I Norge var det i mellomkrigstiden og tidlig etterkrigstid noe oppmerksomhet om internasjonal politikk i kretsen omkring Nobelinstituttet og ved Christian Michelsens Institutt i Bergen, men lite forskning.
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ble opprettet i 1959 etter modell av engelske Chatham House, først og fremst etter påtrykk fra Utenriksdepartementet. En gruppe ved det frittstående (private) Institutt for samfunnsforskning stiftet delvis som et svar på det statlige tiltaket i 1959 verdens første fredsforskningsinstitutt, PRIO – Peace Research Institute Oslo, under ledelse av Johan Galtung. Fredsforskningen sto ellers særlig sterkt i Sverige og Vest-Tyskland.
Universitetet i Oslo, og etter hvert andre universiteter, fulgte etter, med rekruttering av studenter, eksamensrett og tildeling av grader. Den første dosent med plikt til å forelese i internasjonal politikk, Nils Ørvik, ble utnevnt ved Universitetet i Oslo i 1963.
Johan Galtung ble i 1969 utnevnt til professor i fredsforskning, men hans virksomhet ved Universitetet i Oslo fikk liten tilknytning til øvrige studier av politiske emner, og fredsforskningen ble derfor lenge stående uten en direkte akademisk forankring i Norge. Den første norske professor i statsvitenskap med spesialisering innenfor internasjonal politikk (spillteori) var Knut Midgaard (utnevnt 1975).
Som i resten av verden har faget ekspandert kraftig i Norge de siste tyve årene. Fra 2003 har Universitetet i Oslo tilbudt en bachelorgrad i internasjonale studier, og siden 2010 har Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) tilbudt en mastergrad i internasjonal politikk.