selvbiografi

Det finnes ulike typer selvbiografi. Det kan sees på som en strengt definert, spesifikt litterær sjanger hvor forfatteren på et visst tidspunkt i livet forsøker å finne svar på og vise hvem hen er, og hvordan hen er blitt slik hen er blitt.

Selvbiografi kan også forstås videre, som en samlebetegnelse for alle slags sjangre og tekster hvor en forfatter skriver om seg selv. I denne betydningen finnes det mange varianter av selvbiografier: bekjennelser, selvportrett, selvbiografisk lyrikk eller sangtekster, selvbiografiske romaner, dagbøker, brev og memoarer, og oppdateringer i sosiale medier som Facebook eller Twitter. Slike selvbiografier kan være korte og lange, private og offentlige, sannferdige og fiksjonaliserte, de kan være trykte, håndskrevne eller publisert på internett. Alle presenterer faktiske hendelser, opplevelser og tanker i en virkelig forfatters liv, men hver av dem har også særegne sjangertrekk:

• Memoarer er selvbiografier som først og fremst har de historiske hendelsene som motiv.
• Dagbøker er selvbiografiske tekster som er skrevet underveis i livet, og der den som skriver, hele tiden forandrer seg samtidig som historien går sin gang.
• I bekjennelser, skriftemål og vitnesbyrd tjener selvbiografien som et personlig eller offentlig oppgjør i håp om forståelse eller tilgivelse.
• En CV er en kort, punktvis gjennomgang av forfatterens utdannelse, yrkesdeltagelse og erfaring, skrevet for de som skal vurdere ens kompetanse.

En oppdatering på Facebook eller Twitter er ofte en kort selvbiografisk fortelling. Men oppdateringene har særegne sjangertrekk: de er episodiske, som dagboken, med en forventning om respons, som brevet, og samtidig offentliggjort på linje med en publisert selvbiografi.

Fra kirkefaderen Augustin (400 evt.) til i dag finnes det en lang rekke litteratur der forfattere skriver om seg selv. Formen har variert. Augustin skrev Bekjennelser og innstiftet dermed en selvbiografisk form som ble videreført av Jean-Jacques Rousseau, som skrev sine Bekjennelser i 1782. Augustin skrev riktignok sine Bekjennelser for å innordne seg i den kristne tradisjonen, mens opplysningstenkeren Rousseau brukte samme tittel for å hevde seg selv i forhold til samme tradisjon.

På slutten av 1500-tallet skapte franskmannen Michel de Montaigne essaysjangeren, som han brukte til å tegne et selvportrett i litterær form. Selvportrett, memoarer og selvbiografiske romaner skjøt fart fra 1700-tallet og framover. På 1700-tallet skapte en annen franskmann, hertugen av Saint-Simon, memoarsjangeren. Det ble ikke mindre enn 43 bind memoarer, og de ble utgitt lenge etter hans død. Den romantiske poeten og engelskmannen William Wordsworth viet en stor del av livet sitt til en veldig selvbiografi på blankvers: The Prelude fra 1850.

Det finnes en omfattende litteraturvitenskapelig diskusjon om hva som kjennetegner en selvbiografi, men det er absolutt ingen enighet.

Et betydningsfullt bidrag ga franske Philippe Lejeune med Le pacte autobiographique (1975), der han forsøkte å avgrense selvbiografien som en sjanger med ett originalt grep: Han anså at det kreves en «pakt» eller en «kontrakt» mellom forfatter og leser der forfatteren forsikrer at han eller hun ikke bare står på bokens tittelside, men også er bokens forteller og den boken forteller om. Dermed avgrenses selvbiografien fra fiksjonslitteraturen, som klart skiller mellom forfatter og forteller. Mot Lejeune hevdet «dekonstruktivisten» Paul de Man umuligheten av å avgrense selvbiografien fra fiksjonen, ettersom selvbiografien ifølge de Man er et aspekt eller et potensial eller en lesemulighet i alle litterære tekster.

Et annet forslag til avgrensning kom fra Michel Beaujour, som i boken Miroirs d’Encre (1980) skilte mellom selvbiografi og selvportrett. Han brydde seg dermed ikke om fiksjonen og tenkte i stedet retorisk: Hvilke litterære grep er det som skiller selvbiografien fra selvportrettet?

Viktige representanter for moderne anglosaksisk teori på dette feltet, som James Olney, Paul John Eakin og John Sturrock, orienterer seg mot fortellingens retorikk: Selvbiografien struktureres gjerne som en sammenhengende fortelling med lineært forløp, og grunnen til dette antas å være at den sammenhengende fortellingen gir mening til de livshendelsene som ellers ville oppfattes som tilfeldige, eller fordi livet selv antas å ha den gode fortellingens form.

En annen franskmann, Serge Doubrovsky, lanserte i en rekke bøker fra 1980-tallet begrepet autofiksjon for den litteraturen som skriver om selvet ved hjelp av fiksjon. Den danske kritikeren Poul Behrendt introduserte i 2006 det velvalgte begrepet Dobbeltkontrakten i en bok ved samme navn, hvor han viste eksempler på en rekke samtidige danske forfattere som sannferdig lover å beskrive seg selv og virkeligheten samtidig som de fiksjonaliserer seg selv og virkeligheten.

Det er med andre ord hverken enighet om hva en litterær selvbiografi er, eller om hvordan den skal identifiseres. Dette virker også rimelig, ettersom det viser at den litteraturen der forfatteren skriver om seg selv, historisk sett har tatt mange ulike former og dessuten i våre dager søker nye veier.

• biografi

• Michel Beaujour: Miroirs d’encre (1980).
• Poul Behrendt: Dobbeltkontrakten (2006)
• Paul de Man: ”Autobiography as De-facement”, i The Rhetoric of Romanticism (1984).
• Serge Doubrovsky: Autobiographiques: de Corneille à Sartre (1988).
• Paul John Eakin: Fictions in Autobiography (1985), Living Autobiographically (2008)
• Philippe Lejeune: Le pacte autobiographique (1975)
• Arne Melberg: Selvskrevet (2007)
• James Olney: Studies in Autobiography (1988)
• John Sturrock: The Language of Autobiography (1993)