Bruker:Kjetil r/arkitektur
Middelalderens Oslo[rediger | rediger kilde]
Oslo ble antageligvis grunnlagt rundt år 1000, og lå den gang i Bjørvika. Her var alle byborgernes hus bygget i treverk, og byen var derfor rammet av ødeleggende branner med jevne mellomrom. Ved bybrannen i 1624 ble det bestemt av kong Christian 4 at byen skulle flyttes til Akersneset, inn under Akershus festning. Det gamle Oslo ble etterhvert mer eller mindre fraflyttet. Biskopen ble imidlertid igjen, og fikk sin nye residens i en ombygget del av det gamle Olavsklosteret. St. Halvardskatedralen overlevde brannen og var en periode fortsatt i bruk, men denne ble revet i løpet av 1700-tallet. Mesteparten av det som er igjen av middelalderbyen er fundamenter og grunnmurer. Det er kun to bygninger fra denne perioden som er godt bevart; Akerhus festning og Gamle Aker kirke.[1]
Den nye byen under festningen[rediger | rediger kilde]
Den nye byen ble kalt Christiania etter kong Christian 4, og fikk fra starten av et rektangulært gatenett. Gatene ble lagt slik at de gikk imot festningen, slik kunne gatene beskytes om en eventuell fiende greide å komme seg forbi bymurene. Gatene ble samtidig gjort brede, noe som sammen med murtvangen gjorde at brannfaren minsket. Den østlige delen av byen var forbeholdt de rikeste borgerne. Vest i byen var det leiegårder for de mindre velstående. Selv disse ble imidlertid for dyre for mange vanlige folk; disse valgte heller å bosette seg i trehusforsteder som Vaterland, Sagene og Pipervika. I 1654 kom Vaterlands bro, noe som gjorde at enda en trehusforstad vokste opp på Grønland.[2]
I 1686 ble vollene rundt byen revet, da militærteknologien var blitt såpass god at byen var blitt sårbar for artilleribeskytning fra Hammersborg og Bellevue. Dermed ble nye områder frigitt for bebyggelse, og Stortorget ble strukket ut. Det dukket også etterhvert opp nye trehusforsteder, som Grændsen, Hammersborg og Bergfjerdingen.[3]
På 1700-tallet var det syv større bybranner i Christiania, noe som i stor grad forandret bybildet. Gavlene forsvant og ble erstattet av valmtak, samtidig som man begynte å få murhusene pusset. I 1745 ble karnapper forbudt. Fra 1736 overtok Stortorget etter Christiania Torv som byens hovedtorg, og i området rundt vokste det opp mange bondehandelsgårder, skjenkesteder og forlystelsessteder. I 1794 ble imidlertid bygresensen utvidet, noe som gjorde at murtvangen fulgte med til den nye delen av byen.[4]
Akerbygda[rediger | rediger kilde]
Like vest for byen lå Bymarken, som fra 1629 var felles beitemark for byborgernes husdyr. Hver bygård fikk sin egen løkke, og etterhvert tok byfolket seg til rette og gjerdet inn områder og førte opp våningshus og uthus. Frem mot 1850 var hele Bymarken kommet på private hender. Også enkelte eiendommer øst for Akerselva ble dermed utparsellert som løkker. Mange av løkkene fra denne tiden er bevart, dette gjelder spesielt for Vester Aker.[5] Blant disse kan nevnes Schafteløkken på Frogner, som er Oslos største gjenværende tømmerbygning, Sofienlund på Skøyen og Gimleløkken.
Aker var på 1700-tallet en ren jordbruksbygd. Mange av de gamle Akergårdene er bevart. I Østre Aker ligger blant annet herregårdene Nordre Skøyen hovedgård, Tøyen hovedgård og Oslo ladegård, mens Vestre Aker har Bogstad gård, Frogner hovedgård og Bygdøy kongsgård. Andre bevarte gårdsbruk i Aker omfatter blant annet Tveten gård, Nordberg gård, Østensjøgårdene og Holmengårdene.
Christiania blir hovedstad[rediger | rediger kilde]
Da Christiania ble hovedstad i 1814 hadde byen kun 10 000 innbyggere, og må omtales som en mindre provinsby. Den nye statsadministrasjonen fikk lett plass i den eksisterende bebyggelsen, og denne er delvis bevart på Norsk Folkemuseum. Mye av administrasjonen ble lagt til området ved Akershus festning, og her planla man også å legge Stortinget og Universitetet. En planlagt utvidelse av festningen gjorde imidlertid at man måtte droppe disse planene, og på slutten av 1830-tallet bestemte man at disse skulle ligge langs Slottsveien, den senere Karl Johans gate.[6]
Det Kongelige Slott ble påbegynt i 1825, i et område som den gang var utenfor byens grenser. Det ble samtidig utarbeidet en reguleringsplan for området av stadskonduktør Christian Heinrich Grosch, basert på konsepter fra Hans Linstow. Samtidig ble den kommunale administrasjonen samlokalisert med Den Norske Frimurerorden i Gamle Logen ved Grev Wedels plass.[7]
