Aluminium – en kulturhistorie

– Aluminium og plast er det tjuende århundrets materialer. Dette er modernismens materialer framfor noen – og har gitt både hodebry og fantastiske muligheter for industridesignere. I nærmere et sekel har materialene preget dagliglivet vårt i uhyre stor grad, fastslår Kjetil Fallan , førsteamanuensis i designhistorie ved Universitetet i Oslo.

For 150 år siden var produkter av aluminium like kostbart som gull, og svært sjeldne. Det fortelles at keiser Napoleon 3.’s sønn fikk en aluminiumsrangle til dåpen – dekorert med diamanter og smaragder.

Etter hvert skulle aluminium miste noe av sin eksklusivitet: Utvinningsmetodene ble stadig bedre, og da kjemikere mot slutten av 1800-tallet fant ut at lettmetallet kunne framstilles ved elektrolyse, ble det snart satt i gang storskalaproduksjon, også i Norge. Landet inntok raskt – og har siden befestet – sin posisjonen som en av verdens aller største produsenter av aluminium.

– Aluminium er fascinerende fordi vi opplever det som genuint norsk – produsert som det er innerst i vestlandsfjorder og på rå fossekraft. Ikke desto mindre er det et av de mest internasjonale materialer som fins, påpeker Fallan.

Aluminium som kulturprodukt

Kjetil Fallan er en av få som arbeider med designhistorie på universitetsnivå. Han driver et forskningsprosjekt som ser på aluminium som et kulturprodukt: Hvordan ble materialet introdusert i det norske samfunnet, hvilke formål hadde det og hvordan ble det oppfattet? Designhistorikeren ser også på hvordan bruken av aluminium har forandret seg, og hvordan materialets kulturelle verdi har endret seg over tid.

– Til tross for at aluminium i tiår etter tiår har vært en av våre viktigste eksportartikler, er det gjort lite kulturhistorisk forskning på det. Det aller meste av den norske aluminiumen er solgt til utlandet for videre bearbeiding. Men det fins også en norsk tradisjon for produksjon av ferdigvarer, særlig knyttet til hverdagslivets behov, påpeker Fallan.
Da aluminium ble et moderne industrimateriale, var det nødvendig å skape et marked for det. I denne prosessen ble designeren viktig.

– Forbrukerne måtte overbevises om at produkter i aluminium var geniale. Jeg er særlig opptatt av hvordan aluminiumsprodukter har blitt designet i Norge og hvordan produktene er blitt forstått i det norske samfunnet fra omkring 1920 til 1970.

Amerikansk strømlinjeform

Som en del av forskningsarbeidet har Fallan studert en serie norske trikker. På trettitallet var Strømmens Værksted langt framme også internasjonalt innen produksjon av teknologisk avanserte kjøretøyer av aluminium. I 1937 lagde bedriften den første aluminiumstrikken, som fikk kjælenavnet ”Gullfisken” på grunn av sin karakteristiske bakende.

– Den representerer et formspråk som var svært lite utbredt i Norge på den tiden: Flytende og uavbrutte overflater, rund foran og spiss bak. Formgivningen var inspirert av fly og båter, designet for å skape minimal motstand i luft og vann, påpeker han.

”VØRTERKAKA”: ”Like viktig på kjøkkenet som ild og vann – Il-O-Van.” Skjenkekjelen, med kjælenavnet ”vørtekaka”, var en salgssuksess og kom i mange ulike farger. (Foto: Moss by- og industrimuseum)

Stilretningen, kjent som streamlining, var svært utbredt i USA på 1930-tallet. I større grad enn i Europa, ble design betraktet som et salgsfremmende middel, rettet mot den kjøpesterke amerikanske middelklassen.

– Formene ga assosiasjoner til en spennende framtid, til velstand og lykke. Disse følelsene ville man overføre til alle mulige slags produkter – og slik kom også kjøleskap og blyantspissere til å likne supersoniske farkoster, bemerker Fallan.

Med Stockholmsutstillingen i 1930 ble funksjonalismen etablert i skandinavisk arkitektur og design: Strengt forenklet formspråk, hvor en gjenstands form skulle følge dens funksjon, samt ambisjoner om å lage nyttige og enkle produkter av god kvalitet som arbeiderklassen hadde råd til.

– Europeisk funksjonalisme og amerikansk styling representerte to vidt forskjellige fortolkninger av modernistisk industridesign, understreker Fallan.

Direktøren ved Strømmens Værksted, Alf Ihlen og hans bror Joakim, var utdannet maskiningeniører i USA, riktignok før strømlinjeformen slo igjennom. Kontakten over havet opprettholdt de imidlertid i årene som fulgte, og da de første aluminiumstrikkene skulle designes, var det den amerikanske strømlinjeformen de valgte.

– Et slikt formspråk var overhodet ikke på agendaen til designmiljøet i Norge på den tiden. I brukskunstmiljøet og i arkitektkretser var det den europeiske funksjonalismen som gjaldt. Men ingeniørene ved Strømmens Værksted og Oslo Sporveier hadde en helt annen referanseramme for design, og resultatet ble en av verdens første strømlinjeformede trikker.

Kjøkkentøy

Designhistorikeren er nå i gang med et nytt studium, denne gangen dreier det seg om kjøkkentøy i aluminium.

– Den første som produserte slikt utstyr i Norge, var Il-O-Van Aluminiumvarefabrikk i Moss, grunnlagt i Oslo i 1912. Mens andre ferdigvarefabrikker i Norge gikk dukken som følge av frihandelsavtaler og oljeøkonomi, holdt denne bedriften hjulene i gang helt til 2007. Det fins derfor mye materiale å gå igjennom, gjenstander og arkiv. Jeg skal se nærmere på hvordan fabrikken lagde sine ting, hva slags design produktene fikk og hvordan disse ble presenterte i reklamer og brosjyrer. Dette kan si noe om hvilken kulturell betydning produktene hadde.

Fallan viser til at aluminium er resultat både av teknologisk nyskaping og menneskelig oppfinnsomhet.

– Et studie av det sølvhvite stoffet kan derfor gi oss ny innsikt i de store kulturelle, politiske og økonomiske strømningene i vår historie.