De britiske interessene ble forsterket etter slavehandelens opphør, da Nigeria ble en viktig leverandør av palmeolje og andre råvarer til den europeiske industriøkonomien. Lagos ble annektert som britisk koloni i 1862, men først administrert fra Freetown (Sierra Leone), deretter fra Accra (Ghana), for så å bli separat koloni 1886. I 1879 gikk de største selskapene som var virksomme i området, sammen i United Africa Company (UAC), som skaffet seg kontroll over stadig større områder.
På Berlinkonferansen i 1884–1885 ble det godtatt at selskapenes besittelser på begge sider av Niger skulle tilfalle Storbritannia. Frankrike fikk kontroll med områdene lenger nord, mens franske interesser i Nord-Nigeria ble kjøpt opp av britisk kapital, og lagt inn i etterfølgeren til UAC, Royal Niger Company (RNC), som ble et instrument for å sikre britisk kontroll i nord. I 1896 regulerte Storbritannia og Frankrike sine grenser i Vest-Afrika, og grensene for dagens Nigeria ble trukket opp.
I 1900 erklærte Storbritannia Nord-Nigeria som et protektorat, ved at RNCs interesser ble overtatt av den britiske regjering. Gjennom en militær kampanje ble området brakt under britisk kontroll, med erobringen av Kano og Sokoto i 1903. Derved ble også slaveriet opphevet i kalifatet, med betydelige sosiale og økonomiske følger.
Også i sør møtte britene væpnet motstand, både i Jorubaland og Iboland, og britene satte inn militær makt fra 1882. Den siste større motstand i sør ble slått ned i Benin i 1897, selv om full kontroll ikke var sikret før første verdenskrig. Blant annet ytte tvi-folket ved flere anledninger motstand. De sørlige deler ble fra 1900 administrert som protektoratet Southern Nigeria – før hele landet, de to protektoratene og kolonien Lagos, ble samlet til ett kolonistyrt område i 1914. Etter at erobringen var gjennomført, ble det praktisert et «indirekte styre» i nord, der den daglige utøvelse av kolonimakten skjedde gjennom de tradisjonelle herskerne, emirene.
Islam var enerådende i nord, og britene inngikk avtale om forbud mot kristen misjon i nord. En aktiv misjonsvirksomhet fant sted i sør og øst. Misjonærer brakte også vestlig utdanning til områdene i sør. Økonomiske, kulturelle, religiøse og etniske skillelinjer ble holdt ved like eller forsterket under kolonisystemet – også som en del av britisk politikk for å kontrollere landet.
Under første verdenskrig deltok nigerianske styrker i den tyske kolonien Kamerun, samt i Øst-Afrika. Erfaringene fra krigen bidro til fremveksten av nigeriansk nasjonalisme. Den samme effekten hadde deltakelsen i andre verdenskrig, da Nigeria ble brukt som base for flyangrep i Nord-Afrika, og nigerianske styrker kjempet i Eritrea, Etiopia, Sudan, India og Myanmar.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.