I Norge var det stor misnøye over at flagget i hovedsak var svensk med et merke som var mer dansk enn norsk. En felles norsk-svensk unionskomité til å drøfte unionsorlogsflagget og andre symbolsaker ble oppnevnt av kong Karl Johan i felles statsråd i 1839. Den arbeidet langsomt, og først etter at sønnen Oscar 1. ble konge i 1844, ble det fremgang i sakene. Oscar 1.s sønn, den senere kong Oscar 2., skal ha vært med på å lage forslaget til løsning sammen med en norsk sjøoffiser.
Oscar 1. drev flaggsaken raskt igjennom for å gi nordmennene en «morgengave» til tross for svensk motstand. Den ble vedtatt i felles statsråd 20. juni 1844. Både Norge og Sverige fikk nå sine egne orlogsflagg med splitt og tunge, begge med et felles unionsmerke i kantonen. Den ble delt med to diagonaler i fire like store trekanter, den øverste og nederste med norske flaggfarger, den innerste og ytterste med svenske. Dette markerte full likestilling i unionen, og Norge hadde endelig sitt eget orlogs- og statsflagg. Unionsmerket ble også satt inn i begge lands handelsflagg, men det ble ikke forbudt å bruke landenes «rene» flagg uten unionsmerke privat på land eller til sjøs.