Bruker:NAPsidsel/Utdanning

Arkitektyrket i Norge er i stor grad likt arkitektyrket i andre land. Prosessen fra oppdrag og idé til ferdig bygg er likevel knyttet til en del nasjonale forhold. Det ferdige anlegget skal forholde seg til omkringliggende bebyggelse og natur, og arkitekten må følge både den norske plan- og bygningsloven og andre nasjonale lover og lokale retningslinjer som gjelder våre fysiske omgivelser.

Arkitekter kan arbeide både med arealplanlegging og bygningsprosjektering; innen forskning, utdanning og forvaltning. Som for andre profesjoner, er det nær sammenheng mellom utdanningen, yrket og yrkesorganisasjonene.

Yrkestittel[rediger | rediger kilde]

Arkitekttittelen er ikke beskyttet i Norge, i motsetning til i enkelte andre land. Det betyr i prinsippet at hvem som helst kan kalle seg arkitekt uten at det garanterer for bestemte kvalifikasjoner. Tittelen knyttes derfor oftest til dokumentert utdanning gjennom gradsbetegnelse eller medlemsskap i Norske arkitekters landsforbund (NAL). Diskusjonen omkring en beskyttet tittel for arkitekter har gjennom årene ført til ulike løsninger, før man fikk dagens «master i arkitektur».

Master i arkitektur[rediger | rediger kilde]

Tittelen master i arkitektur ble innført med kvalitetsreformen i høyere utdanning fra studieåret 2003/2004. Kvalitetsreformen innebærer en harmoniseringen av gradsbenevnelser i bachelor-, master- og ph.d.-grad, som ble innført for å lette studentutveksling og arbeidssøking nasjonalt og internasjonalt. Alle som fullfører arkitektstudiet etter innføringen av kvalitetsreformen, kan bruke tittelen «master i arkitektur».

Sivilarkitekt[rediger | rediger kilde]

Ettersom det kun er de som er utdannet etter innføringen av kvalitetsreformen som kan kalle seg master i arkitektur, brukes fortsatt andre titler: sivilarkitekt og arkitekt MNAL. «Sivil» henger sammen med profesjonens og fagets utvikling fra militær tilknytning. Sivilarkitekttittelen er en parallell til sivilingeniørtittelen.

I 1986 ble det besluttet ved kongelig resolusjon^[1] at Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og Universitetet i Trondheim (nå NTNU) skulle ha adgang til å holde sivilarkitekteksamen. Denne ga enerett til tittelen «sivilarkitekt». Samme rett til tittelen ble gitt til kandidater som tidligere hadde avlagt arkitekteksamen ved disse institusjonene. I 1988 ble det fastsatt en forskrift om rett til bruk av sivilarkitekttittelen for kandidater med faglig jevngod eksamen fra utlandet,^[2] og i 1990 fikk også Bergen Arkitekt Skole (BAS) rett til å tildele graden sivilarkitekt.^[3] Kandidater med eksamen fra før 2003 har fortsatt rett til å bruke eksamensgraden/tittelen sivilarkitekt, forutsatt at de har eksamen fra disse institusjonene eller utdanningsinstitusjon i utlandet som er funnet faglig jevngod med den norske. Sivilarkitekttittelen er beskyttet etter forskrift.^[4]

Første gang forslaget om «sivilarkitekt» som beskyttet tittel ble vurdert, var i 1946, da Den Norske Ingeniørforening fikk lovfestet tittelen «sivilingeniør» gjennom et tillegg til høyskoleloven. Arkitektene kunne samtidig ha fått lovfestet tittelen «sivilarkitekt». Norske arkitekters landsforbund (NAL) mente at dette var en kunstig nyskapning. De gikk inn for at «arkitekt MNAL» fortsatt skulle være tittelen som viste at man hadde den nødvendige utdanning og kompetanse.^[5]

Arkitekt MNAL[rediger | rediger kilde]

NAL arbeidet gjennom store deler av 1900-tallet for å få beskyttet arkitekttittelen ved å sette krav til formell utdanning uten å få gjennomslag hos departementet. Hovedbegrunnelsen var at arkitektbegrepet hadde en lang, folkelig tradisjon og at tittelen ble brukt også av folk som ikke hadde den teoretiske høgskole-/universitetsutdanning NAL ønsket som et minimumskrav. Disse yrkesutøverne ville kunne få problemer dersom tittelen ble beskyttet.^[6]

På grunn av manglende tittelbeskyttelse har mange medlemmer av NAL brukt initialene MNAL (Medlem av NAL) i tilknytning til tittel. Medlemskap er betinget av en eksamen som NAL godkjenner.

Medlemskap i NAL er ikke nødvendig for å dokumentere arkitektutdanning. Her er det skolenes grader som gjelder, dvs. sivilarkitekt før 2003, master i arkitektur etter. Arkitektutdanning i utlandet kan kvalifisere for medlemskap i NAL, forutsatt at skolen er godkjent i forhold til EUs arkitektdirektiv^[7] og det internasjonale arkitektforbundet UIA.^[8]

Arkitekter som ikke har en formell arkitektutdanning kan bli tatt opp som medlemmer i NAL, dersom de har annen relevant bakgrunn og/eller gjennom praksis har vist at de har den kompetansen som kreves for medlemskap. Disse arkitektene vil kunne bruke initialene MNAL for å dokumentere sin kompetanse.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Strukturen med bachelor-, master- og phd-grader ble innført i 2003 med Kvalitetsreformen. I en egen stortingsmelding ble det lagt frem forslag om enkelte unntak fra den nye gradsstrukturen,^[9] blant annet for arkitektstudiet, som ble foreslått opprettholdt som et gjennomgående studium av 5 års varighet. Kirke- utdannings- og forskningskomiteen sluttet seg til dette, men foreslo at AHO fikk beholde sin 5 ½ årige studietid. Dette ble vedtatt av Stortinget.^[10]

Universitetsloven^[11] regulerer lærestedenes virksomhet, og NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) gir akkreditering,^[12] som er en forutsetning for at institusjonene kan tildele graden. NTNU og AHO er akkrediterte institusjoner,^[13] mens det ved BAS er studietilbudet som er akkreditert.^[14]

Norge har tre læresteder som fører frem til graden master i arkitektur:

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)[rediger | rediger kilde]

AHO er en statlig vitenskapelig høgskole med røtter tilbake til 1945. AHO tar opp studenter på grunnlag av opptaksprøve og studiepoeng. I 2010 hadde AHO 346 arkitektstudenter. ^[15]

Bergen Arkitekt Skole (BAS)[rediger | rediger kilde]

BAS er en privat høgskole som ble stiftet i 1986. Skolen tar opp studenter på grunnlag av begrunnet søknad, hvor blant annet motivasjon vektlegges.^[16] BAS hadde 142 studenter i 2010. ^[17]

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)[rediger | rediger kilde]

Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU er en videreføring av NTHs arkitektavdeling, som ble opprettet i 1910. NTNU tar opp arkitektstudenter på grunnlag av studiepoeng. I 2010 var det 358 masterstudenter i arkitektur ved NTNU.^[18]

fiuni school of architecture + design[rediger | rediger kilde]

Dette er en privat norsk skole som ikke har et akkreditert studietilbud.^[19] Skolen ligger i Stavanger. Den åpnet i 2003.

Samarbeid og utvikling[rediger | rediger kilde]

AHO, Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU, BAS og Institutt for landskapsarkitektur ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) er medlemmer i Profesjonsrådet for arkitektur- og landskapsarkitekturutdanning.^[20] Profesjonsrådet er organisert under Universitets- og høgskolerådet og skal samordne høyere utdanning og forskning og gi råd i overordnede faglige og fagpolitiske spørsmål. NAL, Arkitektbedriftene i Norge og Norske landskapsarkitekters forening (NLA) kan oppnevne fast observatør til rådet.

De tre arkitektskolene deltar i Nordisk arkitektakademi, som er et koordineringsorgan for de nordiske arkitektskolene både i spørsmål som angår undervisning og forskning, blant annet studentutveksling gjennom Nordplus-programmet.^[21] Etter hvert er også baltiske arkitektskoler blitt medlemmer.

Kunnskapsdepartementet fastsatte i 2009 et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning, som også gjelder for arkitektutdanningen. Det er tilpasset både det overordnede, europeiske kvalifikasjonsrammeverket og EUs kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Rammeverket er en beskrivelse av kunnskaper, ferdigheter og kompetanse en kandidat skal ha på ulike nivå i utdanningsløpet. Alle studieprogram skal ha dette klart innen utgangen av 2012.^[22]

Studentorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

I følge Universitets- og høgskoleloven kan studentene ved universitet og høgskoler «opprette et studentorgan for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor institusjonens styre. Tilsvarende kan studenter ved den enkelte avdeling eller grunnenhet opprette studentorgan for denne.»^[23]

Studentene ved alle de tre norske masterstudiene har egne organer, med noe ulik målsetting.

• AHO: «Studentutvalget ved AHO (SAHO) er et organ for studentene, drevet av studentene. Representanter fra SAHO finnes i alle strategiske råd og utvalg ved skolen, og studentene har slik mulighet til å påvirke alle saker som angår skolen og studentene, praktisk eller sosialt.»^[24]

• BAS: «Studentorganisasjonen BAS (SOBAS) er eit partipolitisk og religiøst uavhengig organ for alle studentane ved BAS. SOBAS skal fremja studentane sine interesser på faglege, økonomiske og administrative område. SOBAS skal legga til rette for kulturelle og sosiale tiltak ved skulen. SOBAS skal jobba for å fremja studentane ved BAS sine synspunkt ovanfor administrasjonen, BAS-styret, klagenemnda og LMU, samt lokale råd, utval og andre studentorganisasjonar.»^[25]

• NTNU: «ALF - Arkitektenes Linjeforening skal først og fremst sørge for å gi arkitektstudentene ved NTNU et sosialt tilbud utenfor studiet, men skal også jobbe for å forbedre forholdet mellom årskullene ved arkitektlinjen, mellom de ulike fagfeltene ved NTNU og mellom arkitektstudentene og næringslivet.»^[26] ALF er en videreføring av NTH-studentenes tradisjonsrike linjeforening «Broderskabet», som ble stiftet allerede i 1913.

Utdanning i utlandet[rediger | rediger kilde]

Norske studenter kan velge å ta hele eller deler av masterstudiet i utlandet. Mange har studert arkitektur i Storbritannia, og i de senere årene har spesielt Danmark hatt mange norske arkitektstudenter.^[27]

NOKUT har som oppgave å gi generell godkjenning av utenlandsk utdanning.^[28] Lånekassen har en oversikt over hvilke utenlandske arkitektskoler som gir rett til lån og stipend.^[29] Association of Norwegian Students Abroad (ANSA) har også en oversikt over utenlandske arkitektskoler.^[30]

Etter- og videreutdanning[rediger | rediger kilde]

Doktorgrad[rediger | rediger kilde]

Doktorgradsstudiet ved høgskoler og universitet er en forskerutdanning for personer som tar sikte på en karriere innen høyere utdanning eller forskning. Studiet leder frem til graden ph.d., som ble innført i Norge som ledd i Kvalitetsreformen i 2003. Ph.d. avløste den eldre graden dr. ing. Studiet er normert til 3 års fulltidsstudium og består av en opplæringsdel og en forskningsdel. For å bli tatt opp til et ph.d.-studium, må man ha en mastergrad eller tilsvarende utdanning.^[31] NTNU og AHO tilbyr ph.d.-studium.

Forløperen for ph.d.-graden, dr.ing., ble innført ved NTH (nåværende NTNU) i 1974. Dr.ing. avløste lic.techn., som var felles for flere universiteter i Norden. Forbildet for dr.ing.-graden var den amerikanske graden ph.d.

AHO fikk rett til å tildele doktorgrad i 1981, og første kandidat fikk graden dr.ing. fra AHO i 1985. Formalisert doktorgradstilbud med «forskerskole» startet i 1992.^[32] AHO tilbyr i dag ph.d.-utdanning innen arkitektur, urbanisme, industridesign og andre relevante praktisk-estetiske fag. Alle studieretningene ved NTNU kan føre frem til graden ph.d., også arkitektutdanningen.^[33] I 2010 hadde AHO ca 50 doktorgradsstudenter ^[34] og Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU hadde 35.

Erfaringsbasert masterutdanning[rediger | rediger kilde]

I tillegg til den gjennomgående, fulle masterutdanningen tilbyr både NTNU og AHO erfaringsbasert mastergrad. Målgrupper er både arkitekter som ønsker spesialisering og fordypning, og andre yrkesgrupper. Dette videreutdanningstilbudet retter seg til kandidater med minimum bachelorgrad eller utdanningsløp av minimum 3 års omfang, samt minst to års relevant yrkeserfaring. Utdanning på masternivå kan erstatte kravet til yrkespraksis. NTNU har tilbud om masterprogram i eiendomsutvikling og -forvaltning, og AHO i urbanisme og arkitekturvern.

NAL Akademiet[rediger | rediger kilde]

NAL tilbyr også etter- og videreutdanning som skal ivareta arkitektbransjens behov for faglig og profesjonell oppdatering og kompetanseutvikling. Primær målgruppe er arkitekter, men kursene er også åpne for andre interesserte. I tillegg til kurs og seminarer, arrangerer NAL Akademiet faglige studiereiser.

Beslektede utdanninger[rediger | rediger kilde]

En rekke utdanningstilbud ved norske universiteter og høgskoler er beslektet med arkitekturfaget.^[35] Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og AHO gir masterutdanning i landskapsarkitektur. UMB har også masterprogram i by- og regionplanlegging og arealplanlegging, og Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU har et 2-årig program som gir graden Master i fysisk planlegging. Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) utdanner interiørarkitekter, og Høgskolen i Østfold har scenografiutdanning.

Virkeområde[rediger | rediger kilde]

Etter fullført masterstudium i arkitektur er flere yrkesveier åpne. De fleste velger å arbeide som ansatt ved et privat arkitektkontor eller opprette egen praksis. Andre går inn i forskning, forvaltning, arealplanlegging eller undervisning. Norske arkitekters landsforbund, som regner med at de har ca 75% av arkitektene med fullverdig utdanning som medlemmer, hadde følgende tall per 05.10.2010, i prosentdel av medlemsmassen:^[36]

• Medlemmer med egen praksis: ca 35%
• Medlemmer ansatt i privat sektor, dvs arkitektkontorer og andre bedrifter: ca 35%
• Medlemmer ansatt i kommunal sektor: ca 5%
• Medlemmer ansatt i statlig sektor: ca 5%

Privatpraktiserende arkitekt[rediger | rediger kilde]

Med en privatpraktiserende arkitekt menes en arkitekt som eier og driver sin egen praksis, alene eller i kompaniskap med andre. En arkitekts firma omtales vanligvis som et arkitektkontor. De fleste arkitektkontorer har formgivning av bygninger og anlegg og gjennomføring av byggesaker som hovedområder for sin aktivitet. De større kontorene kan ha ansatte med spesialkompetanse innen både arealplanlegging, interiør- og landskapsarkitektur og bygningsteknologi.

For at et arkitektkontor skal kunne stå ansvarlig for et byggeprosjekt,^[37] stilles det strenge krav til kontorets samlede kompetanse. Dette gjelder både utdanning og praksis. Det stilles også krav til kontorets kvalitetssikringssystem. Disse kravene er i Norge hjemlet i Plan- og bygningsloven med tilhørende byggesaksforskrift. Dersom kravene er oppfylt, kan kontoret få sentral godkjenning innen «godkjenningsområde» Arkitektur.^[38] Arkitektkontorer trenger ikke ha sentral godkjenning, men det forenkler saksgangen ved søknader for de enkelte byggeprosjekter. Det kreves lokal godkjenning for hver byggesak som kommer inn under lovens definisjon av tiltak som krever byggetillatelse.

Forvaltning[rediger | rediger kilde]

• Kommuner: plan- og bygningskontor/teknisk etat
• Kommuner/fylkeskommuner: kulturminnevern, byantikvar
• Statlig: departement eller etater

Undervisning[rediger | rediger kilde]

For å bli ansatt i undervisnings- og forskerstillinger ved arkitektskolene, kreves det både vitenskapelig og relevant praktisk-pedagogisk kompetanse. Kunstnerisk virksomhet kan sidestilles med kravet om vitenskapelig kompetanse. For arkitekter vil kunstnerisk virksomhet kunne være arkitekturfaglig praksis. I tillegg til de faste stillingene knytter arkitektskolene til seg timelærere fra arkitektprofesjonen og gjestelærere og forelesere fra inn- og utland.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Arkitekturforskning foregår først og fremst ved utdanningsinstitusjonene og ved enkelte forskningsinstitutter. Både Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU har forskningsaktivitet innen arkitektur. Universitetsloven^[39] stiller krav til forskning ved UH-institusjonene og sidestiller kunstnerisk utviklingsarbeid med forskning. Et utvalg nedsatt av Universitets- og høgskolerådet i 2006 drøfter begrepet nærmere og fremmer følgende tolkning: «Kunstnerisk utviklingsarbeid dekker kunstneriske prosesser som fører fram til et offentlig tilgjengelig kunstnerisk produkt. I denne virksomheten kan det også inngå en eksplisitt refleksjon rundt utviklingen og presentasjonen av kunstproduktet.»^[40]

I tillegg til basisbevilgning over statsbudsjettet, forutsettes det at utdanningsinstitusjonene skaffer finansiering gjennom Norges forskningsråd, EU-programmer eller andre eksterne samarbeidsparter.

AHO og NTNU utarbeidet i 2009 en rapport om kunnskapsstatus for arkitekturforskning med deltagelse fra Institutt for landskapsplanlegging ved UMB og støtte fra Norges forskningsråd. Her foreslås det økt FoU-innsats innenfor flere områder.^[41]

Flere norske forskningsinstitutter har arkitektur og bygde omgivelser som deler av sitt forskningsfelt:

• Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har blant annet boligforskning, planforskning, byutvikling og stedsforskning som områder.^[42]
• Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) forsker blant annet på bevaring av bygninger, byer og tettsteder.^[43]
• SINTEF Byggforsk er et forskningsinstitutt som favner hele byggeprosessen og tilbyr forskning og utvikling, spesial-rådgivning, sertifisering og kunnskapsformidling.^[44]
• Transportøkonomisk institutt (TØI) har forskningsfelt som har betydning for arkitektur og by- og regionplanlegging, blant annet regionale analyser, arealbruk og transportplanlegging.^[45]

Universiteter og høgskoler med fag som kunsthistorie, arkeologi, planlegging og samfunnsgeografi, har doktorgrads- og forskningsprosjekter med relevans for arkitekturfeltet. Det samme gjelder enkelte andre norske og nordiske organisasjoner:

• Husbanken driver utviklingsarbeid og prosjekter som har relevans for kunnskapsutviklingen innen arkitekturfaget.
• Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har som uttalt målsetning å utvikle ny kunnskap innen egne områder.^[46]
• Norsk Form har ikke forskning som mål, men er en prosjekt- og formidlingsinstitusjon, som blant annet lager utredninger og arbeider for kunnskapsspredning innenfor arkitektur- og designfagene
• Statsbygg har i forskningssammenheng som mål å være en pådriver for forskning og utvikling innen bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.^[47]

Forskningskilder og forskningsformidling[rediger | rediger kilde]

Arkiver og samlinger er viktige kilder for arkitekturhistorisk forskning. Arkivmateriale om norske arkitekter og norsk arkitektur er spredt hos en rekke institusjoner. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har Norges største samling av arkitekttegninger samt bygningsmodeller og annen dokumentasjon av norsk arkitektur.^[48] Riksantikvaren har flere arkiver, både med foto og tegningsmateriale, som utgjør en forskningskilde for bygningsvern og arkitekturhistorie.

Publikasjoner, utstillinger og konferanser er viktige måter å spre forskningsresultater på, også for arkitektur. Formidlingskanalene er dels norske (som digitale arkiver og norskspråklige tidsskrifter), dels internasjonale (for eksempel internasjonale konferanser og tidsskrifter).

Norske arkitekter publiserer og blir omtalt i både utenlandske og norske tidsskrifter. I det norske forskningsfinansieringssystemet er publikasjonspoeng en av indikatorene. Disse poengene får man ved publiseringer av forskningsresultater i såkalte «godkjente kanaler», dvs. forlag og tidsskrifter med fagfellevurdering. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste ajourfører på vegne av Kunnskapsdepartementet en database over godkjente forlag og tidsskrifter.^[49] Profesjonsråd for arkitektur og landskapsarkitektur deltar i arbeidet med oppdateringen av listen med ansvar for de tidsskriftene som sorterer inn under egne fagområder.^[50]

Ikke alle sentrale arkitekturtidsskrifter har fagfellevurdering av artiklene. De prestisjetunge arkitekturtidsskriftene har likevel den samme viktige funksjonen som de fagfellevurderte tidsskriftene: å kommunisere vesentlige faglige resultater til fagmiljøet. Presentasjon og kritikk av ny arkitektur og nye løsninger på byggeoppgaver representerer viktig kunnskapsformidling innen arkitekturfaget.

Arkitekter formidler kunnskap om arkitektur for allmennheten gjennom bøker, byvandringer, avisartikler og TV-program.

Mange fag- og bransjemøter presenterer og debatterer problemstillinger som er interessante for arkitekter. Det arrangeres også enkelte faste arkitekturkonferanser i Norge og Norden:

• Fehn-symposiet er et internasjonalt arkitekturforum som arrangeres i samarbeid mellom Domkirkeodden i Hamar, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Hedmark & Oppland Arkitektforening.^[51] Symposiet har vært arrangert årlig siden 2005.
• Foreningen Nordisk arkitekturforskning er «et samlende forum for utvikling av nordisk arkitekturforskning».^[52] Foreningen arrangerer forskersymposier og utgir tidsskriftet Nordisk arkitekturforskning.
• Oslo Arkitekturtriennale ble arrangert første gang i 2000. Den 4. triennalen gikk av stabelen høsten 2010 med arkitekturpolitikk på dagsorden.^[53] Arrangør er blant andre Oslo arkitektforening.
• Rørosseminaret, på engelsk kalt TAF International Celebration of Architecture, ble første gang avholdt i 1988. Arrangør er Trondheim Arkitektforening (TAF). Seminaret blir arrangert annet hvert år.^[54]

Organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Det finnes i dag yrkes- og bransjeorganisasjoner med ulike formål; for arkitekter og arkitektkontorer, og for personer med beslektede utdanninger som interiør- og landskapsarkitekter.

En del andre organisasjoner som befatter seg med arkitektur, bygningsvern og byforming har også en stor andel arkitekter i medlemsmassen.

Faglige organisasjoner[rediger | rediger kilde]

• Norske arkitekters landsforbund (NAL), ble etablert i 1911. Det er en landsomfattende medlemsorganisasjon for arkitekter med utdanning på universitets- og høyskolenivå. Arkitektstudenter ved høyskoler eller universiteter som er godkjente av NAL, kan bli studentmedlemmer. Organisasjonens hovedformål er «å fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser».^[55] NAL har lokalforeninger i alle landsdeler og i flere av de større byene.^[56]

• Arkitektbedriftene i Norge ble etablert i 1980. Dette er næringsorganisasjonen for privatpraktiserende arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter.^[57]

• Arkitektenes Fagforbund (AFAG) ble etablert i 1982. AFAG er, i følge foreningens nettside «et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging og design. Forbundet organiserer også de som driver enkeltpersonsforetak/egen praksis samt studenter». Fagforbundet er i tillegg åpent for landskapsarkitekter, interiørarkitekter og industridesignere.^[58]

Interiør- og landskapsarkitektene har også landsomfattende organisasjoner:

• Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) ble stiftet i 1945. Det stilles spesielle krav til utdanning for å bli godkjent som medlem. Medlemmene har rett til å bruke initialene MNIL^[59] etter sin tittel. Interiørarkitekt alene er ikke en beskyttet tittel.

• Norske landskapsarkitekters forening (NLA) ble stiftet som Norsk hagearkitektlag i 1929. NLA er fagorganisasjonen for norske landskapsarkitekter med godkjent utdanning.

• Norsk Bolig- og Byplanforening er en ideell organisasjon for alle som er interessert i samfunnsplanlegging.^[60] Foreningen utgir tidsskriftet Plan og deler ut Bolig- og byplanprisen.

Organisasjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av en norsk arkitektutdanning har foregått ved ulike skoletyper, dels med utenlandske tekniske høyskoler som modell, dels med kunst- og arkitekturakademiene som ideal. Ulikhetene her har gjennom årene ført til utvikling av ulike faglige organisasjoner, med kortere og lengre levetid.

Den første norske faglige forening for - blant andre - arkitekter, var «Den tekniske forening», som ble stiftet i Christiania i 1847. Medlemsmassen besto av arkitekter, vitenskapsfolk, kunstnere, teknikere og håndverkere. Foreningen ble i 1871 slått sammen med Christiania Haandverkerforening til Kristiania haandverks- og industriforening.

I 1852 ble Den polytekniske forening stiftet, også den i Christiania. Dette var, som navnet sier, heller ikke en forening eksklusivt for arkitekter. Denne foreningen hadde medlemmer fra omtrent de samme yrkesgrupper som Den tekniske forening opprinnelig hadde.

Ingeniørene og arkitektene ønsket etterhvert å organisere seg i en egen forening og i 1874 ble Den norske ingeniør- og arkitektforening (NIAF) stiftet. På denne tiden var de fleste ingeniører og arkitekter utdannet ved de samme tekniske høyskolene i Tyskland. Det var derfor naturlig å ha en felles forening.^[61]

I 1902 dannet arkitektene i NIAF en egen avdeling. E. Fougner skriver i sin bok Norske ingeniører og arkitekter at foreningen før den tid hadde hatt en egen gruppe av arkitekter, uten at han beskriver forskjellen nærmere.^[62]

Noen av de yngre arkitektene organiserte seg i 1891 utenfor NIAF i Yngre arkitektforening. Også arkitektene innenfor NIAF arbeidet for en mer selvstendig organisasjon for arkitektene. Høsten 1906 gikk flere av dem ut av foreningen og dannet Kristiania Arkitektforening.

Den første landsomfattende arkitektforeningen ble opprettet i 1911, da Norske arkitekters forbund (NAF) ble stiftet.^[63] Foreningen skiftet senere navn til Norske arkitekters landsforbund.

Socialistiske arkitekters forening ble stiftet i 1932 av sosialt engasjerte funksjonalister. Den hadde ganske kort levetid og gikk i 1936 inn i «Teknisk forening av DNA», en underavdeling av Det norske Arbeiderparti.

PAGON (Progressive Architects Group Oslo Norway) eksisterte på 1950–tallet som en del av den internasjonale arkitekturorganisasjonen Congrès Internationaux d`Architecture Moderne (CIAM).

Profesjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Forløperne for en sivil arkitektstand i Norge hadde svært varierende bakgrunn og opplæring. Mange var i utgangspunktet byggmestere og håndverkere,mens andre var militære offiserer, som planla og bygget ut fra strategiske hensyn.^[64]

I sin bok Arkitektur – hva er det? skrev Odd Brochmann: «Arkitektur er en organisasjon av tekniske muligheter og praktiske behov ut fra tilgjengelige ressurser som samtidig tilfredsstiller de rådende åndelige behov».^[65] Hvis man legger en slik definisjon til grunn, har det vært arkitekter i Norge fra langt tilbake i tiden, uten at man lenger kjenner dem ved navn. Ennå står flere eksempler på deres verk, som Håkonshallen i Bergen, Akershus i Oslo og Stiftsgården i Trondheim.

Den første navngitte sivile arkitekten som kom til Norge, var dansken Johan Conrad Ernst. Han var kongelig byggmester og ble sendt til Bergen for å bistå med gjenoppbyggingen etter den store bybrannen i 1702.Da han kom til Bergen hadde han grundige studier bak seg. Han hadde reist Europa rundt og hadde også arbeidet i Stockholm under slottsarkitekt Tessin d.y.^[66]

Mange av hustegnerne på 1800-tallet kalte seg «arkitekt» i adressebøker og andre registre, uten nødvendigvis å ha kvalifikasjoner utover håndverkerens, mens andre av fagstolthet holdt på sin byggmestertittel, til tross for at de sto bak utformingen av større, kompliserte byggverk. Et eksempel er byggmester Ole Olsen Scheistrøen som tegnet bortimot 50 kirker.^[64]

Jørgen Henrik Rawert var den første nordmannen man kjenner til som fullførte en akademisk arkitektutdanning, ved Det Kongelige Danske Skildre-, Billedhugger- og Bygnings-Academie i Kiøbenhavn. Han kom hjem til Christiania som ferdig utdannet arkitekt i 1783. Odd Brochmann betegner dermed dette årstallet som «den egentlige innledning til den norske arkitektstands historie».^[65]

Utdanningshistorie[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig 1700-tall fantes akademier for kunstnere – og etter hvert arkitekter – både i Danmark og Sverige. I Norge var utdanningsmulighetene for arkitekter mer begrenset og knyttet til andre typer læreanstalter.^[67] De mest sentrale forløperne for dagens arkitektskoler er nevnt nedenfor.

I 1750 begynte Krigsskolen – eller Den frie mathematiske Skole – sin virksomhet i Christiania. I skolens fundas, dens regelverk, sto det at de blivende offiserer blant annet skulle undervises i «Architectura civili, udi hvis Fortificationen henhører, saasom hvorledes Fæstnings Porter, Broer, Corps de Gardes, baraquer, Magazin og tøihuuse, hvorlunde Bombe, frie Krud Taarne og deslige bør anordnes, og de dertil behøvende bygningsmaterialier og anden bekostning udregnes.»^[67]

I 1757 ble Bergseminaret på Kongsberg opprettet. Dette var en teknisk skole på høyt nivå i europeisk sammenheng.^[68] Skolen hadde undervisning i bygningskunst. I 1814 ble seminaret opphevet. Bergstudiet ble da overført til Universitetet i Oslo, men der ble det aldri opprettet noe professorat i bygningstegning. Arkitektutdanningen utviklet seg i andre institusjoner.^[67]

Det harmoniske Akademis tegneskole i Bergen (1772-86) var den første norske fagskole for bygningsfaget. Flere av elevene var håndverkere. Fra 1779 kunne elevene få undervisning i bygningstegning fire dager ukentlig. Lærer var arkitekten Johan Joachim Reichborn og i den nyopprettete arkitekturklassen var det fra starten av seks elever. ^[64]

På 1800-tallet ble det opprettet tekniske skoler både i Oslo, Bergen og Trondheim. Alle disse skolene hadde undervisning i bygningstegning. Skolen i Trondheim, Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL), hadde en egen arkitektlinje fra 1890. Denne skolen var en direkte forløper for NTH og ble nedlagt i 1915, 5 år etter at NTH var etablert i samme by. Selve arkitekturundervisningen ved TTL og de andre tekniske skolene opphørte i 1912.^[64]

I 1818, flere år før de tekniske skolene startet opp, ble Den foreløbige Tegneskole opprettet i Christiania. Skolen dannet grunnlag for det som senere ble Statens håndverks- og kunstindustriskole. I 1869 ble skolen omorganisert. Den skulle nå være en tegneskole for håndverkere. Denne ordningen varte til 1889, da de tidligere fagene, blant annet frihåndstegning og bygningstegning, ble tatt inn igjen. Tegneskolen underviste i arkitektur også etter at de tekniske skolene var etablert. H.M. Schirmer var en viktig person for utvikling av denne utdanningen, blant annet gjennom sine årlige oppmålingsekskursjoner med elevene hver sommer fra 1895 til 1912, da bygningsklassen også her ble nedlagt.^[67]

Av dagens tre godkjente utdanningsinstitusjoner for arkitekter er NTNU den eldste. Da NTH, som i dag inngår i NTNU, åpnet i 1910, ble all høyere arkitektutdanning i Norge lagt hit.

Det som i dag heter NAL Akademiet, ble opprettet som Det norske arkitektakademi i 1923 og høytidelig åpnet med Kongen og stortingspresidenten til stede. Kristiania arkitektforening hadde allerede i 1918 vedtatt en resolusjon om opprettelse av et arkitektakademi i Kristiania, der det blant annet sto: «Akademiet er tenkt som en fortsættelse av arkitektutdannelsen ved Norges tekniske Høiskole».^[69] Det var også et krav at man skulle ha gjennomført NTH for å bli opptatt ved det toårige akademistudiet.^[70]

AHO startet i 1945 som «Kurs for krigsramte arkitektstuderende» ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Dette var et 15 måneders påbyggingskurs for studenter ved Bygningslinjen. Kurset fikk etterhvert betegnelsen Statens arkitektkurs. Fra 1962 ble Statens Arkitektskole i Oslo etablert, i 1969 fikk skolen høgskolestatus med navnet Arkitekthøgskolen i Oslo, og i 2005 fikk høgskolen sitt nåværende navn.

Kvinnelige arkitekter[rediger | rediger kilde]

Tidligere var arkitektyrket et typisk mannsyrke. Ingen kvinner er nevnt i den norske arkitekturhistorien før 1900-tallet. Sterke «kvinnelige byggherrer» er kjent, for eksempel geheimrådinne Cecilie Christine von Schøller, som sto bak oppføringen av Stiftsgården i Trondheim, men kvinnelige arkitekter, i betydningen personer som er utdannet for - og lever av - å tegne hus for andre, er ikke kjent fra denne tiden.^[71]

Den tiden det var byggmestrene som var arkitekter, satte laugsprivilegiene en stopper for kvinnene. Den militære veien til yrket var heller ikke åpen for dem. Først da arkitektyrket ble en profesjon basert på akademisk utdanning, ble faget åpnet for kvinner.

I Norge fikk kvinnene tidlig adgang til arkitektskolene, både ved Tegneskolen i Oslo og ved NTH fra 1910, men svært få av dem arbeidet som yrkesaktive arkitekter etter endt utdannelse. Den første - og lenge den eneste - norske kvinne med egen arkitektpraksis, var Lilla Hansen, som startet sitt eget arkitektkontor i Oslo i 1912.

I dag er det minst like mange kvinnelige som mannlige arkitektstudenter ved de norske arkitektskolene, men ennå på 1960-tallet var kvinnene i klart mindretall blant dem som ble tatt opp ved arkitektstudiet. Kvinneandelen lå på rundt 10% helt frem til midten av 1980-tallet.^[72] Fra da av ser det ut til at kvinnefrigjøringen i samfunnet også fikk virkninger for arkitektstudiet, men selv om stadig flere jenter tok arkitektutdanning, var det ennå ved overgangen til det 20. århundre få kvinnelige arkitekter som var godt synlige. Mange valgte fortsatt å arbeide i offentlig forvaltning eller som ansatte i private firmaer, fremfor å ha egen praksis med lederansvar, lange dager og usikker økonomi.^[73]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

Litteratur og andre kilder[rediger | rediger kilde]

Det er flere typer kilder til informasjon om arkitekter, arkitektkontorer og arkitektprofesjonen i Norge. Det finnes sentrale oppslagsverk og monografier over enkeltarkitekter. Norske og internasjonale arkitekturtidsskrifter har artikler om enkeltarkitekters virke og utmerkelser. Noen organisasjoner gir ut matrikler og medlemsfortegnelser og det er utgitt en rekke historiske fremstillinger over profesjons- og utdanningshistorie.

Utdanningsinstitusjonene[rediger | rediger kilde]

• AHO works : student projects review (2007-dd) Oslo, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. ISSN 1890-8799 (Årbok som har skiftet tittel flere ganger. Utkom første gang 1988/89)
• Arkitektstudenters arbeider (1997) Oslo, Norsk arkitekturforlag. (Byggekunst, 79, nr, 5)
• Arkitektutdannelsen (1988) - Oslo, Norske arkitekters landsforbund. (Byggekunst, 70. nr. 7)
• Bergen Arkitekt Skole (1999) BAS-alternativet : den norske private arkitekthøgskulen. 3. utg. Bergen, BAS. ISBN 82-995330-0-7
• Årbok (2002/2005-dd) Trondheim, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Fakultet for arkitektur og billedkunst. ISSN 1890-1379. (Årboka har hatt forskjellige utgivere. Utkom første gang 1993/94)

Studentpublikasjoner[rediger | rediger kilde]

• A (1968-1999) Trondheim, Arkitektenes linjeforening.
• A5 : meningsblad for unge arkitekter (1945-62?) København, Arkitektstuderende i de nordiske lande
• AKT : et tidsskrift for arkitektlinja på NTH (1989-1992) Trondheim].
• Fagavisa (1973-89) Oslo, Studenter ved Arkitekthøgskolen i Oslo. (1987-89 med tittel Nye fagavisa)

Arkitekter og arkitektkontorer[rediger | rediger kilde]

• Arkitektbedriftene i Norge : årbok (2004-dd) Oslo, Arkitektbedriftene i Norge. (Tidligere navn på utgiver: Norges praktiserende arkitekter. Årbok som har skiftet tittel flere ganger. Utkom første gang 1991)
• Håndbok (1932-2003) Oslo, Norske arkitekters landsforbund. (Årlig medlemsfortegnelse også utgitt med titelen Årbok : medlemsliste. F.o.m. 2004 som nettutgave, men begrenset til de arkitekter som har samtykket: Medlemssøk på NALs nettside)
• Rom & møbler (1992-dd). Oslo, Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening. (Årbok med medlemsfortegnelse. Tittelen varierer)

Utdannings- og profesjonshistorie[rediger | rediger kilde]

• Amundsen, O. Delphin (red.) (1950) Vi fra NTH : de neste ti kull : 1920-1929. Oslo, Dreyer.
• Berre, Nina. (2002). Fysiske idealer i norsk arkitektutdanning 1945-1970. Trondheim, NTH. ISBN 82-471-5389-0. Les i fulltekst
• Brochmann, Georg (red.) (1934) Vi fra NTH : de første ti kull : 1910-1919. Stavanger, Dreyer.
• Brochmann, Odd (1986) - disse arkitektene : en historie om deres liv og virke i Norge. Oslo, Arkitektnytt. ISBN 82-7078-028-6.
• Dancke, Trond M. E. (2000) Norske arkitekter før 1914. Oslo, Norsk arkitekturmuseum. ISBN 82-91773-06-8.
• Fougner, Eiliv (red.)(1916) Norske ingeniører og arkitekter : kort oversigt over Den norske ingeniørforenings og Norske arkitekters landsforbunds historie, samt biografiske oplysninger om de to organisationers nulevende medlemmer med portrætter. Kristiania, Abel.
• Noach, Kerstin Gjesdahl (1997) «Sagt og skrevet : på sporet av det arkitektursyn som ble formidlet av arkitektavdelingens første professorer» I: Fortidsminneforeningen. Årbok årg. 151, s. 163-186.
• Pedersen, Ingrid (1935) Litt om tegne- og arkitektundervisning i Norge før høiskolens tid : bidrag til en historisk oversikt. Trondheim, Brun.
• Parmann, Øistein (1986) Herman Major Schirmer og Tegneskolen : et stykke norsk arkitekturhistorie Oslo, Dreyer. ISBN 82-09-10273-7
• Seip, Elisabeth (2008). Brødre og søstre i arkitekturen : ingeniøroffiserer og sivilarkitekter i Norge rundt 1800. Oslo, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. ISBN 978-82-547-0215-4 Les i fulltekst
• Wahlstrøm, Rolf (1995) «AHO 1945-1995» I: Årbok 7, s. 8-17. Oslo, Arkitekthøgskolen i Oslo. ISBN 82-547-0110-5

Spesielt om kvinnelige arkitekter[rediger | rediger kilde]

• Findal, Wenche (1996) «Kraftfull arkitektur - kvinnelige arkitekter : om hovedstadens kvinnelige arkitektpionérers vilkår og betydning de første tiårene av dette århundret». I: Byminner, vol. 1996 nr 3, s. 26-51. Oslo, Oslo bymuseum
• Findal, Wenche (2004) Mindretallets mangfold: kvinner i norsk arkitekturhistorie. Oslo, Abstrakt forlag. ISBN 82-7935-070-5
• Seip, Elisabeth (1985) «Arkitekt betyr overbyggmester» I:Kvinnenes kulturhistorie, Oslo, Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07391-2
• Sæterdal, Anne (red.) (1980) På kvinners vilkår. (Byggekunst, vol. 62, nr. 8). Temanr. Oslo, Norske Arkitekters Landsforbund.

Forskning[rediger | rediger kilde]

• Fakultet for arkitektur og billedkunst, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo(2009) Arkitektur og kvalitet i omgivelser : kunnskapsstatus og forskningsbehov. Oslo, Norges forskningsråd, Divisjon for vitenskap. ISBN 978821202671-1
• Nordisk arkitekturforskning (1992-dd) [Trondheim] : Nordisk förening för akitekturforskning. ISSN 1102-5824.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

• AFAG
• Arkitektbedriftene
• Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
• Bergen Arkitekt Skole
• fiuni
• NALs nettsted
• NTNU. Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kategori:Arkitekter Kategori:Yrkesbeskrivelser