Verdipapirfond - skatt for fond og andelseiere by BAHR

VERDIPAPIRFOND SKATT FOR FOND OG ANDELSEIERE 8. oktober 2019 Heftet blir lÃ¸pende oppdatert

Tidligere versjoner av heftet: Versjon 1 oppdatert pr. 1. januar 2018 Versjon 2 oppdatert pr. 1. januar 2019

FORORD Mange er interessert i sparing, og spesielt populært er det å spare i ulike verdipapirer gjennom verdipapirfond. Verdipapirfond er et samlebegrep for ulike former for fond (basert på underliggende portefølje), og er konstruert for å gi et stort antall småsparere tilgang til profesjonell forvaltning av verdipapirer. Å investere i et verdipapirfond er et alternativ til å etablere og følge opp en egen verdipapirportefølje på daglig basis. Når man investerer i et verdipapirfond overlater man sparemidlene sine til et forvaltningsselskap. Forvaltningsselskapets analytikere og forvaltere vil så plukke ut de investeringene som de til enhver tid tror er mest gunstige innenfor fondets investeringsunivers, slik at man kan oppnå en avkastning som står i rimelig forhold til den risiko den enkelte sparer ønsker å påta seg. Gjennom kollektiv investering vil en enkeltstående investor således kunne oppnå avkastning på sparepengene sine som overstiger det man hadde oppnådd om man kun hadde investert egne midler direkte i de underliggende verdipapirene. Temaet for dette heftet er beskatning av den avkastning som verdipapirfondet får på sine investeringer og som fondets andelseiere/investorer oppnår gjennom eventuelle utdelinger og senere innløsning av andelene. I Norge ble det innført nye regler for beskatning av verdipapirfond med virkning fra inntektsåret 2016. Reglene gjelder for norske verdipapirfond, norske investorer i norske og utenlandske verdipapirfond, samt utenlandske investorer i norske verdipapirfond. De nye reglene ble innført for å sikre en nøytral beskatning av både verdipapirfondene og investorene i disse, og formålet var å lage transparente regler som innebærer at beskatningen følger verdipapirfondets porteføljesammensetning. Dette har departementet oppnådd til en viss grad, men gjennom vårt arbeid med reglene og de ulike aktører disse berører ser vi også at det fremdeles er en del å gå på for å få et nøytralt regelsett. For skal man styrke norsk kapitalforvaltning må man ha et regulatorisk rammeverk, herunder skatteregler, som legger til rette for dette. På denne måten sikrer man et mangfold av produkter som dekker investorenes ulike investeringsbehov og investeringsønsker, samtidig som man danner et bedre grunnlag for norske fondsetableringer.

God lesning!

INNHOLD 1.

Innledning ..................................................................................................3

Beskatning av fondet .....................................................................................8

Beskatning av andelshavere ........................................................................... 11

Investering gjennom underliggende fond ........................................................... 19

Rapportering og dokumentasjon ..................................................................... 22

Tilgrensende regler ..................................................................................... 24

English summary ........................................................................................ 27

Notater ......................................................................................................... 29

01 INNLEDNING

Verdipapirfond som investeringsfond Mangfold av fond

Verdipapirfond er en underart av kollektive investeringer. Det er mange typer kollektive investeringer, og de ulike typene har ulike vilkår, typisk basert på hvilken investeringsstrategi som følges. Et viktig element ved alle typer kollektive investeringer er å sikre stordriftsfordeler. Samlet forvaltning for mange investorer gjør forvaltningen bedre og mer effektiv sammenlignet med individuell forvaltning. I tillegg kan fondet som en samlet enhet, gjøre større investeringer/posisjoner enn individuelle mindre investorer. Verdipapirfond er en uensartet gruppe av investeringsstrukturer. Felles for verdipapirfond er at de normalt gjør investeringer i relativt likvide instrumenter og selv gir innløsningsrett. På overordnet nivå kan verdipapirfond deles i hovedkategoriene UCITS- og ikke-UCITSverdipapirfond. Sistnevnte kategori omfatter «nasjonale fond», «spesialfond» og utenlandske verdipapirfond som ikke er et UCITS-fond. Denne kategorien norske verdipapirfond omfattes nå (også) av AIF-loven som «alternative investeringsfond». Både UCITS- og ikke UCITS-verdipapirfond kan deles i fond som er aksjefond, obligasjonsfond (herunder pengemarkedsfond), kombinasjonsfond og fond-i-fond. Begrepene gir uttrykk for de ulike fondenes strategiske aktivaallokering (fordeling mellom aktiva-klasser, markeder eller valutaer i deres portefølje). Dette skiller seg fra taktisk aktivaallokering. På tvers av dette går et skille mellom indeksfond, som er «passivt forvaltet» og søker å «replisere» eller følge en angitt indeks (som for eksempel OSEBX eller FTSE 100), og fond som er aktivt forvaltet. Aktiv forvaltning betyr at forvalter velger verdipapirer som på basis av egne analyser og vurderinger antas å gi høyere avkastning. Disse fondene vil typisk bli målt på absolutt eller relativ meravkastning, i motsetning til indeksfondene som søker å oppnå avkastning som tilsvarer den aktuelle aktiva-klassen. Blant aktivt forvaltede fond finner man også «hedgefond». Det er ingen klar definisjon på hedgefond. Vanligvis brukes betegnelsen som et samlebegrep for fond der forvalteren har relativt frie rammer. Hedgefond har ofte spesialiserte investeringsstrategier som krever særskilt kompetanse og infrastruktur. Mange hedgefond-strategier blir ofte fremstilt som strategier som tar sikte på å levere høy meravkastning uten eksponering mot tradisjonelle systematiske risikofaktorer.1 De ulike formene for verdipapirfond svarer til ulike investeringsbehov og investeringsønsker hos investorene. For større investorer, særlig institusjonelle investorer som f.eks. pensjonskasser, er det viktig å sørge for en diversifisert portefølje av investeringer. Mange fond retter seg også spesifikt mot det institusjonelle markedet. For å oppnå et velfungerende kapitalmarked må det være et mangfold av fond og ulike tilbud tilgjengelig for investorene. Utviklingen i de største pensjonsmarkedene i verden over de siste årene viser at allokeringen går mer og mer bort fra tradisjonelle strategier (long-only investeringer i aksjer og obligasjoner) og inn i alternative plasseringer (f.eks. hedgefond, private equity og eiendom). Det er flere demografiske, strukturelle og finansielle årsaker til dette, men samlet sett gir det 1

Se Norges Banks vurdering av det teoretiske og empiriske grunnlaget for aktiv forvaltning for forvaltningsstrategi for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland.

et klart uttrykk for at tradisjonelle plasseringer ikke lenger dekker behovet for den meravkastningen som investorene må søke for å dekke sine langsiktige forpliktelser. Aktiv og passiv forvaltning av aksjefond, strategisk og taktisk aktivaallokering Mellom indeksfond og aktivt forvaltede fond (og særlig hedgefond) er det stor forskjell i investeringsstrategi og behov for fleksibilitet. Indeksfond vil «maskinelt» søke å følge sin indeks, og unngå «tracking error» (det vil si avvik mellom sammensetningen av porteføljen og indeksen). Fondets likviditetsforvaltning vil være tilpasset løpende tegninger og innløsninger. Fondet vil ha kontante midler (som regel innskudd i kredittinstitusjon) som det har mottatt fra nye andelseiere som har tegnet seg, eller fra investeringer som er realisert for å betale ut kontanter til investorer som har innløst sin andel. Aktivt forvaltede fond har et mye større behov for fleksibilitet i taktisk aktivaallokering og investering. Slike fond vil i markedsnedgang ha behov for å omallokere ved å vekte ned i aksjer og treffe andre tiltak for å sikre verdiene eller oppnå avkastning (taktisk aktivaallokering).2 Typisk vil fondet da kunne vekte ned i aksjer til fordel for kontanter (innskudd i kredittinstitusjon), sertifikater (standardiserte omsettelige lån (obligasjoner) med løpetid på inntil 12 måneder) og/eller pengemarkedsinstrumenter (eller andeler i pengemarkedsfond). Videre vil slike fond typisk også ta «short» posisjoner, gjennom fysisk short salg (salg av lånte aksjer) og/eller aksjederivater som salgsopsjoner (put-opsjoner). I figuren nedenfor er forskjellene i forvaltningsstrategier og avkastningskrav mellom investeringskategoriene forsøkt illustrert:

Hedgefond og spesialfond konkurrerer i hovedsak med aktivt forvaltede long-only fond og skal over tid vise til meravkastning som er uavhengig av markedsavkastning. Mange long-only fond som har vært markedsført som aktivt forvaltet har i praksis vært mer indeksnære enn det har vært gitt uttrykk for. I flere europeiske land, herunder England og Sverige, har det i lang tid 2

Taktisk aktivaallokering består i å velge andre aktiva- eller markedssammensetninger enn i referanseporteføljen, med sikte på å oppnå høyere avkastning.

vært søkt å sette en stopper for dette, og fokus på dette er nå også kommet til Norge. Det vises blant annet til at Finanstilsynet 2. mars 2015 ga DNB Asset Management AS pålegg om retting av forvaltningen av DNB Norge, som er markedsført (og har kostnader) som et aktivt forvaltet fond, men hvor forvaltningen har vist seg å være tilnærmet lik referanseindeksen for fondet. Finanstilsynet rettet tilsvarende kritikk mot Nordea Funds Norwegian Branch med hensyn til forvaltningen av fondet Nordea Avkastning, jf. brev 19. mai 2015. Det ble her ikke fattet vedtak, fordi Nordea Funds av eget initiativ besluttet å senke forvaltningshonoraret fra 2 % til 1,5 %. Bakgrunn for reglene om beskatning av verdipapirfond Tidligere skatteregler for verdipapirfond skilte mellom aksjefond og obligasjonsfond. Aksjefond var verdipapirfond som investerte i minst én aksje, mens obligasjonsfond var verdipapirfond som ikke investerte i aksjer. Dette innebar at kombinasjonsfond ble ansett som aksjefond, også når andelen aksjer var svært lav. Når slike kombinasjonsfond var etablert i utlandet, hvor fondet normalt var fritatt for beskatning på fondsnivå, kunne man oppnå en særlig gunstig beskatning, ettersom renteavkastning ble konsumert av fritaksmetoden (som skattefri aksjeinntekt). Nye regler for beskatning av verdipapirfond er inntatt i skatteloven § 10-20. Reglene er ment å utjevne denne forskjellsbehandlingen mellom investering i norske og utenlandske fond. Men, som det følger av gjennomgangen nedenfor, har ikke departementet lyktes fullt ut med å skape nøytrale og rettferdige regler. Hva er et verdipapirfond? Alle verdipapirfond behandles likt skattemessig, både på fonds- og andelseiernivå. Reglene kommer til anvendelse på norske verdipapirfond, samt norske andelseiere i norske og utenlandske fond som må likestilles med norske verdipapirfond for norske skatteformål. Hvis fondet ikke klassifiseres som et verdipapirfond, vil det være andre skatteregler som gjelder. Det er derfor avgjørende å vurdere om det enkelte fond anses som et verdipapirfond for norske skatteformål, eller om fondet skal klassifiseres som et en annen type fond, herunder alternativt investeringsfond, jf. lov om forvaltning av alternative investeringsfond. Et verdipapirfond er etter verdipapirfondloven en «selvstendig formuesmasse oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av personer mot utstedelse av andeler i fondet og som for det vesentligste består av finansielle instrumenter og/eller innskudd i kredittinstitusjon.» For norske verdipapirfond er dette uproblematisk, da et norsk verdipapirfond reguleres av verdipapirfondloven og må godkjennes av Finanstilsynet før det kan drive sin virksomhet. Det er derfor først og fremst den skattemessige klassifiseringen av utenlandske fond som kan reise spørsmål. Dette var temaet i en nylig avsagt dom fra Høyesterett, hvor Høyesterett vurderte om det er tilstrekkelig at et utenlandsk fond oppfyller vilkårene i definisjonen av verdipapirfond i verdipapirfondloven for å anses som verdipapirfond for norske skatteformål. Saken gjaldt selskapet Storebrand Private Equity V (SIPE V), etablert som et «mutual fund» etter lovgivningen på Cayman Islands. Ettersom alle ledelsesfunksjoner ble utført i Norge var SIPE V ansett som skattemessig hjemmehørende i Norge. Storebrand anførte at det aktuelle fondet 5

måtte anses som et verdipapirfond, og påberopte seg derfor den særlige fritaksregelen i skatteloven § 10-20 annet ledd, se nærmere under «Beskatning av fondet». Høyesterett tok utgangspunkt i definisjonen i verdipapirfondloven. De sentrale vilkårene ved vurderingen har i praksis vært om enheten har en ubestemt krets av investorer, om innskutte beløp for det vesentligste skal investeres i finansielle instrumenter og/eller bankinnskudd, og om det er innløsningsrett for investorene. For Høyesterett var det kun spørsmålet om SIPE V rettet seg mot en «ubestemt krets» av personer som ble vurdert konkret. Fondet hadde et minste tegningsbeløp på NOK 500 000, ble ikke markedsført utad og innskudd kunne nektes uten begrunnelse. Høyesterett kom likevel (under tvil) til at vilkåret om at fondet må rette seg mot en «ubestemt krets» var oppfylt, ettersom fondet formelt sett var åpent for enhver som ønsket å gå inn med minstebeløpet. Dette viser at det i stor grad er formelle betraktninger som er avgjørende for dette vilkåret, slik skal det relativt lite til før det anses oppfylt. Det var derimot uenighet mellom rettens dommere hva gjelder selve vurderingstemaet for klassifisering av et utenlandsk fond. Flertallet (3 dommere) konkluderte med at det er tilstrekkelig at et utenlandsk fond oppfyller vilkårene i verdipapirfondlovens definisjon av verdipapirfond. Mindretallet mente på sin side at man må foreta en bredere vurdering, og at «verdipapirfond» kun omfatter enheter som faktisk er gitt tillatelse av Finanstilsynet og regulert av reglene i verdipapirfondloven. Et naturlig spørsmål etter denne avgjørelsen er om den innebærer at fond som tradisjonelt sett ikke har blitt behandlet som verdipapirfond (for eksempel fordi det ikke foreligger innløsningsadgang for eierne), nå skal anses som verdipapirfond for norske skatteformål, slik at både fondet (om skattemessig hjemmehørende i Norge) og norske deltakere beskattes under reglene om verdipapirfond. Vi mener at dette ikke er tilfellet. Selv om det ikke følger direkte av verdipapirfondlovens definisjon, må rett til innløsning for deltakerne anses som en del av definisjonen av verdipapirfond. Et private equity fond og andre fond som investerer i illikvide instrumenter vil ikke ha innløsningsrett for deltakerne. Evt. kan innløsningsadgangen være begrenset, for eksempel hvert andre eller tredje år. Et verdipapirfond skal etter verdipapirfondloven ha minst halvmånedlig innløsning, med mindre fondet er et såkalt «spesialfond» hvor retten til innløsning kan begrenses til minst én gang per kalenderår. Det er antatt at et fond ikke kan etableres som et verdipapirfond dersom innløsningsretten er mindre frekvent enn dette. Høyesterett tok ikke uttrykkelig stilling til betydningen av innløsningsadgang. Etter vår vurdering skyldes det at SIPE V hadde månedlig innløsningsrett for andelseierne (til 75 % av NAV), og da kom ikke dette på spissen. Høyesteretts flertall uttaler også at fondet: «har regler om innløsning av andelene som i denne sammenheng, etter mitt syn, må anses å tilfredsstille de grunnleggende kriteriene for i det hele tatt være et verdipapirfond.» Dette innebærer etter vårt syn at det også etter dommen i Høyesterett om SIPE V må være klart at fond som gir innløsningsrett sjeldnere enn én gang per kalenderår, ikke anses som verdipapirfond for norske skatteformål. Tilsvarende vil det være hvis fondet har innløsningsrett 6

hyppigere enn én gang per kalenderår, men har inntatt i fondsdokumentasjonen at krav om innløsning må foretas i lang tid forut for innløsning, slik at innløsningsadgangen i praksis blir sjeldnere enn én gang per kalenderår. Den skattemessige vurderingen og behandlingen av fond må således ta hensyn til spesiallovgivningen knyttet til verdipapirfond. Et annet forhold som kan ha betydning for om et fond anses som et verdipapirfond eller ikke for norske skatteformål er hvilke eiendeler/instrumenter fondet har investert i. Som det følger av definisjonen over, må fondet for det «vesentligste» bestå av finansielle instrumenter og/eller innskudd i kredittinstitusjon. I saken om SIPE V konkluderte Lagmannsretten med at andeler i utenlandske deltakerlignede selskaper (PE-fond) kvalifiserte som finansielle instrumenter. Dette var motsatt konklusjon av det Oslo tingrett kom til i første instans, da tingretten mente at andeler i selskaper med deltakerfastsettelse verken var omsettelige verdipapirer eller finansielle instrumenter etter verdipapirhandelloven. Anførselen om at fondet ikke investerte i finansielle instrumenter ble frafalt av staten før behandlingen i Høyesterett. Etter endringene i verdipapirhandelloven som ledd i gjennomføringen av MiFID II i Norge, er ikke denne problemstillingen lenger aktuell. Endringene inkluderte justeringer i definisjonen av «finansielle instrumenter». Der verdipapirhandelloven § 2-2 tidligere inkluderte «omsettelige verdipapirer» og «verdipapirfondsandeler»3, omfatter den i dag «omsettelige verdipapirer» og «andeler i innretning for kollektiv investering». Det er dermed ikke lenger avgjørende om andeler i deltakerlignende selskaper utgjør omsettelige verdipapirer, ettersom de uansett nå vil være omfattet om selskapet er en «innretning for kollektiv investering». Hvis et utenlandsk fond ikke anses å tilsvare et verdipapirfond for norske skatteformål, vil ikke de nye skattereglene for verdipapirfond i skatteloven § 10-20 komme til anvendelse. I slike tilfeller må det vurderes om fondet må anses å tilsvare en annen norsk selskapsenhet, slik at man kan fastsette hvordan beskatningen blir for de norske andelseierne. Ettersom et verdipapirfond er et selvstendig skattesubjekt og ingen av eierne har ubegrenset ansvar, er det naturlig å vurdere om fondet tilsvarer et norsk aksjeselskap.

Definert som «andeler i fond som nevnt i verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1 og verdipapirer som kan sidestilles med slike andeler»

02 BESKATNING AV FONDET Beskatning av inntekter

Et verdipapirfond er et selvstendig skattesubjekt på lik linje med et aksjeselskap. At fondet er et selvstendig skattesubjekt innebærer at det beskattes for sine inntekter og kostnader, samtidig som det ikke skjer noen beskatning av investorene før eventuell utdeling av utbytte eller realisasjon av andelen. Et norsk verdipapirfond er omfattet av fritaksmetoden som subjekt. Fritaksmetoden innebærer at kun 3 % av utbytte på kvalifiserende investeringer er gjenstand for 22 % beskatning (som gir en effektiv beskatning på 0,66 %), mens gevinst på slike investeringer er fullt ut skattefri. Tap er tilsvarende ikke fradragsberettiget. Aksjer og andeler i norske aksjeselskaper og verdipapirfond er kvalifiserende investeringer (objekter) under fritaksmetoden. Det samme gjelder aksjer og andeler i tilsvarende selskaper hjemmehørende i utlandet (med enkelte unntak, se nedenfor). For å avgjøre om et utenlandsk selskap tilsvarer et norsk, må det gjøres en konkret vurdering av hvordan det utenlandske selskapet er regulert. Særlig sentralt er hvorvidt deltakernes ansvar for selskapets forpliktelser er begrenset til innskutt kapital. Aksjer og andeler i utenlandske selskaper er omfattet av fritaksmetoden hvis selskapet enten er hjemmehørende (i) innenfor EØS (hvis hjemmehørende i et lavskatteland, forutsatt at selskapet anses reelt etablert og driver reell økonomisk virksomhet innenfor EØS, se nærmere nedenfor) eller (ii) i et normalskatteland utenfor EØS og verdipapirfondet eier minst 10 % av kapital/stemmer i minst 2 år. Reelt etablert-vurderingen for selskaper hjemmehørende i et lavskatteland innenfor EØS er sammensatt og kriteriene er utviklet gjennom EU-domstolens praksis. Hovedtemaet er om etableringen av selskapet innenfor EØS kan anses som et rent kunstig arrangement hvis formål hovedsakelig er å unngå skatt. Hvis selskapet ikke anses som reelt etablert, vil resultatet være at utbytte og gevinst beskattes fullt ut med den alminnelige skattesatsen på 22 %. Samtidig vil det ikke gis fradrag for tap, til tross for at gevinst er skattepliktig. Denne asymmetrien er tilsiktet og begrunnet i behovet for å hindre regeltilpasninger. I tillegg til fritaksmetoden gjelder det en spesialregel for verdipapirfond i skatteloven § 10-20 annet ledd, som innebærer at gevinst på aksjer i selskap hjemmehørende i land utenfor EØS er skattefri for verdipapirfond (og tilsvarende er tap ikke fradragsberettiget). Spesialregelen gjelder uavhengig av om selskapet er hjemmehørende i lavskatteland eller ikke, og rekker derfor videre enn fritaksmetoden (fritaksmetoden omfatter aldri gevinst/tap på aksjer hjemmehørende i lavskatteland utenfor EØS). Spesialregelen gjelder imidlertid kun ved realisasjon av aksjer, slik at verdipapirfondet må påberope seg fritaksmetoden for utbytter fra selskaper hjemmehørende i land utenfor EØS. Men som nevnt ovenfor vil fritaksmetoden ikke komme til anvendelse hvis det utenlandske selskapet er hjemmehørende i et lavskatteland utenfor EØS, eller fondet ikke eier minst 10 % av selskapets kapital/stemmer i minst 2 år (inkludert utdelingstidspunktet). Spesialregelen omfatter heller ikke derivater. Derivater er likevel omfattet av fritaksmetoden så lenge det underliggende objektet er kvalifiserende under fritaksmetoden. Merk at aksjederivater ikke anses som «aksjer» ved beregningen av fondets aksjeandel, hvilket kan få den konsekvens at andelseierne ikke får (deler av) avkastningen fra verdipapirfondet beskattet 8

som aksjeavkastning under fritaksmetoden. Dette kommer vi nærmere tilbake til i kapittel 3 nedenfor. Spesialregelen omfatter etter sin ordlyd ikke realisasjon av aksjer i selskap hjemmehørende innenfor EØS. Dette innebærer at dersom fondet har investert i et selskap hjemmehørende i et lavskatteland innenfor EØS og fritaksmetoden ikke kommer til anvendelse fordi selskapet ikke er reelt etablert i det aktuelle landet, så er gevinst skattepliktig og tap fradragsberettiget for fondet. Et slikt resultat fremstår som kunstig, ettersom en direkteinvestering i et lavskatteland utenfor EØS hadde vært fritatt etter spesialregelen. Denne rettstilstanden innebærer at verdipapirfond bør unngå å gjøre investeringer gjennom selskaper hjemmehørende i lavskatteland innenfor EØS. Fondets renteavkastning er ikke omfattet av fritaksmetoden og beskattes derfor fullt ut som alminnelig inntekt med 22 %, på tilsvarende måte som for et aksjeselskap. Fradragsrett for utdelinger Verdipapirfond kan gis skattemessig fradrag for utdelinger til sine andelshavere (slik at skattepliktig inntekt blir redusert tilsvarende). Fradragsretten er begrenset til den delen av utbyttet som beskattes som renter på investorenes hånd – og ikke hva som beskattes som renter på fondsnivå. Dette kan medføre at fondet kommer i en situasjon hvor det må dele ut mer enn årets resultat for ikke å komme i skatteposisjon. Dette er en uheldig virkning av reglene som ble innført fra og med 2016. Ved innføringen av reglene uttalte Finansdepartementet at dette punktet vil vurderes nærmere etter at reglene har virket en periode. Per i dag er det ikke signalisert at reglene vil endres. Trekk av kildeskatt Hvis fondet har utenlandske investorer, oppstår spørsmål om det skal trekkes kildeskatt ved utdelinger. Det er verdipapirfondet (forvalter) som har ansvaret for at det trekkes korrekt kildeskatt. Norge har i dag kun kildeskatt på utbytte og ikke på renter.4 Det innebærer at det kun skal svares kildeskatt av den delen av utdeling fra verdipapirfond som beskattes som utbytte hos andelseierne. Satsen for kildeskatt er 25 %, eventuelt med rett til redusert sats under fritaksmetoden eller skatteavtale mellom Norge og andelseierens hjemstat. For at verdipapirfondet skal trekke lavere kildeskatt enn 25 % ved utdelingen, må den utenlandske andelseieren gi særlig dokumentasjon til fondet/forvalter som viser retten til redusert sats. Hvis ikke slik dokumentasjon fremskaffes må fondet trekke full kildeskatt og så må den enkelte andelseier søke refusjon av for mye trukket kildeskatt fra den norske stat i etterkant. Fra og med 1. januar 2019 gjelder det særlige dokumentasjonsregler for rett til trekk med redusert kildeskatt på VPS-registrerte aksjer og andeler. Den utenlandske aksjonæren må oppfylle følgende dokumentasjonskrav overfor kontofører (ved direkteregistrering) eller forvalter (ved forvalterregistrering):

I Skatteforliket i Stortinget i mai 2016 ble det besluttet at det skal innføres kildeskatt også på renter og royalties. I forbindelse med statsbudsjettet for 2020 er det uttalt at det legges opp til at et forslag vil sendes på høring i løpet av 2019 og at et endelig lovforslag vil fremmes i løpet av 2020 (de kan dermed tidligst få virkning fra inntektsåret 2020).



Gyldig bostedsbekreftelse som maksimalt er tre år gammel på utdelingstidspunktet (bostedsbekreftelsen må være utstedt av skattemyndighetene i bostedslandet, og den må bekrefte at aksjonæren er bosatt der etter skatteavtale med Norge);



Bekreftelse av at vedkommende er den endelige utbyttemottakeren.



Hvis aksjonæren ikke er fysisk person (men selskapsaksjonær), må det i tillegg fremlegges: -

dokumentasjon av tidligere refusjon av kildeskatt fra norske skattemyndigheter, alternativt forhåndsgodkjennelse om rett til redusert sats

hvis selskapsaksjonæren påberoper seg fritaksmetoden (og ikke skatteavtale), egenerklæring (som er maksimalt tre år gammel ved utdelingen) om at det ikke er skjedd endringer av betydning for skattefritaket.

Det kreves likevel ikke bostedsbekreftelse for fysiske personer som mottar mindre enn NOK 10 000 i ordinære utbyttebetalinger fra det aktuelle norske selskapet i løpet av et inntektsår. Ved ekstraordinære utbytteutdelinger gjelder det en ny beløpsgrense på NOK 10 000.

03 BESKATNING AV ANDELSHAVERE Utdeling

Beskatning baseres på fondets aksjeandel 1. januar i inntektsåret For investorene vil beskatning av utdeling fra verdipapirfond være betinget av fondets faktiske portefølje per 1. januar i inntektsåret, det vil si fordelingen mellom aksjer og andre verdipapirer ved årets begynnelse. For verdipapirfond som er etablert i løpet av inntektsåret forskyves beregningstidspunktet til inntektsårets slutt. At beregningstidspunktet legges til 1. januar i inntektsåret innebærer for det første at sammensetningen av verdipapirer gjennom inntektsåret eller på det faktiske utdelingstidspunkt er uten betydning. Beskatningen av andelshaverne kan derfor bygge på et skjevt bilde av verdipapirfondets faktiske eksponering gjennom året. For det andre vil beregningstidspunkt per 1. januar kunne medføre at verdipapirfond vekter opp aksjeandel og vekter ned andel plassert i andre verdipapirer (og andre tiltak som ledd i fondets likviditetsforvaltning) rett før nyttår, uten at dette er økonomisk begrunnet. Dette gir dårligere risiko- og likviditetsstyring i fondene, og kan i realiteten også oppmuntre til «skapindeksfond» eller fond som i liten grad gir investorene en rimelig forventning om å oppnå meravkastning over tid. Som nevnt ovenfor i kapittel 1 har Finanstilsynet vært svært kritisk til dette. Videre vil det ikke ha noen betydning hvilke verdipapirer som faktisk har generert inntekten i fondet. Regelen er med andre ord ikke følsom for hvor stor del av avkastningen som faktisk stammer fra aksjeavkastning og hva som beskattes som aksjeinntekt på investorens hånd. Det medfører at avkastning som stammer fra aksjeinvesteringer i praksis kan bli beskattet som renter. Dette vil igjen kunne lede til at kombinasjonsfond (fond som investerer både i aksjer og rentepapirer) blir en lite gunstig investeringsmodell. Sjablongregel Av forenklingshensyn er det innført en sjablongregel for beskatning av utdeling fra verdipapirfondet: Fondet har en aksjeandel over 80 %

Fondet har en aksjeandel under 20 %

Fondet har en aksjeandel mellom 20 % og 80 %

Utdelingen beskattes fullt ut som aksjeinntekt (fondet anses å ha en aksjeandel på 100 %) Utdelingen beskattes fullt ut som rente (fondet anses å ha en aksjeandel på 0 %) Utdelingen beskattes delvis som aksjeavkastning og delvis som renteavkastning basert på faktisk aksjeandel

For selskapsinvestorer (aksjeselskaper mv.) innebærer dette at det kun vil være den andel av utdelingen som anses som aksjeavkastning etter sjablongregelen ovenfor som beskattes som aksjeutbytte under fritaksmetoden. Fritaksmetoden innebærer at kun 3 % av utdelingen anses som skattepliktig inntekt, som med en generell skattesats på 22 % gir en effektiv beskatning på

0,66 %.5 Resterende del anses som renteinntekt, og beskattes etter de alminnelige reglene om kapitalinntekt med en skattesats på 22 %.6 For personlige andelseiere vil det tilsvarende kun være andel av utdeling som anses som aksjeinntekt som beskattes under aksjonærmodellen, mens resterende del beskattes som renteinntekt. Tidligere var det kun rett til skjermingsfradrag som skilte beskatning av aksjeinntekt og renteinntekt for personlige andelseiere. Fra og med inntektsåret 2016 er det imidlertid innført en særskilt eierskatt, som innebærer at aksjeutbytte utover beregnet skjerming skal oppjusteres med en nærmere angitt faktor før det tas til beskatning på andelseierens hånd. For inntektsåret 2019 er denne faktoren 1,44, slik at effektiv beskatning av aksjeinntekt (utover skjerming) blir 31,68 %. Renteavkastning (uten rett til skjermingsfradrag) beskattes derimot som alminnelig kapitalinntekt med en skattesats på 22 %. Dette innebærer at det etter hvert er blitt en ikke ubetydelig forskjell i beskatning av aksjeinntekter og renteinntekter for personlige andelseiere. Og selv om man har rett til skjermingsfradrag ved beregning av skattepliktig aksjeinntekt, utgjør dette et såpass beskjedent fradrag for de fleste. Dette kan igjen føre til at private andelseiere søker annen allokering i henholdsvis aksjefond, kombinasjonsfond og rentefond fremover. Ved beregning av skjermingsfradrag, er det kun den delen av fondsandelens inngangsverdi som tilsvarer aksjeandelen i ervervsåret som utgjør skjermingsgrunnlaget for den enkelte andelseier. Videre gis det kun fradrag for skjerming i den andelen av utdelingen som anses som aksjeinntekt. Forskjellen i beskatning av utdeling som anses som henholdsvis aksjeinntekt og renteinntekt for personlige andelseiere kan oppsummeres som følger: Skjerming

Oppjustering

Effektiv skattesats 2018

Effektiv skattesats 2019

Aksjeinntekt

30,59 % (utoverskjerming)

31,68 % (utover skjerming)

Renteinntekt

Nei

23 %

22 %

Realisasjon Ved realisasjon av andel i verdipapirfond vil beskatning av gevinst eller tap også baseres på fondets portefølje og fordelingen mellom aksjer og andre verdipapirer. Samtidig er det kun aksjeandel per 1. januar i ervervsåret og realisasjonsåret som er av betydning for beskatningen. Endringer i porteføljen mellom ervervsåret og salgsåret er dermed uten betydning. Gevinst og tap beregnes etter alminnelige regler (differansen mellom utgangsverdi og inngangsverdi) og beskattes basert på gjennomsnittlig aksjeandel i ervervsår og salgsår. Sjablongregelen gjelder tilsvarende ved fastsettelse av aksjeandelen i disse to årene, men ikke på den gjennomsnittlige aksjeandelen. Dette kan forklares nærmere gjennom et eksempel:

5 6

0,75 % for selskapsinvestorer som er omfattet av finansskatten. 25 % for selskapsinvestorer som er omfattet av finansskatten.

Eksempel: Faktisk aksjeandel 1. januar i ervervsåret er 85 %. På grunn av sjablongregelen blir aksjeandelen satt til 100 %. Faktisk aksjeandel 1. januar i realisasjonsåret er derimot 75 %. Gjennomsnittlig aksjeandel i ervervs- og realisasjonsår blir 87,5 %. Selv om gjennomsnittlig aksjeandel er over 80 %, vil 87,5 % av gevinst/tap blir beskattet som aksjeinntekt mens 12,5 % blir beskattet som renteinntekt. Ved beregningen av gevinst/tap for personlige andelseiere gis det fullt fradrag for ubenyttet skjerming selv om deler av gevinsten blir beskattet som renteinntekt. Selv om det prinsipielt korrekte ville vært kun å gi fradrag for ubenyttet skjerming i den delen av gevinsten som anses som aksjeinntekt, ble det innført fullt fradrag av forenklingshensyn. Samtidig vil andel av gevinst som anses som aksjeinntekt oppjusteres med faktoren 1,44, slik at aksjegevinst utover fradrag for ubenyttet skjerming beskattes med den forhøyede eierskatten (og dermed en effektiv skattesats på 31,68 %). Beskatning av gevinst/tap ved realisasjon kan også illustreres som følger:

Det er gitt en overgangsregel for investorer som før fremleggelsen av de nye reglene i statsbudsjettet 7. oktober 2015 eide andeler i verdipapirfond som etter de tidligere reglene for beskatning av verdipapirfond ble ansett som aksjefond. For disse vil aksjeandel i ervervsåret settes til 100 %, uavhengig av faktisk aksjeandel. Dette innebærer for det første at hele eller deler av eventuell gevinst på andelen opparbeidet før årsskiftet tas med inn i de nye reglene. Hvor stor andel av allerede opparbeidet gevinst som blir gjenstand for rentebeskatning vil avhenge av faktisk aksjeandel i salgsåret. Hvis denne er 80 % eller mindre, vil deler av gevinsten som etter tidligere regler var fullt ut omfattet av fritaksmetoden/aksjonærmodellen, bli beskattet som renter. For det andre innebærer overgangsregelen at skjermingsgrunnlaget for andeler ervervet før 7. oktober 2015 utgjør 100 % av andelens inngangsverdi, med virkning for senere utbytte- og gevinstbeskatning. For investorer som har ervervet andeler mellom 7. oktober 2015 og 31. desember 2015, vil andelen i ervervsåret tilsvare faktisk aksjeandel per 1. januar 2016. Nærmere om beregning av aksjeandel Beregning av aksjeandel tar utgangspunkt i fondets verdijusterte egenkapital (NAV) Ved beregning av verdipapirfondets aksjeandel per 1. januar det enkelte inntektsår skal man ta utgangspunkt i fondets verdijusterte egenkapital (NAV – net asset value). NAV beregnes med faste intervaller, og danner grunnlaget for allokeringen av fondets verdier mellom investorene, både ved utdelinger, nytegning og innløsning. NAV kan variere som følge av svingningene i markedet som påvirker fondets investeringer. Ved å dele fondets NAV på antall utstedte andeler i fondet, fremkommer netto andelsverdi, som tilsvarer verdien av en andel i fondet. 13

NAV er således det naturlige og lett tilgjengelige utgangspunktet for beregning av fondets aksjeandel under de nye reglene. NAV beregnes som følger: Markedsverdi av fondets verdipapirer +

Kontanter

Andre eiendeler

Gjeld

Verdijustert egenkapital (NAV)

Justering for kontanter Et verdipapirfond har i normaltilfeller en kontantbeholdning av en viss størrelse. Denne plasseres typisk i bankinnskudd (innskudd i kredittinstitusjon) eller i pengemarkedsfond. Kontantbeholdningen kan være midler fondet har mottatt fra nye andelseiere som har tegnet seg, eller midler fra investeringer som er realisert for å betale ut kontanter til investorer som har innløst sin andel. Verdipapirfond som er aktivt forvaltet vil typisk også ha en avkastningsprofil som krever at fondet i perioder vekter seg opp i annet enn aksjer (taktisk aktivaallokering). Videre er fond som investerer i derivater eller gjennomfører innlån av aksjer pålagt å stille marginsikkerhet. Det er heller ingen forventet meravkastning som tilskrives kontantandeler utover at alternativet (investeringer som ikke vil gi tilfredsstillende risikojustert avkastning) er dårligere. Dette er også gjenspeilet i UCITS-direktivet7, jf. fortalen punkt 41: “In addition to the case in which a UCITS invests in bank deposits in accordance with its fund rules or instruments of incorporation, it should be possible to allow all UCITS to hold ancillary liquid assets, such as bank deposits at sight. The holding of such ancillary liquid assets may be justified, inter alia, in order to cover current or exceptional payments; in case of sales, for the time necessary to reinvest in transferable securities, money market instruments or in other financial assets provided for in this Directive; or for a period of time strictly necessary when, because of unfavourable market conditions, the investment in transferable securities, money market instruments and in other financial assets is suspended.” Norske forvaltere av alternative investeringsfond er også underlagt krav om likviditetsstyring («liquidity management»). Formålet med reglene er å sikre at «investeringsstrategien, likviditetsprofilen og innløsningsadgangen for hvert fond som forvaltes, stemmer overens», jf. AIF-loven § 3-9 (1) siste punktum. Kravet skal sikre at fond skal være rustet til å møte innløsningskrav i dårlige markedsforhold. Det kan også vises til forordning (EU) nr. 231/2013 (som gjelder som norsk lov, jf. AIF-forskriften § 8-1), fortalen punkt 59: “Liquidity management systems and procedures can allow AIFMs to apply the tools and arrangements necessary to cope with illiquid assets and related valuation problems in order to 7

Direktiv 2009/65/EF4

respond to redemption requests. Such tools and arrangements may include, where allowed under national law, gates, partial redemptions, temporary borrowings, notice periods and pools of liquid assets.” Dette illustrer at verdipapirfond i mange tilfeller må ha en viss kontantbeholdning for å oppfylle lovkrav og krav fra sine investorer. Så fremt fondet for øvrig foretar aksjeinvesteringer, er det ikke riktig at fondets kontantbeholdning skal resultere i en hardere beskatning av andelseiere, ettersom avkastningen på andelseiernivå stammer fra fondets aksjeinvesteringer og ikke fondets kontantbeholdning. For å sikre at verdipapirfondets kontantbeholdning ikke har innvirkning på beskatningen av fondets investorer, følger det derfor av reglenes forarbeider at kontanter skal holdes utenfor ved beregningen av fondets aksjeandel per 1. januar. Kontanter skal holdes «helt utenfor», det vil si både fra telleren (skal verken anses som «aksjer» eller «andre verdipapirer») og nevneren (kontanter skal trekkes ut fra NAV) i beregningen av aksjeandelen. Departementet har ikke gitt nærmere anvisning på hva som skal anses som kontanter i denne sammenhengen – om dette kun er innskudd i kredittinstitusjon e.l., eller om det også omfatter plasseringer som må likestilles med kontantinnskudd. Hensynene omtalt ovenfor tilsier at også «kontantekvivalenter» bør omfattes. Det har likevel vært antatt at skattemyndighetene kan ha et annet syn, og dette ble bekreftet i en nylig avsagt bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet vedr. statsveksler. Her la direktoratet til grunn at det kun er rene bankinnskudd som man fritt disponerer over som kan sammenlignes med fysisk oppbevarte kontanter. Skattedirektoratet konkluderte med at kontantplasseringer i statsveksler anses som investering i «andre verdipapirer» som det dermed ikke skal justeres for i beregningen av aksjeandel. Hvorvidt dette er i samsvar med gjeldende rett er et annet spørsmål, samtidig som man nok må legge til grunn at skattemyndighetene vil forholde seg til denne forhåndsuttalelsen. Aksjederivater er ikke «aksjer» Ved innføringen av de nye reglene for beskatning av verdipapirfond ble det lagt til grunn at det kun er aksjer i «ren» forstand som skal anses som aksjer ved beregningen av fondets aksjeandel. Det betyr i praksis at det kun er langsiktige aksjeposisjoner som utgjør telleren i beregningsformelen. Det er senere presisert at visse andre typer selskapsandeler enn aksjer, som egenkapitalbevis og andeler i selskap med deltakerfastsetting (ansvarlig selskap, kommandittselskap, mv.), skal medregnes i fondets aksjeandel. I høringsrunden til de nye reglene ble det fra flere høringsinstanser påpekt at derivater med aksjer som underliggende objekt (aksjederivater) måtte likestilles med aksjer ved beregning av fondets aksjeandel. Dette ble begrunnet i at slike aksjederivater er omfattet av fritaksmetoden som kvalifiserende objekt, slik at selskapsinvestorer som investerer direkte i slike derivater vil få fullt skattefritak på avkastningen. Det ville derfor stride mot det grunnleggende nøytralitetsprinsippet om avkastning på slike investeringer ikke omfattes av fritaksmetoden når investeringen gjøres gjennom et verdipapirfond.

Departementet valgte likevel ved innføringen av de endelige reglene å fastholde sitt standpunkt om at aksjederivater ikke kunne likestilles med aksjer. Dette ble begrunnet i at de ikke ønsket å ta hensyn til rett til skjermingsfradrag under aksjonærmodellen ved beregning av aksjeandel for personlige investorer som investerer i aksjederivater gjennom et verdipapirfond, ettersom det ikke er rett til slik skjerming ved direkte investering i slike derivater. Samtidig sier departementet ingenting om bruddet på det nøytralitetsprinsipp som reglene innebærer for direkte og indirekte investering i aksjederivater for selskapsinvestorer. At departementet innfører regler som medfører en slik skjevhet for selskapsinvestorer virker uforståelig, særlig når man ser hen til at reglene for beregning av skjermingsfradrag innebærer at dette fradraget for de aller fleste investorer er forsvinnende lite. Dette fremstår også veldig underlig når departementet både i høringsrunden og i reglenes forarbeider uttalte at hensynet bak de nye reglene var å sørge for «likebehandling av direkteinvesteringer og investeringer som gjøres gjennom verdipapirfond». Eksempler på beregning av aksjeandel Basert på gjennomgangen ovenfor, så er beregningsformelen for fastsettelse av fondets aksjeandel følgende:

Dette ser tilforlatelig håndterbart ut, men kan, slik vi ser det, kunne skape praktiske utfordringer for beregning av aksjeandel i fond med andre verdipapirer på balansen enn langsiktige aksjeposisjoner, eller fond som har gjeld på balansen. Vi vil derfor i det følgende gi noen kommentarer til hvordan vi mener aksjekapitalen skal fastsettes i enkelte, ulike scenarioer.

(a)

Fondet har gjennom egenkapital og ekstern gjeld investert i både aksjer og andre verdipapirer

For utenlandske verdipapirfond, herunder hedgefond, er det ikke uvanlig at fondet i en viss utstrekning supplerer investorenes kapital med ekstern gjeld for å øke eksponeringen mot de verdipapirer fondet ønsker eksponering mot. Lånefinansiering er også tillatt for norske etablerte spesialfond med tillatelse fra Finanstilsynet. Når man skal beregne fondets aksjeandel basert på fondets NAV, skal det som nevnt gjøres fradrag for fondets gjeld. Dette vil igjen ha betydning for beregningen av fondets aksjeandel under de foreslåtte reglene. Hadde man ikke tatt hensyn til fondets gjeld, ville beregningen av aksjeandel ikke basert seg på netto andelsverdi (som, som nevnt, danner grunnlaget for utdelinger og innløsningssum per andel). Eksempel: Fondet har mottatt 100 i egenkapital fra investorene og har tatt opp lån på nye 100. All kapital plasseres i aksjer. Per 1.januar er verdien av aksjeporteføljen 300. Dette gir en NAV for fondet på 200 (300-100). Fondets aksjeandel blir 100 % (300/200). Sett at fondet hadde plassert 100 av totalkapitalen i andre verdipapirer. Per 1. januar var verdien av aksjene 200 og verdien av andre verdipapirer 150. NAV for fondet ville da vært på 250 (200+150-100). Fondets aksjeandel blir 80 % (200/250). Hvis fondet tar opp et ytterligere lån på 50 rett før årsskiftet uten å plassere dette i verdipapirer, vil NAV for fondet fremdeles være 250 (200+150+50–150). Aksjeandelen blir likevel 100 % (200/(250-50)) ettersom kontanter skal holdes helt utenfor beregningen av aksjeandelen. (b)

Fondet er gjennom egenkapitalinnskudd fra investorene kun eksponert mot aksjemarkedet, men har investert både i langsiktige aksjeposisjoner og såkalte shortposisjoner (sistnevnte med tilhørende kontanter som dekning)

Et verdipapirfond som ønsker eksponering mot aksjemarkedet, men samtidig vil ha en taktisk aktivaallokering, vil gjerne bruke short-posisjoner i aksjer i sin investeringsportefølje. Shortposisjoner er spesielle i den forstand at fondet ikke eier aksjene som fondet er eksponert mot, men har lånt disse og deretter solgt. Eksponeringen er derfor en (dynamisk) forpliktelse/gjeld på balansen til fondet. Gevinst oppstår når aksjen som short-posisjonen er knyttet til faller i verdi, og verdipapirfondet på denne måten kan kjøpe og levere tilbake de lånte aksjene til en lavere pris enn ved innlånet. Eksempel: Fondet har mottatt 300 i egenkapital fra investorene. Disse er plassert 100 i langsiktige aksjeposisjoner og 100 i short-posisjoner (det er inngått terminkontrakter om lån av aksjer som blir solgt i markedet med oppgjør i kontanter) i henhold til fondets investeringsmandat. Fondet har i tillegg 100 i kontanter som ikke er investert (som sikkerhet for short-posisjonene). 1. januar er verdien av de langsiktige posisjonene 150, shortposisjonene 50 (urealisert gevinst på 50), mens kontantbeholdningen fremdeles er 200 (100 som ikke ble investert og 100 fra salg av lånte aksjer). Ettersom short-posisjonene skal leveres tilbake, knytter det seg en tilbakeleveringsplikt på 50, som er en forpliktelse (gjeldspost) på balansen. Det gir en NAV for fondet på 350 (150+50+100+100-50). Med en markedsverdi av de langsiktige posisjonene på 150 gir dette en aksjeandel for fondet på 100 % (150/(350-200)), som også gjenspeiler fondets investeringsprofil og faktiske eksponering.

(c)

Fondet skal i henhold til investeringsprofil være eksponert mot aksjemarkedet, men sikrer seg gjennom aksjederivater og kontanter når markedet krever det

Som nevnt ovenfor er det flere verdipapirfond som ved en markedsnedgang har behov for å omallokere sin investeringsportefølje for å sikre verdier eller oppnå fastsatt avkastningskrav (taktisk aktivaallokering). Dette gjøres gjerne ved å vekte ned i aksjer til fordel for kontanter og andre investeringstiltak. Eksempel: Fondet har mottatt 200 i egenkapital fra investorene. Disse plasseres fullt ut i aksjer i henhold til fondets investeringsmandat. 1. januar har fondet redusert eksponeringen mot aksjer til 100, og plassert 50 i aksjederivater og satt 50 på konto i banken. Det gir en NAV for fondet på 200 (100+50+50). Fondets aksjeandel blir 67 % (100/(200-50)). Dette viser at aksjeandelen blir lavere enn faktisk aksjeeksponering skulle tilsi fordi aksjederivater ikke teller med som aksjer i beregningen. Hadde aksjederivater kvalifisert som aksjer ville aksjeandelen vært 100 % (150/ (200-50)), som også samsvarer med faktisk markedseksponering. Formuesbeskatning Andeler i verdipapirfond inngår i beregningen av skattepliktig formue, og verdsettes til andelsverdien 1. januar i skattefastsettingsåret (året etter inntektsåret), jf. skatteloven § 4-12 (6). Aksjeandel i verdipapirfond innrømmes en verdsettelsesrabatt på 25 % når verdipapirfondet eies direkte av den formuesskattepliktige. Dersom verdipapirfondet har en aksjeandel på 50 % innebærer dette at den ene halvparten av verdipapirfondsandelen verdsettes til 75 % av markedsverdien, mens den andre halvparten verdsettes uten rabatt. Et spørsmål er om hele verdipapirfondsandelen skal innrømmes verdsettelsesrabatt dersom aksjeandelen er på over 80 % (og motsatt, at det ikke innrømmes verdsettelsesrabatt overhodet dersom aksjeandelen er på under 20 %). Alternativt om det uansett er den nøyaktige aksjeandelen som bestemmer i hvilket omfang det skal innrømmes verdsettelsesrabatt. Lovens ordlyd gir ikke noe klart svar, men sier at «aksjeandel i verdipapirfond, jf. skatteloven § 10-20, verdsettes til 75 prosent av aksjeandelens verdi.» Henvisningen til skatteloven § 10-20 taler for at verdipapirfond med en aksjeandel på mer enn 80 % skal likestilles med verdipapirfond med 100 % aksjeandel også for formuesskatteformål. Forarbeidene trekker i samme retning. Her uttales det at «[d]epartementet mener at aksjeinvesteringer gjennom verdipapirfond bør verdsettes etter samme regler som andre aksjeinvesteringer for formuesskatteformål. Det foreslås derfor at verdsettingsrabatten også skal omfatte aksjeandelen i verdipapirfond, beregnet etter reglene i skatteloven § 10-20 basert på forholdene ved inntektsårets slutt.» I Skatte-ABC er det likevel skrevet at «[d]et er den faktiske aksjeandelen som skal legges til grunn ved beregningen av verdsettelsesrabatten.» Formuleringen kan tale for at den faktiske aksjeandelen er avgjørende uavhengig om den er på under 20 % eller over 80 %. Vi mener at det riktige må være at hele verdipapirfondsandelen innrømmes verdsettelsesrabatt dersom aksjeandelen er på over 80 %, fordi lovens ordlyd og forarbeidene taler for dette. I tillegg er vi kjent med at skattemyndighetene i enkeltsaker har gitt uttrykk for at dette er gjeldende rett.

INVESTERING GJENNOM UNDERLIGGENDE FOND Innledning

Både norske og utenlandske verdipapirfond kan investere (helt eller delvis) i aksjer og andre verdipapirer gjennom andre fond (heretter omtalt som underliggende fond). Dette er relevant for såkalte «master-feeder-strukturer» og for fond-i-fond. «Master-feeder-strukturer» kan etableres etter verdipapirfondloven som «tilføringsfond» og «mottakerfond». Tilføringsfondet vil i utgangspunktet investere alle sine aktiva i andeler i mottakerfondet og fungere som en kanal for tilføring av midler i mottakerfondet. Fond-i-fond er en type fond som tilbyr investorer å få en spredt portefølje av fond. Forvalteren vil normalt søke å skape merverdi for sine andelseiere gjennom aktivt å velge ut fond og forvaltere som anses bedre enn markedssnittet. Fond-i-fond investerer i andeler i andre verdipapirfond, og har dermed mye til felles med aksjefond. Norske verdipapirfond har restriksjoner for hvor stor andel underfond kan plassere i nye fondsandeler, mens det normalt ikke er tilsvarende restriksjoner for utenlandske strukturer. Beskatning av fondet Hvis et norsk verdipapirfond (eierfondet) investerer i aksjer og andre verdipapirer gjennom et annet verdipapirfond (underfondet), vil skattleggingen av eierfondet følge de samme regler som gjelder for en selskapsinvestor i eierfondet. Det betyr at eierfondet må beregne aksjeandelen i underfondet i henhold til de regler som er gjennomgått ovenfor, slik at man kan fastsette hvordan avkastning fra underfondet skal beskattes hos eierfondet. Beskatning av andelseiere For et eierfond som investerer i andre underfond vil beregningen av aksjeandel i eierfondet avhenge av om eierfondet har (eller har påtatt seg) rapporteringsplikt til norske skattemyndigheter (se punkt 5 nedenfor). Foreligger det rapporteringsplikt, skal en forholdsmessig del av underfondets aksjeandel tas med i beregningen av eierfondets aksjeandel. Dette gjelder uavhengig av antall eierledd. Hvis eierfondet ikke rapporterer til norske skattemyndigheter, skal man se bort fra verdipapirer eid av underfond når disse samlet utgjør 25 % eller mindre av eierfondets totale verdi. Man skal da også se bort fra verdipapirer eid av underfond i mer enn ett ledd. Når man skal «se bort ifra» verdipapirer eid av underfond, innebærer det at disse skal holdes helt utenfor beregningen, og verken anses som aksjer eller andre verdipapirer. Man skal da foreta beregningen ut fra gjenværende portefølje i eierfondet. Dette kan illustreres med noen eksempler (hvor A står for aksjeinvesteringer og O står for andre verdipapirer):

Eksempel 1:

Eksempel 2:

Eksempel 3:

I eksempel 1 og 3 over (hvor aksjeandelen i underfond er lavere enn aksjeandelen i eierfondets øvrige portefølje) vil en selskapsinvestor få en større del av avkastningen fra eierfondet beskattet under fritaksmetoden i de tilfeller fondet ikke rapporterer til norske skattemyndigheter. Årsaken til dette er at aksjer eid gjennom underfond i ett eller flere ledd da holdes helt utenfor beregningen. Siden man her baserer aksjeandelen på gjenværende portefølje, øker aksjeandelen tilsvarende. Dette forutsetter imidlertid at investoren selv kan dokumentere eierfondets portefølje. Motsetningsvis kan det for personlige investorer være lønnsomt ikke å dokumentere aksjeandelen i utenlandske eierfond som ikke rapporterer til norske skattemyndigheter, ettersom dette resulterer i at all (aksje-)avkastning beskattes som renteinntekt med den lavere skattesatsen. Slik vi ser det er det vanskelig å se at en slik tilpasning blir rammet av den ulovfestede gjennomskjæringsnormen.

05 RAPPORTERING OG DOKUMENTASJON Innledning

Som det fremgår av gjennomgangen foran, er det avgjørende for beskatningen av norske investorer i verdipapirfond at skattemyndighetene får tilstrekkelig dokumentasjon og informasjon om fondets aksjeandel per 1. januar i inntektsåret. Rapporteringsplikten ligger først og fremst på verdipapirfondet/forvalter. Men hvis fondet ikke overholder sin rapporteringsplikt, eller ikke er pålagt rapportering, jf. nedenfor, så er det den enkelte andelseier som må rapportere fondets aksjeandel. Manglende rapportering medfører at all avkastning fra fondet beskattes som renteavkastning, uavhengig av fondets faktiske portefølje. Hvis manglende rapportering kun knytter seg til aksjeandel i underliggende fond, vil den indirekte andelen i underfondet anses som «andre verdipapirer enn aksjer» ved beregningen av fondets aksjeandel. Norske fond og fondsforvaltere

Det følger av skatteforvaltningsloven at norske verdipapirfond og fondsforvaltere skal innrapportere opplysninger om andelseiernes beholdning av andeler og alle årets transaksjoner. Rapportering skal omfatte erverv, eierskifte, avkastning, utbytte og andre forhold som har betydning for skattleggingen, herunder skjermingsgrunnlag og aksjeandel per 1. januar. Verdipapirfond som alltid har en aksjeandel på 0 % (det vil si et rent obligasjonsfond) kan velge forenklet rapportering. Rapporteringen kan da begrenses til beholdning, årets realisasjoner og avkastning. Rapportering må gjennomføres innen 10. februar året etter inntektsåret. Dette betyr at aksjeandel per 1. januar 2019 - som har betydning for beskatning av utbytte og gevinst/tap ved innløsning av andel i 2019 – kan rapporteres fra 2. januar 2020 og frem til senest 10. februar 2020. Det gis ikke utsettelse av innleveringsfristen. Ved for sent eller ikke leverte oppgaver kan Skatteetaten ilegge tvangsmulkt. Tvangsmulkt utgjør 2 x rettsgebyr (NOK 1.150 (for 2019) x 2) per dag man er på etterskudd. Rapporteringen skal gjøres elektronisk via Altinn. Det er med andre ord ikke anledning til å levere dette på papir. Man skal benytte skjema «RF-1301 – Tredjepartsopplysninger som vedlegg». Det er mulig å teste formatet før nyttår. Man tar da kontakt med Skatteetaten og får et fiktivt organisasjonsnummer som man kan bruke for å logge inn på Altinns testmiljø. En utfyllende rettledning til rapporteringen er tilgjengelig på Skatteetatens hjemmesider. Utenlandske forvaltere Rapporteringsplikten gjelder bare for norske verdipapirfond og fondsforvaltere. Det betyr at utenlandske forvaltere av utenlandske fond ikke plikter å innrapportere aksjeandel per 1. januar (og annen informasjon knyttet til norske andelseieres behandling, etc.). Utenlandske forvaltere kan likevel velge å påta seg frivillig rapportering. Om de ikke gjør det tilligger rapporteringen den enkelte norske andelseier gjennom sin skattemelding. Skatteetaten opplyser at frivillig rapportering kan gjøres på to måter:

1. Engasjere en norsk innsender (f.eks. en systemleverandør) som sender inn oppgaver på vegne av den utenlandske forvalteren. Dette forutsetter at det i forkant sendes en epost til Skatteetaten (grunnlagsdata@skatteetaten.no) for å få tildelt et fiktivt organisasjonsnummer. I tillegg må forvalteren legges inn i manntallet for rapportering. 2. Opprette en filial (norskregistrert utenlandsk foretak) slik at man får et norsk organisasjonsnummer. Det må også da sendes en e-post til Skatteetaten slik at foretaket registreres i manntallet for rapportering. I praksis er alternativ 1 det eneste aktuelle, ettersom etablering av en filial vil kreve melding om slik filialetablering til tilsynsmyndighetene i hjemlandet, og gi opphav til løpende og kostbare krav som neppe er ønskelig for forvalteren. Ettersom utenlandske forvaltere kun rapporterer frivillig, vil ikke Skatteetaten ha hjemmel til å ilegge tvangsmulkt, etc. ved ikke-leverte oppgaver. Det er derfor viktig for norske andelseiere i disse fondene å sjekke at alle opplysninger er tatt med i deres skattemelding, selv om fondet/forvalter har opplyst at de har meldt seg inn i ordningen med frivillig rapportering. Det må legges til grunn at mange utenlandske fond ikke ønsker å påta seg rapporteringsplikt til norske skattemyndigheter. Norske investorer i slike fond vil derfor selv måtte dokumentere fondets aksjeandel. Investorenes mulighet til å dokumentere dette avhenger av hvilken informasjon de mottar fra fondet. Normalt vil man som investor motta en årsrapport, hvor verdier per årsskifte fremgår, og denne årsrapporten må da danne grunnlaget for beregningen av fondets aksjeandel og beskatning av avkastning i påfølgende år. Krav om dokumentasjon utover en slik årsrapport vil være vanskelig å oppfylle, ettersom det krever at fondet må utarbeide en egen dokumentasjon som oppfyller norske skattemyndigheters krav til «tilfredsstillende dokumentasjon». I praksis vil det lede til at utenlandske aktører automatisk vil se på Norge som mindre attraktivt ved markedsføring av sine produkter. Dette gjør seg særlig gjeldende for utenlandske fond-i-fond, som vil oppleve at de særnorske rapporteringskravene gjør det både vanskeligere og mer kostbart å tilby produkter i Norge. På denne måten kan rapporteringsplikten medføre at norske investorer mister et viktig tilbud og konkurransen svekkes.

06 TILGRENSENDE REGLER Aksjesparekonto

Reglene om aksjesparekonto ble innført for å legge til rette for at enkeltpersoner skal kunne investere langsiktig i verdipapirer med utsatt beskatning, på samme måte som ved investering gjennom et eget privat investeringsselskap. Dette gjennomføres ved at realisasjon av verdipapirene på aksjesparekontoen ikke utløser gevinstbeskatning. Skatt oppstår først når gevinsten tas ut fra aksjesparekontoen (fradrag for eventuelt tap gis på samme tidspunkt). Fra og med 2019 er også mottatt utbytte gjenstand for utsatt beskatning. Det opparbeides skjermingsfradrag basert på det samlede innskuddet på aksjesparekontoen. For utenlandske kontohavere oppstår et særspørsmål. Norge skattlegger ikke utenlandske aksjonærer for gevinster på aksjer, men det er kildeskatt på aksjeutbytte fra selskaper hjemmehørende i Norge til slike aksjonærer. På grunn av dette anses gevinster ved realisasjon av verdipapirer på aksjesparekonto eid av utenlandsk kontohaver som innskudd på kontoen fra og med inntektsåret 2019. Gevinsten kan dermed tas ut skattefritt som tilbakebetaling av innskudd, mens utdeling av skattepliktig utbytte ilegges kildeskatt. Ved uttak av kontanter fra aksjesparekonto skal det opprinnelige innskuddet anses utbetalt først. Det vil si at man kan ta ut hele innskuddet fra aksjesparekontoen uten å utløse skatt. Skatt utløses først når opparbeidet gevinst tas ut fra kontoen. Hvis en person har flere aksjesparekontoer, kan instrumenter flyttes mellom aksjesparekontoene uten å utløse beskatning. Reglene om aksjesparekonto tillater at man kan investere i følgende verdipapirer gjennom en aksjesparekonto; (i) andeler i verdipapirfond med en aksjeandel over 80 % (omtalt som aksjefond), (ii) børsnoterte aksjer og (iii) børsnoterte egenkapitalbevis. Aksjefond og selskaper det investeres i gjennom aksjesparekontoen må være hjemmehørende i EØS. Som børsnoterte aksjer anses aksjer i selskap notert på et regulert marked. Aksjer notert på OTC-listen/NOTC eller på Merkur Market (eller tilsvarende multilaterale handelsfasiliteter i EØS) regnes ikke som børsnoterte. Hva som anses som et verdipapirfond for skatteformål knytter seg, som nevnt i innledningen, til definisjonen av verdipapirfond i verdipapirfondloven. Definisjonen omfatter dermed likvide produkter slik som UCITS-fond og spesialfond med tilstrekkelig hyppig innløsningsadgang. Så lenge et EØS-etablert fond tilsvarer et verdipapirfond etter verdipapirfondloven, vil fondet derfor være en lovlig investering gjennom aksjesparekonto. Noe annet ville diskvalifisert mange EØS-etablerte verdipapirfond, og ville trolig utgjøre en ulovlig forskjellsbehandling under EØS-avtalen. Det gjelder en overgangsregel som innebærer at personer kan flytte kvalifiserende instrumenter de nå eier personlig til aksjesparekonto uten å utløse skatt. Overgangsperioden vil vare ut inntekståret 2019.

Fondskonto / unit link-forsikring Hva er en fondskonto? En fondskonto er et kombinert investerings- og forsikringsprodukt. Kjært barn har mange navn, og andre betegnelser på denne investeringsformen er blant annet kapitalforsikring med investeringsvalg, unit link og investeringskonto. I skatteloven er produktet angitt som «livsforsikring med investeringsvalg uten garantert avkastning». Når det opprettes en fondskonto inngår kontohaver en forsikringsavtale med forsikringsselskapet som innebærer at kontohaver betaler en forsikringspremie for investering i en portefølje av ulike verdipapirer som forsikringsselskapet tilbyr, herunder aksjer, obligasjoner/rentepapirer, andeler i verdipapirfond og bankinnskudd. Det er forsikringsselskapet som eier plasseringene, men det er kunden som har hele risikoen for avkastningen på det investerte beløpet. Som nevnt er en fondskonto et forsikringsprodukt, som innebærer at det på forsikringsutbetalingstidspunktet vil utbetales et forsikringselement i tillegg til sparebeholdningen. Dette forsikringselementet har i markedet ligget på mellom 1-5 % (ved utbetaling får man 101-105 % av gjenstående sparebeløp). Nye skatteregler Historisk har investering i fondskonto skattemessig vært behandlet som en individuell kapitalforsikring uten garantert avkastning. Det gjelder selv om forsikringselementet i avtalen har vært minimalt, og det reelt sett har vært tale om en aksjeinvestering. Det har hatt den konsekvens at investeringer i aksjer og andre verdipapirer gjennom en fondskonto har vært behandlet etter reglene for kapitalforsikringer og ikke etter reglene som gjelder for andre aksjeinvesteringer. Fra og med inntektsåret 2019 er reglene om skattlegging av investering i aksjer og andre verdipapirer gjennom kapitalforsikring (fondskonto) endret. Etter de nye reglene skattlegges investering gjennom fondskonto likt med investering i verdipapirfond, når forsikringselementet er lite. Et forsikringselement anses som lite når det ved forsikringstakers død eller uførhet vil bli utbetalt mindre enn 50 % tillegg til gjenstående sparebeholdning på forsikringskontoen. Det samme gjelder når det ved forsikringstakers død eller uførhet blir utbetalt et fast beløp som utgjør mindre enn 100 % tillegg til innbetalte sparebeløp. Vår forståelse er at det i dag ikke finnes noen tilbydere av fondskonto med et forsikringselement som ikke er lite, fordi forsikringsprisen i et slikt produkt vil bli for høy. Dette innebærer i realiteten at alle fondskontoer i dag skattlegges som verdipapirfond. At reglene for beskatning av verdipapirfond kommer til anvendelse innebærer at avkastningen på kontoen fordeles og beskattes basert på underliggende investeringer, beregnet per 1. januar i inntektsåret og er gjenstand for den såkalte 80/20-regelen. Det betyr at aksjonærmodellen gjelder for avkastning på aksjeinvesteringer mens avkastning på obligasjoner og andre rentepapirer beskattes som alminnelig kapitalinntekt. Utbetalinger fra kontoen beskattes som utdelinger fra et verdipapirfond, mens endelig opphør av kontoforholdet beskattes som et realisasjonsoppgjør tilsvarende innløsning av andel i verdipapirfond. Samtidig inneholder de nye reglene for fondskontoer noen særregler, herunder at realisasjonsgevinst skal skje på grunnlag av gjennomsnittlig aksjeandel for hvert år i eierperioden (ikke bare basert på 25

aksjeandel i ervervsåret og realisasjonsåret). Videre skal beregning av skjerming hos forsikringstaker skje på grunnlag av aksjeandelen ved det enkelte års begynnelse og ikke kun på grunnlag av aksjeandelen i ervervsåret.

07 ENGLISH SUMMARY

The Norwegian Government has as from 1 January 2016 adopted new rules for the taxation of Norwegian investors in Norwegian and foreign investment funds. The rules imply that the investors are taxed based on the fund’s portfolio composition, whereby only the part of the income which equals the fund’s equities portion shall be taxed as share income. To determine the taxation of Norwegian investors, it is thus necessary to calculate (and report - see further below) the fund’s equity portion. In order to avoid the need for calculation of a fund’s equity portion at any given time during the income year (based on the time of dividend distribution and/or time of redemption) a simplified rule has been adopted. The simplified rule implies that the taxation of distributions from and gains upon redemption of units in investment funds shall be based on the fund’s equities portion per 1 January in the income year. The fund’s equities portion at any other time during the income year is thus irrelevant for the calculation of the equities portion and the taxation of the investors. In addition, the calculation is further simplified by the so-called 80/20-rule (see illustration below): (a)

Securities funds with an equities portion above 80% will be considered to have an equities portion of 100%;

(b)

Securities funds with an equities portion less than 20% will be considered to have an equities portion of 0%;

(c)

Securities funds with an equities portion between 20% and 80% will have an equities portion equal to the actual equity portion.

Upon redemption of units in a fund holding securities other than shares, any gain or loss is taxed as share income on a pro rata basis, based on the average equities portion at 1 January of the year of redemption and the year of subscription, calculated in accordance with the 80/20-rule. The equities portion in the years (if any) between the year of subscription and the year of redemption is irrelevant for the calculation of the average equities portion. The calculation and taxation of gains/losses upon redemption of fund units is illustrated below in some examples: Example 1: The Fund units were acquired in 2016, and the equities portion 1 January 2016 was 85%. Due to the 80/20-rule, the equities portion is set to 100%. The Fund units are redeemed in 2017. Per 1 January 2017 the equities portion of the Fund is reduced to 50%. This gives an average equities portion of 75%. 75% of the gain will then be taxed as share income, and the remaining 25% will be taxed as interest. Example 2: The Fund interest was acquired in 2017, and the equities portion 1 January 2017 was 70%. The Fund units are redeemed in 2019. Per 1 January 2019 the equities portion of the 27

Fund is 85%. Hence, due to the 80/20-rule, the equities portion is set to 100%. This gives an average equities portion of 85%. 85% of the gain will then be taxed as share income, and the remaining 15% will be taxed as interest. Example 3: The Fund interest was acquired in 2016, and the equities portion 1 January 2016 was 85%. Due to the 80/20-rule, the equities portion is set to 100%. The fund interest is redeemed in 2020. Per 1 January 2020, the equities portion of the Fund is 20%. Due to the 80/20-rule, the equities portion is set to 0%. This gives an average equities portion of 50%. 50% of the gain will then be taxed as share income, and the remaining 50% will be taxed as interest. The taxation of share income and interest income will differ based on whether the investor is a corporation or individual investor. For corporate investors, share income is taxed under the tax exemption method, meaning that only 3% of dividend is taxed at a rate of 22% (giving an effective tax rate of 0.66%) and full tax exemption on capital gains. Interest income is on the other hand taxed under the ordinary income tax rules at a rate of 22%. For individual investors, both dividend and capital gains deemed as share income will be taxed at an effective tax rate of 31.68%. Interest income is taxed as ordinary income at a rate of 22%. The equities portion per 1 January is calculated based on the fundsâ&#x20AC;&#x2122; net asset value, excluding any cash holdings (bank deposits). Investments in derivatives are considered as other securities than shares, irrespectively of the underlying object. Indirect investments made through the holding of fund units (underlying funds) shall be included in the calculation.

To ensure taxation as share income, the equities portion per 1 January must be reported to the Norwegian tax authorities. Foreign funds can assume reporting obligation towards Norwegian tax authorities. If such obligation is not assumed, then the reporting obligation lies with the Norwegian investors. If the documentation provided is deemed insufficient, the proceeds from the fund will automatically be taxed as interest (at a rate of 22%) irrespectively of the actual equities portion.

NOTATER

KONTAKTDETALJER Ved spørsmål eller kommentarer til dette heftet, eller behov for rådgivning, vennligst ta kontakt med:

Peter Hammerich Kapitalforvaltning

Camilla Jøtun Kapitalforvaltning

Daniel Nygaard Nyberg Kapitalforvaltning

T: 21 00 00 50 M: 92 88 13 89 Epost: ph@bahr.no

T: 21 00 00 50 M: 93 03 34 55 Epost: camilla.jotun@bahr.no

T: 21 00 00 50 M: 91 16 24 45 Epost: danyb@bahr.no

Henrik Kolstad Torp Kapitalforvaltning

Andreas Gard Owing Kapitalforvaltning

Vetle V. W. Seljestad Kapitalforvaltning

T: 21 00 00 50 M: 93 22 09 34 Epost: hetor@bahr.no

T: 21 00 00 50 M: 40 63 43 17 Epost: anowi@bahr.no

T: 21 00 00 50 M: 91 31 76 15 Epost: vetse@bahr.no

VIKTIG INFORMASJON: Innholdet i dette heftet er kun ment som generell informasjon, og skal verken erstatte eller anses som juridisk rĂĽdgivning. Innholdet er forenklet og er ikke tilpasser den enkelte mottakers situasjon. Advokatfirmaet BAHR AS tar ikke ansvar for eventuelle feil eller mangler i heftet, eller beslutninger som helt eller delvis er basert pĂĽ innholdet i heftet.