Philipp Bouhler

Philipp Bouhler
Født	11. sep. 1899; München
Død	19. mai 1945 (45 år); Zell am See; Gift
Beskjeftigelse	Politiker, skribent
Embete	Medlem av Riksdagen (1933-1945) (1933–1945) ;
Utdannet ved	Ludwig-Maximilians-Universität München (1919–1920) (studieretning: germanistikk, filosofi); Maximiliansgymnasium München (1909–1912)
Ektefelle	Helene Bouhler
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1922–1923)
Nasjonalitet	Tyskland
Medlem av	Schutzstaffel (1933–); Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund; Kampfbund für deutsche Kultur
Utmerkelser	NSDAPs partimerke i gull; Jernkorset; Blodordenen
Troskap	Nazi-Tyskland
Våpenart	Den tyske keiserlige hær
Militær grad	Oberleutnant
Deltok i	Første verdenskrig
	Philipp Bouhler på Commons

Philipp Bouhler (1899-1945) var en nasjonalsosialistisk forvaltningsembedsmann i Nazi-Tyskland. Han var sjef for «Førerens» kanselli, og ledet eutanasiprogrammet Aktion T4.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Philipp Bouhler ble født 11. september 1899 i München i Tyskland.^[7]^[8] Han kom fra offisersfamilie og var fem år i det kongelige bayerske kadettkorps. Han kjempet i første verdenskrig og ble alvorlig såret. Fra 1919 til 1920 studerte han filosofi under fire semester, og ble i 1921 medarbeider i forlaget som utgav naziavisen «Völkischer Beobachter». Allerede høsten 1922 ble han annen forretningsfører for NSDAP (Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti). Etter kuppforsøket i München og den påfølgende nygrunnleggelse av partiet i 1925 ble han dets riksforretningsfører.

Hitler kommer til makten[rediger | rediger kilde]

Hitler (i midten) hilser på Bouhler etter Münchenavtalen (1. oktober 1938). Baldur von Schirach (t.v.), Göring (t.h.)

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble Bouhler i 1933 riksleder og Rikstagsrepresentant for Westfalen. I 1934 ble han politipresident i München, men etter kun én måned ble han kansellisjef for Adolf Hitler. Dette var en stilling som ble opprettet 17. november 1934 og var i første rekke knyttet til nazipartiets indre anliggender. I denne stillingen hadde han blant annet med hemmelige instrukser for partiet å gjøre. Bouhler var samtidig dessuten leder for Den partimessige prøvingskommisjon til beskyttelse av de nasjonalsosialistiske skrifter. Denne kommisjonen avgjorde hvilke forfattere og skrifter som skulle anses som uttrykk for den nasjonalsosialistiske ånd.

Bouhlers embedsposisjon var et av de interne kommunikasjonspunkter som Hitler dro nytte av for å avvikle særlig kinkige anliggender, og dessuten visse typer personlige oppgaver. Til siste gruppe saker hørte for eksempel brev fra befolkningen med bønn om materiell assistanse, æresfadderskap, formidling av arbeidsplasser, gjenopptakelser i NSDAP, og lykkønskninger til Førerens geburtsdag. Dessuten hadde Bouhler ansvar for Hitlers privatkorrespondanse.

Eutanasiprogrammet[rediger | rediger kilde]

Hitlers bemyndigelse ved oppstarten av eutanasiprogrammet, 1. september 1939

Det viktigste av de kinkigere oppdragene Bouhler fikk seg tildelt, var administrasjonen av eutanasiprogrammet. De involverte i denne planmessige avliving av fysisk og psykisk svekkede var direkte underlagt Bouhler. Bouhler lot utprøve forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Det første dødsanlegget var Schloss Hartheim i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940.

Den 24. august 1941 måtte Bouhler på Hitlers befaling innstille eutanasiprogrammet (midlertidig), fordi den offentlige motreaksjon ble for sterk. Så ble 92 spesialister med erfaring fra slike anstalter i 1942 overført til Aksjon Reinhardt, dvs. for det meste til tilintetgjørelsesleirer i Polen der man gasset jøder og andre.

Bouhler holdt seg under hele annen verdenskrig godt i bakgrunnen. Etterhvert knyttet han seg særlig tettere til Hermann Göring. Dermed oppstod det spenninger mellom ham og Goebbels og Himmler.

Krigens slutt[rediger | rediger kilde]

Bouhler, Göring og andre ledende nazister kom til Berchtesgaden 21. april 1945. Hitler eller Martin Bormann beordret SS til å sette dem i husarrest. Albert Kesselring løslot Göring etter Hitlers selvmord. Bouhler reiste da til leiligheten sin i Schloss Fischhorn ved Zell-am-See. Bouhler var etterlyst av Counter Intelligence Corps og da amerikanske soldater nærmet seg tok han sitt liv der 19. mai 1945.^[9]^[10]^[11]^[8]^[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003788, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bouhler-philipp^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68m08tk, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ doi.org^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ww2gravestone.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
^ ^a ^b Mitchell, A. (2007). Hitler's Mountain: The Führer, Obersalzberg and the American Occupation of Berchtesgaden. McFarland.
^ La oss bli kvitt dem. xx#: Uloba. 2005.
^ Ustvedt, Yngvar (1997). Dødens leger. Gyldendal. ISBN 8205252858.
^ Bryant, Michael S. (2005). «Constructing Mass Murder: The United States Euthanasia Trials, 1945–1947». Confronting the "Good Death". University Press of Colorado. s. 63–106. ISBN 978-0-87081-809-7. Besøkt 3. juni 2024. «By the time of the Doctors’ Trial, Bouhler was beyond the reach of U.S. justice, having committed suicide with his wife at Zell-am-See in May 1945.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords», i: Ronald Smelser, Enrico Syring, Rainer Zitelmann (utg.): Die braune Elite. Band 2: 21 weitere biographische Skizzen. 2. aktualisierte Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1999, ISBN 3-534-14460-0, S. 39–50.
Joachim Lilla (bearbeider): Statisten in Uniform. Die Mitglieder des Reichstags 1933–1945. Droste Verlag, Düsseldorf 2004, ISBN 3-7700-5254-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

[hash-205045ebf8ff247f285ce1e3d93818679cc5faeb-1] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-949ac17d16ea7420f0606402b5d1238046750415-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003788, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-fdf2063f8416acbea09076f9d3276f3a4efa268e-3] Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bouhler-philipp^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-1e5b60cbd75f7124ed0c20c71f040c731f1f44b2-4] Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68m08tk, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-90d9aba1b0735d64d5e15c379365a0bcc4eb73a8-5] .org^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-48ced5fa4efc7517a52b8ff65232218fdf2435a1-6] ww2gravestone.com^{[Hentet fra Wikidata]}

[:0-7] Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.

[:1-8] Mitchell, A. (2007). Hitler's Mountain: The Führer, Obersalzberg and the American Occupation of Berchtesgaden. McFarland.

[9] La oss bli kvitt dem. xx#: Uloba. 2005.

[10] Ustvedt, Yngvar (1997). Dødens leger. Gyldendal. ISBN 8205252858.

[11] Bryant, Michael S. (2005). «Constructing Mass Murder: The United States Euthanasia Trials, 1945–1947». Confronting the "Good Death". University Press of Colorado. s. 63–106. ISBN 978-0-87081-809-7. Besøkt 3. juni 2024. «By the time of the Doctors’ Trial, Bouhler was beyond the reach of U.S. justice, having committed suicide with his wife at Zell-am-See in May 1945.»

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]