Før Anlegg 20 var ferdig og tatt i bruk, ble byggingen av det nye og større Anlegg 23 satt i gang. Det hadde NATOs infrastrukturmidler som vesentlig finansielt grunnlag og var meget ambisiøst og omfangsrikt, både ute i terrenget og ikke minst inne i fjellet. Målet var å få bygd en operativ vedlikeholds- og forsyningsbase for både motortorpedobåter (MTBer) og undervannsbåter (UVBer). Prosjektet innbefattet både basseng og tørrdokk i en enorm hovedhall i fjell, samt adkomst-, forbindelses- og servicetunneler, verksteder og forskjellige andre haller, lagre, kontorer og rom for tekniske installasjoner. Videre kom det lokaler for sambandssenter med radiostasjon. Anlegg 23 ble tatt i bruk sommeren 1967 og var fullt operativt våren 1968. Samtidig flyttet marineledelsen fra Tromsø by til Ramfjordnes. Dermed var etablissementet Ramfjordnes’ reise fra bunkersanlegg til orlogsbase fullført.
I årene mellom cirka 1968 og 1985 var den anleggsmessige aktiviteten på Ramfjordnes mindre enn både før og etter. Likevel ble det bygd idrettshall, våpen- og kjøretøylager, skytebane, nærforsvarsstillinger og en platehall – samt et større lager i fjell for det norskutviklete Pingvin-missilet.
I denne perioden var imidlertid marineaktiviteten ved basen høy. Som framskutt operasjonsbase skulle Ramfjordnes støtte mange fartøyer på samme tid, og den skulle også forsyne mange ulike typer farkoster og deres mannskap med alle nødvendigheter. Likevel var den fortsatt først og fremst base for norske MTBer og UVBer.
Med samtykke fra kong Olav 5. ble Ramfjordnes i 1976 innlemmet i det fornemme selskap av marineetablissementer som har kongenavn i kombinasjon med «-vern»: Ramfjordnes base ble med pomp og seremonier døpt om til Olavsvern orlogsstasjon.