Even Benestad nærmest tvinger på oss sin turbulente familiehistorie og sitt bilde av sin far, småbylegen Esben Benestad og transvestitten Esther Pirelli - eller «transepersonen», som Esben Esther foretrekker å kalle seg. Han gjør det så knapt en sjel kan forholde seg likegyldig. Det er modig gjort av sønnen å framføre denne konfrontasjonen med hele sin personlige historie. Og det står tilsvarende respekt av Esben Esther, som ser seg selv framstilt som «den inkarnerte egoisme», i egne ord.
Tett og direkte
Bildet av en idyllisk sørlandsby i skarpe farger med surrealismens skjær over seg setter treffende tonen for dette uvanlige, ærlige dokumentet, hvorpå regissøren går over i svart-hvitt og lar oss møte kvinnen Esben Esther skilte seg fra, søsteren og Pirelli Benestads nå mangeårige kone, sexologen Elsa Almås. Formen er direkte, tett og bidrar til et vedvarende engasjement. Vi ser Esben Esther på jobb, hjemme, i kjolebutikker, i forvandlingsprosessen fra et kjønn til et annet. En gang lanserte noen forslaget om erstatte «hun» og «han» med felleskjønnet «hin». Skulle det noen gang betimelig brukes, måtte det være her. Utgangspunktet er nå en han, og vi hører ham snakke om sin ensomhet, sine følelser, sin sårhet.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
