MEDISIN OG VITENSKAP Oversiktsartikkel
Infeksjoner ved bitt
Sheraz Yaqub
sheraz.yaqub@basalmed.uio.no
Jørgen V. Bjørnholt
Kjell B. Hellum
Infeksjonsmedisinsk seksjon
Sammendrag
Bakgrunn. Omtrent 1 % av alle legevaktbesøk skyldes bittskader. Halvparten av befolkningen vil en eller
annen gang bli bitt av husdyr eller
menneske. Langt de fleste av slike
skader er forårsaket av hund eller katt.
Martin Steinbakk
Mikrobiologisk avdeling
Asle E. Enger
Infeksjonsmedisinsk seksjon
Materiale og metoder. En oversikt over
bittassosierte infeksjoner presenteres,
og aktuell litteratur om diagnostikk og
behandling av bittskader med vekt på
kattebitt drøftes.
Resultater. De vanligste infeksiøse
agenser ved bittskader er streptokokker, stafylokokker, Pasteurella
multocida, Capnocytophaga canimorsus og anaerobe bakterier. Annen
etiologi forekommer sporadisk.
Menneskebitt skiller seg fra dyrebitt
ved at Staphylococcus aureus og Eikenella corrodens forekommer oftere.
Fortolkning. Det er viktig å være
oppmerksom på infeksjon ved bittskade, og særlig etter kattebitt. Fenoksymetylpenicillin bør fortsatt være førstevalg ved katte- og hundebitt. Ved
manglende terapirespons, ledsagende
lymfeknutesvulst eller pneumoni bør
penicillinaseproduserende S aureus
og Francisella tularensis vurderes
som mulige agenser. I slike situasjoner
anbefales ciprofloksacin. Ved menneskebitt anbefales penicillin i kombinasjon
med penicillinasestabilt penicillin.
Engelsk sammendrag finnes i artikkelen
på www.tidsskriftet.no
Oppgitte interessekonflikter: Ingen
3194
3194–6
Akershus universitetssykehus
1474 Nordbyhagen
Det finnes om lag 350 000 huskatter og omtrent 300 000 hunder i Norge. Bare i Osloområdet finnes i tillegg minst 10 000 hjemløse katter (1). Det finnes ingen sikre tall for
antall kattebitt i Norge, men omtrent 1 % av
alle legevaktbesøk skyldes bittskader (2).
Ved hundebitt blir ca. 20 % infisert, mens
opptil 80 % av kattebittene kan føre til infeksjon (3). Ved infiserte bittskader må man alltid mistenke blandningsinfeksjon, og streptokokker, stafylokokker og anaerobe bakterier er de vanligste agenser (3, 4). Bitt fra
hund eller katt kan i tillegg overføre Capnocytophaga canimorsus, Pasteurella multocida eller Bartonella henselae. Ved menneskebitt påviser man ikke sjelden gule stafylokokker og Eikenella corrodens, i tillegg til
streptokokker og anaerobe bakterier.
Kattebitt representerer en potensiell risiko for alvorlig infeksjon. Kattens lange,
spisse tenner kan gi punksjonsskader, og
risikoen for infeksjon er opptil 85 % (3). De
fleste bitt forekommer på overekstremiteter
eller ansiktet, færre enn 25 % er på underekstremitetene. Håndlesjonene utgjør en
særlig risiko for infeksjon. Andre risikofaktorer for infeksjon etter kattebitt er alder
over 50 år eller redusert immunforsvar. Bitt
fra huskatt forekommer vesentlig hyppigere
enn bitt fra villkatt, og utgjør også en risikofaktor for infeksjon (5).
Bittassosierte infeksjoner er ikke tidligere
omtalt i Tidsskriftet. Infeksiøse agenser, diagnostiske overveielser og forslag til behandling etter bittskader gjennomgås, basert på
tilgjengelig litteratur.
Patogene mikrober ved bittsår
Tabell 1 viser de vanligste patogene mikrober i kattens munnhule. Dyrkingsfunn fra
sårsekret avspeiler munnfloraen hos dyret.
Blandingsinfeksjon er vanlig, og det påvises
gjennomsnittlig fem isolater per kultur (6).
Streptokokker. Alfahemolytiske streptokokker forekommer hyppig – ikke bare ved
kattebitt, de utgjør også nærmere halvparten
av funn ved infeksjoner assosiert med menneskebitt. Den hyppigst påviste mikroben er
Streptococcus mitis (23 %). Betahemolytiske streptokokker gruppe A (S pyogenes) er
uvanlige ved kattebitt. Ved hundebitt finnes
derimot S pyogenes hos ca. 12 % (6).
Stafylokokker. Gule stafylokokker forårsaker bare en liten del av infiserte sår etter
kattebitt. Ved hundebitt er derimot andelen
betydelig høyere (20 %). Høyeste forekomst, opptil 40 %, finner man i sårinfeksjon etter menneskebitt (7).
Pasteurella multocida. Pasteurellaspesies
er det dominerende mikrobefunn ved infiserte kattebitt, de opptrer i opptil 75 % av
dyrkingspositive sårsekreter (6, 8). Det er
viktig å kjenne til denne mikroben, først og
fremst på grunn av dens virulens, med høyere letalitetsrate enn ved øvrige agenser.
Dødsfall på grunn av infeksjon med P
multocida etter kattebitt er også beskrevet i
Norge (9). I tillegg til cellulitt kan P multocida føre til hematogen spredning og infeksjoner som meningitt, septisk artritt, osteomyelitt og endokarditt. Særlig utsatt er personer som får immunsuppresjonsbehandling
og individer som ikke har fått adekvat antibiotikabehandling. Også hos hund kan Pasteurella spp. påvises i munnhulen hos opptil
50 %. Vanligste funn er P canis (26 %), som
er vesentlig mindre patogen.
Bartonella henselae. Katter kan overføre
denne gramnegative mikroben (en rickettsialiknende bakterie) ved bitt eller kloring,
noe som har gitt det karakteristiske navnet
!
Hovedbudskap
■
Kattebitt fører til infeksjon vesentlig
oftere enn hundebitt
■
Bittskader på hånd eller i ansikt og bittskader hos immunkompromitterte bør
behandles profylaktisk
■
Fenoksymetylpenicillin anbefales ved
infeksjon etter hunde- og kattebitt
■
Penicillinasestabilt penicillin i kombinasjon med fenoksymetylpenicillin anbefales ved menneskebitt
■
Ved manglende behandlingsrespons
tas nye mikrobiologiske prøver og
behandling skiftes til ciprofloksacin
© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening.
Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 14.01.2016
Tidsskr Nor Lægeforen nr. 24, 2004; 124: 3194–6
Oversiktsartikkel MEDISIN OG VITENSKAP
«cat-scratch disease» eller katteklorsykdom.
Dette er en relativ benign, selvbegrensende
sykdom med lokal lymfadenopati og ofte
langvarig feber. Katter yngre enn 12 måneder utgjør den største risikoen for smitte med
B henselae (10). Det er høyest insidens på
høsten, siden kattene da tilbringer mer tid innendørs. Over 80 % av de smittede er under
21 år. Det er vist at B henselae er den tredje
hyppigste årsak til feber av ukjent årsak hos
barn i USA (11). Hos huskatter i Norge forekommer den imidlertid meget sjelden (12).
Katteklorsykdom er hovedsakelig en klinisk
diagnose, da bakterien er vanskelig å påvise.
Ved typisk sykehistorie og sykdomsbilde
med lokal lymfadenopati er ikke videre utredning nødvendig, siden sykdommen er selvbegrensende. Antibiotikabehandling bedrer
ikke det kliniske utfallet, og de aller fleste
blir friske innen tre måneder (13).
Capnocytophaga canimorsus. Denne gramnegative stavbakterien assosieres ofte med
hundebitt, men den er relativt sjelden årsak til
infeksjon. Den er kjent for å kunne gi septikemi og meningitt, med letalitetsrate opptil
30 % (14). Det er særlig immunkompromitterte personer, alkoholikere og spesielt splenektomerte som er utsatt for alvorlig sykdom,
men immunkompetente individer kan også
utvikle septikemi. Det er også beskrevet
noen få tilfeller hvor mikroben er assosiert
med kattebitt (15). Selv om infeksjon med
C canimorsus er sjelden i Norge, bør den
høye letaliteten tilsi årvåkenhet ved infeksjonssymptomer etter hundebitt.
Eikenella corrodens. Denne gramnegative stavbakterien er særlig assosiert til menneskebitt og forekommer i ca. 25 % av bittskader forårsaket av mennesker (7, 16). De
fleste menneskebitt inntreffer i forbindelse
med nevekamp (clenched fist injury) og ved
seksuelle aktiviteter (elskovsbitt). Osteomyelitt og septisk artritt er kjente komplikasjoner ved infeksjon med E corrodens og
nødvendiggjør tidlig behandling etter menneskebitt, særlig ved håndlesjoner. Menneskebitt er assosiert med større komplikasjonsog infeksjonsrater enn dyrebitt (17).
Anaerobe bakterier. Anaerob blandningsinfeksjon ses i omtrent 60 % av bittsår etter
katt, hund og menneske (6, 16). Hyppigst
påvises Fusobacterium spp. (33 %) og Bacteroides spp. (28 %).
Andre patogene mikrober. Selv om katten
tilsynelatende er et renslig dyr, er den et rovdyr. Byttedyr er blant annet smågnagere,
som kan være sykdomsbærere. I tillegg til
smitte fra kattens normale munnflora (tab 1)
er det også risiko for andre patogene mikrober som for eksempel Francisella tularensis.
Ved bitt fra andre dyr bør man tenke på sjeldnere mikrober, som for eksempel Spirillum
minus og Streptobacillus moniliformis etter
rottebitt. Videre utgjør bittsår en inngangsport for sekundærinfeksjon.
Ved de vanlige patogene mikrobene oppstår kliniske symptomer og funn som ved ordinær sårinfeksjon. I tidlig fase vil det derfor
Tidsskr Nor Lægeforen nr. 24, 2004; 124
Tabell 1 Dyrkingsfunn fra kattens munnhule angitt i prosent (3)
Aerobe bakterier
Pasteurella multocida
Streptococcus spp
Staphylococcus spp1
Moraxella spp
Corynebacterium spp
1
Prosent
75
35
35
35
28
Anaerobe bakterier
Fusobacterium spp
Porphyromonas spp
Bacteroides spp
Prevotella spp
Propionibacterium spp
Prosent
33
30
28
19
18
Staphylococcus aureus 4 %
være vanskelig å skille infeksjon med de ulike mikrobene fra hverandre på rent klinisk
grunnlag. Tidsforløpet fra bittskade til symptomdebut kan i enkelte tilfeller være til
hjelp, siden inkubasjonstiden varierer for
de ulike mikrobene. Inkubasjonstiden for
P multocida angis til 12–16 timer, for streptokokker og stafylokokker til 24–72 timer,
mens inkubasjonstiden for C canimorsus er
2–9 dager og B henselae 3–14 dager.
Diagnostikk
Kliniske opplysninger er viktige i forbindelse
med bakteriologisk dyrking av materiale ved
infeksjon etter bitt. Mange av de mest patogene
mikrobene, som P multocida, C canimorsus
og E corrodens, trenger forlenget inkuberingstid for å vokse (3–5 døgn). Stafylokokker og
streptokokker vokser vanligvis innen to døgn.
F tularensis er langsomtvoksende og trenger i tillegg utsæd på spesielt medium, som
sjokoladeagar med tilsetning av cystein.
Bakteriene kan isoleres fra avskrap fra sår,
lymfeknutebiopsi eller spytt. Urin og feces
blir vanligvis ikke brukt, men blodkultur kan
gi oppvekst og bør tas hos febrile pasienter.
Påvisning av bakterie-DNA ved polymerasekjedereaksjon i prøver tatt fra sår er vist
å være mer sensitivt enn serologiske prøver
og konvensjonell dyrking (18, 19). Videre er
denne metoden sikrere for laboratoriepersonell enn arbeid med bakteriekultur. Fremfor
alt er polymerasekjedereaksjon en rask diagnostisk metode. Sekvensering av 16S-rDNA
kan karakterisere subspesies.
Behandling
Ikke alle bittskader leder til infeksjon, og en
viss tilbakeholdenhet i bruk av antibiotika
anbefales. I figur 1 presenteres en skisse
med fremgangsmåte når klinikeren står
overfor en pasient med bittsår.
Ved behandling av bittskader er det viktig
å ha kjennskap til normalfloraen i dyrenes
munnhule. Ved infeksjon etter kattebitt må
man rette behandlingen bl.a. mot mikrober
som P multocida, streptokokker og anaerobe
bakterier. Gule stafylokokker er sjeldent etter
kattebitt. Ved hundebitt spiller C canimorsus,
streptokokker, gule stafylokokker og anaerobe bakterier en viktig rolle. Imidlertid vil det
ved menneskebitt være viktigst å rette be-
Figur 1
Flytskjema for behandling av bittskader
© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening.
Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 14.01.2016
3195
MEDISIN OG VITENSKAP Oversiktsartikkel
Tabell 2 Antibiotikafølsomhet blant de hyppigst forekommende mikrober ved bittskade, angitt i prosent (17, 20)
Antibiotika
Fenoksymetylpenicillin
Kloksacillin/dicloksacillin
Amoxicillin + klavulansyre
Erytromycin
Trimetoprim + sulfonamid
Ciprofloksacin
Klindamycin
Cefaleksin
Cefuroksim
Staphylococcus
aureus
Eikenella corrodens
Anaerobe bakterier
Pasteurella multocida
Capnocytophaga
canimorsus
20
> 99
100
97
100
100
98
100
100
99
5
100
20
95
100
0
20
70
95
50
100
40
0
40
95
40
40
95
30
100
20
95
95
0
36
90
95
Ikke undersøkt
95
95
Variabel
100
95
Ikke undersøkt
Ikke undersøkt
Tabell 3 Anbefalt antibiotikabehandling ved bittassosierte infeksjoner
Hund/katt
Fenoksymetylpenicillin 1 mill. IE 1 + 1 + 2 i ti dager
Menneske
Fenoksymetylpenicillin 1 mill. IE 1 + 1 + 2 og kloksacillin/dikloksacillin 0,5–1 g × 3 i ti dager
Terapisvikt/penicillinallergi
Ciprofloksacin 500 mg × 2 i ti dager
Profylakse
Som over, dog kun i 3–5 dager
handlingen mot gule stafylokokker, streptokokker, anaerobe bakterier samt E corrodens.
Følsomhet for ulike antibiotika er vist i
tabell 2 (17, 20).
Det finnes ingen kontrollerte kliniske studier som viser effekt av antibiotikaprofylakse ved bittskader. Vi mener imidlertid at profylakse i 3–5 dager bør vurderes ved legekontakt innen 12 timer etter bitt av
menneske eller katt pga. høy infeksjonsrisiko. Bittskader på hånd eller ansikt samt bittskader hos immunkompromitterte bør også
behandles profylaktisk (tab 3).
I Norge er det vanlig å behandle bittskader med penicillin, alternativt penicillinasestabilt penicillin. Fenoksymetylpenicillin er
virksomt mot både P multocida, E corrodens
og C canimorsus. Penicillinasestabilt penicillin, som er vanlig å bruke mot gule stafylokokker, vil imidlertid være nærmest uvirksomt mot disse tre spesies. Alternativt kan
amoksicillin/klavulansyre brukes, men midlet foreligger bare som mikstur i Norge.
Vi anbefaler fenoksymetylpenicillin som
førstebehandling ved infisert bittsår forårsaket av hund og katt (tab 3). Ved menneskebitt anbefales derimot penicillinasestabilt
penicillin i kombinasjon med fenoksymetylpenicillin for å dekke for E corrodens. Ved
terapisvikt etter hunde- og kattebitt anbefales for enkelhets skyld ciprofloksacin, da
dette midlet er aktivt mot samtlige aktuelle
mikrober. F tularensis er også fluorokinolonfølsomt og bør has in mente ved behandlingssvikt med betalaktamantibiotika. Av
samme grunn anbefaler vi ciprofloksacin
ved penicillinallergi.
Primær lukking bør unngås ved tydelig
kontaminert sår eller når tidsforløpet overstiger åtte timer fra skadedebut. Vanlige retningslinjer for beskyttelse mot tetanus må
følges. Særlig bør man være oppmerksom
ved punksjonsskader der det ikke er tatt kon3196
takt med legen primært. I Norge er rabies
foreløpig bare funnet på Svalbard, men ved
dyrebitt i land hvor rabies forekommer endemisk, må man ta kontakt med det lokale
helsevesen eller folkehelseinstitutt, som vil
opplyse om posteksponeringsprofylakse er
nødvendig.
Konklusjon
Det er mange patogene mikrober som kan
overføres ved bittskader. Anamnese og kliniske opplysninger er viktig for vurdering av
behandlingsalternativer. Viten om inkubasjonstid spiller også en viktig rolle ved
manglende terapirespons. Ved kattebitt ses
hyppigst P multocida, mens gule stafylokokker og E corrodens dominerer ved menneskebitt. Ved infeksjon etter hundebitt forekommer derimot C canimorsus. Sjeldnere
årsaker bør mistenkes ved manglende primær terapirespons. Ved bittsår assosiert med
håndtering av importerte dyr fra eksotiske
strøk/tropiske land bør man mistenke mikrober som ikke forekommer blant norske dyr
og derfor gjøre det mikrobiologiske laboratoriet spesielt oppmerksom på dette.
Litteratur
1. http://home.no.net/huskatt (18.3.2004).
2. Kravetz JD, Federman DG. Cat-associated zoonoses. Arch Intern Med 2002; 162: 1945–52.
3. Talan DA, Citron DM, Abrahamian FM et al. Bacteriologic analysis of infected dog and cat bites.
Emergency Medicine Animal Bite Infection Study
Group. N Engl J Med 1999; 340: 85–92.
4. Hermann CK, Hansen PB, Bangsborg JM et al.
Bakterielle infektioner som komplikation til hundebid. Ugeskr Læger 1998; 160: 485–7.
5. Dire DJ. Cat bite wounds: risk factors for infection. Ann Emerg Med 1991; 20: 973–9.
6. Talan DA, Citron DM, Abrahamian FM et al. Bacteriologic analysis of infected dog and cat bites.
N Engl J Med 1999; 340: 85–92.
7. Bilos ZJ, Kucharchuk A, Metzger W. Eikenella corrodens in human bites. Clin Orthop 1978; 134:
320–4.
8. Raj N, Nayar R, White R et al. Once bitten, twice
shy. Ann Rheum Dis 2000; 59: 684–7.
9. Torp R. Dødsfall etter kattebitt. MSIS-rapport
2003; 31: 45.
10. Zangwill KM, Hamilton DH, Perkins BA et al. Catscratch disease in Connecticut. Epidemiology, risk
factors, and evaluation of a new diagnostic test.
N Engl J Med 1993; 329: 8–13.
11. Jacobs RF, Schutze GE. Bartonella henselae as a
cause of prolonged fever and fever of unknown
origin in children. Clin Infect Dis 1998; 26: 80–4.
12. Bergh K, Bevanger L, Hanssen I et al. Low prevalence of Bartonella henselae infections in Norwegian domestic and feral cats. APMIS 2002; 110:
309–14.
13. Bass JW, Freitas BC, Freitas AD et al. Prospective
randomized double blind placebo-controlled evaluation of azithromycin for treatment of cat-scratch
disease. Pediatr Infect Dis J 1998; 17: 447–52.
14. Lion C, Escande F, Burdin JC. Capnocytophaga
canimorsus infections in human: review of the literature and cases report. Eur J Epidemiol 1996;
12: 521–33.
15. Valtonen M, Lauhio A, Carlson P et al. Capnocytophaga canimorsus septicemia: fifth report of
a cat-associated infection and five other cases.
Eur J Clin Microbiol Infect Dis 1995; 14: 520–3.
16. Goldstein EJ, Barones MF, Miller TA. Eikenella
corrodens in hand infections. J Hand Surg 1983;
8: 563–7.
17. Goldstein EJC. Bites. I: Mandell, Douglas, and
Bennett’s. Principals and practice of infectious
diseases. 5. utg. Philadelphia: Churchill Livingstone 2000; 3202–6.
18. Johansson A, Berglund L, Eriksson U et al. Comparative analysis of PCR versus culture for diagnosis of ulceroglandular tularemia. J Clin Microbiol
2000; 38: 22–6.
19. Sjostedt A, Eriksson U, Berglund L et al. Detection
of Francisella tularensis in ulcers of patients with
tularemia by PCR. J Clin Microbiol 1997; 35:
1045–8.
20. Norsk overvåkingssystem for resistente mikrober
(NORM) www.zoonose.no (18.3.2004).
© Opphavsrett Tidsskrift for Den norske legeforening.
Ettertrykk forbudt. Lastet ned fra www.tidsskriftet.no 14.01.2016
Tidsskr Nor Lægeforen nr. 24, 2004; 124