etablerer seg på egen hånd, vanligvis rundt 20-årsalderen. Fra da av dreier det sosiale livet seg i stor grad om vennskap av ulik karakter, og slik vil det være gjennom hele livet.

Vennskap i voksen alder er imidlertid ofte annerledes enn vennskap som oppstår i barndommen og ungdomsalderen. Først og fremst krever de voksne vennskapene mer aktivt vedlikehold. For til forskjell fra barndommens venner som vanligvis treffer hverandre daglig på skolen eller i nabolaget eller på en eller annen fritidsaktivitet – trenger vi voksne å pleie vennskapene våre. Nettopp fordi vi gjerne ikke treffer hverandre regelmessig, med mindre vi legger til rette for det. Som voksne har vi dessuten ofte mindre tid til rådighet for samvær med venner, særlig hvis vi har samboer eller ektefelle og barn som tar mye av tiden vår. Også av den grunn er det nødvendig

å prioritere og planlegge for at vi kan være sammen med vennene våre. I barndommen og ungdomstiden sklir derimot vennskap, skolegang og fritid mer over i hverandre.

Etter hvert som de unge blir ferdige med skolegang og utdanning, og gjerne også med organiserte fritidsaktiviteter, går nettverkene hvor de tidligere har funnet sine venner, mer eller mindre i oppløsning. Og når disse nettverkene opphører, forsvinner også mange av vennene. Dels fordi man kommer inn på ulike skoler og studier,

dels fordi folk flytter fra hjemstedet, og dels fordi veiene skilles av mangel på felles interesser. Så fra midten av tenårene og utover i 20-årene skjer det ofte et frafall av venner. Og for noen forsvinner de aller fleste, mens det kommer få eller ingen nye venner til.

For det er ikke bare mer krevende å ta vare på vennskapene i voksen alder, det er minst like vanskelig å etablere nye vennskap. Av flere grunner: Som voksne har vi gjerne ikke lenger et naturlig nettverk å rekruttere venner fra, på samme måte som da vi var unge. Et nabolag eller en arbeidsplass, for eksempel, er ikke helt det samme som klassen på ungdomsskolen og videregående, eller kullingene vi studerte sammen med. De vi omgås eller treffer på i voksen alder er heller ikke alltid like orientert mot nye venner som det vi selv er. Folk har gjerne nok med de vennene de allerede har, eller med jobb og familie. For øvrig kan det føles vanskeligere å få innpass i en allerede etablert vennerelasjon eller vennegjeng, enn det i sin tid var å etablere vennskap med noen man traff daglig, og hvor alle i utgangspunktet kjente hverandre like lite eller mye.

Uansett har ikke alle like sterke sosiale behov, eller mer presist: behov for like stor vennekrets. Noen klarer seg helt fint med én eller et par venner – eventuelt i tillegg til partner og barn. Andre trenger masse folk i livet sitt for å føle seg tilfreds. Mens de fleste befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. De har kanskje noen få nære venner som de vanligvis henger med, i tillegg til litt flere perifere omgangsvenner og venners venner som de av og til omgås – og er tilfreds med det. Men hvis man er helt uten venner, vil man altså føle seg sosialt marginalisert og ensom. Vennskap er da også, gjerne enda mer enn egen familie, den beste beskyttelsen mot sosial isolasjon og ensomhet.

Det betyr likevel ikke at vennskap nødvendigvis alltid gir beskyttelse mot ensomhet. Noen ganger kan vi føle oss minst like ensomme sammen med andre, som i vårt eget selskap. De fleste har nok kjent på nettopp denne ensomhetsfølelsen av og til – altså at vi har følt oss utenfor og alene selv om vi har vært sammen med våre venner. Fordi vi har hatt en følelse av å ikke bli regnet med eller

anerkjent, eller ikke har delt de andres erfaringer. Eller kanskje det ikke har vært så lett å peke på en spesiell grunn – vi har bare hatt en uforklarlig følelse av å være alene.

Slike opplevelser understreker at vennskap ikke bare er en objektiv realitet, det er minst like mye en subjektiv følelse. Og den følelsesmessige komponenten kan variere mye mer enn realitetene. Har vi for eksempel en dårlig dag hvor alt føles litt grått og trist – og hvem har ikke det innimellom? – er vi også mer tilbøyelige til å føle oss oversett eller avvist av våre venner, enn de dagene vi er mer tilfredse med både oss selv og livet ellers.

Den samme subjektiviteten gjelder også for selve vennskapet i seg selv – altså om vi egentlig er venner eller om vi bare er bekjente. Eller hvor nære venner vi faktisk er. Er min opplevelse av vårt vennskap gjensidig, eller er det viktigere for meg enn for deg? Betyr jeg like mye for deg som du betyr for meg? Slike og lignende spørsmål er jo ikke noe vi nødvendigvis snakker om, og i alle fall ikke noe vi har blitt enige om i en formell avtale. It goes without saying, kan vi vel si. Og nettopp derfor har vi ingen sikre og objektive holdepunkter for at vennskapet er helt gjensidig. Vi er i det store og hele overlatt til vår subjektive opplevelse av vennskapet. Og denne subjektive opplevelsen kan altså variere, avhengig av dagsformen, men den vil også kunne variere over tid. I visse perioder føler vi at vi har en spesiell nærhet, mens vi savner denne nærheten i andre perioder. Kan vi likevel si at vennskapet som objektiv realitet vil være den samme hele tiden? Kanskje ikke. Det er uansett den subjektive opplevelsen som betyr noe for oss. For hva skal vi med masse venner, hvis vi føler oss venneløse?

Når vi snakker om vennskap som beskyttelse mot sosial isolasjon og ensomhet, er også bildet sammensatt. Venner gir og tar, de løfter oss opp og trekker oss ned, de fyller oss med glede og tilfredshet, men også med skuffelse og sorger. Heldigvis er det som oftest mest av det første og mindre av det siste. Men noen ganger er det omvendt, og andre ganger er det litt av begge deler. Det kan variere. Men enten vi har mer enn nok av venner eller gjerne skulle hatt flere, og enten vi

trives eller ikke trives med våre venner, blir vi i stor grad preget av dem. På godt og vondt. Vi har dessuten alle noe å lære om hva som skal til for å ta vare på de gode vennskapene, og – hvis ønskelig –utvikle nye vennskap. Og det er det denne boka handler om.

Jeg har jobbet med utfordringer i nære relasjoner i nesten 30 år –både som forsker og terapeut. Mest av alt har jeg vært opptatt av parforhold og samliv, og det har slått meg gang på gang, hvor overførbare disse erfaringene er til våre vennskap. Likhetene kommer særlig tydelig frem når klientene snakker om utfordringer som de har med sine venner, eller med mangel på venner. For når de oppsøker meg som parterapeut, er de jo ikke bare partnere i et kjæresteforhold eller samliv – de har selvsagt også et liv utenom parrelasjonen. Et liv som blant annet kretser rundt andre nære relasjoner, ikke minst venner av ulike slag. Og dette livet er alltid et bakteppe for det som utspiller seg i parforholdet, og noe som i større eller mindre grad blir tematisert gjennom terapiforløpet.

Men selv når fokuset er kun på parforholdet, handler det ofte om problemer som like gjerne kan komme til uttrykk i vennskapsrelasjoner: For eksempel at man krenker, provoserer eller sårer hverandre, eller at man ikke skjønner hverandres motiv, handlinger og valg, eller at man ikke føler seg anerkjent eller sett av den andre. Ofte handler det også om uheldige spor og mønstre som partene kommer inn i, og om negative dynamikker som utspiller seg og bidrar til å opprettholde de uheldige sporene. Ikke minst handler det ofte om savn og lengsler, og emosjonelle behov som man ikke får tilfredsstilt i relasjonen.

Samtidig er det noe som er veldig forskjellig. For vi snakker sjelden om vennskap blant voksne, verken i faglige sammenhenger eller blant folk flest. Til forskjell fra sex og samliv som blir tematisert og problematisert i alle mulige sammenhenger, både i samfunnet og kulturen, og i våre personlige og private samtaler. Vi skal komme nærmere inn på disse forskjellene senere i boka, men her er det tilstrekkelig å understreke hva som er utgangspunktet for denne boka: Nemlig at vennskap, inklusiv mangel på venner, kan

og

og frustrasjon, og sorg og savn, akkurat som kjærlighetslivet kan. Men i skarp kontrast til alt som skrives om dating, parforhold, samliv og samlivsbrudd, finnes det knapt nok en eneste bok som fokuserer på vennskap i voksen alder. For underlig nok har ingen tidligere skrevet en bok om hva som skal til for å finne nye venner, eller finne ut av alle slags venneproblemer som kan oppstå, eller hvordan vi kan ta bedre vare på de vennene vi har.

Det er nettopp en slik bok Malene og jeg har skrevet. Og vi håper at denne boka kan gjøre deg klokere på dine egne venneutfordringer, og at den kan hjelpe deg til å finne nye venner eller styrke og utvikle dine eksisterende vennskap – alt etter hva du trenger. Og at den kan bidra til at du får venner for livet.

Bli rå på vennskap!

Vennskap kan være skikkelig vanskelige – selv om vi er voksne! K anskje føler du deg ensom, men tør ikke ta kontakt med andre. Du savner vennskap som går dypere enn de overfladiske relasjonene du har i livet i dag. Eller du har vokst fra venner, men vet ikke helt hvordan du skal gå videre. Og hvordan får du venner når du flytter til et nytt sted?

Mange tror at alle andre har flere venner, bedre venner, og er en bedre venn selv. Flere har brent seg før – og til og med blitt dumpa av en venn. Her får du historier fra virkeligheten, og en oppriktig og nysgjerrig tilnærming til temaet vennskap, formidlet gjennom ærlige, såre, fine, kleine og ikke minst gjenkjennelige situasjoner.

Er det mulig å bli en bedre venn? Ja. Kan vennskap gjenoppstå fra dvale? Godt mulig! Kan du få mange nye venner? Absolutt! Og er det mulig å være venn med en av motsatt kjønn? Kanskje! Les boken og knekk vennekoden én gang for alle.

Frode Thuen er psykolog og professor ved Høgskolen på Vestlandet, med sosiale relasjoner i familien og arbeidsliv som sentrale interesseområder. Han har utgitt flere bøker, og har hatt en fast samlivsspalte i A-magasinet siden 2006.

Malene Vilnes-Bakke er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda, skribent og forlagsredaktør. Hun har tidligere gitt ut boka Når den du saknar mest er deg sjølv (Frisk 2022)